Studievalg kan enten være veldig lett, eller veldig vanskelig.
Noen har visst hva de skal bli siden barneskolen, mens andre famler helt i mørket selv nå, når søknadsfristen nærmer seg med stormskritt.
Det er ganske selvsagt at avgjørelsen kan føles vanskelig, fordi den er så stor – det handler om valg for hele fremtiden. Men det er også ekstra stort fordi det handler om hvem du er, og hvem du skal være i samfunnet.
De fleste av oss snakker liksom ikke så mye om dette, men en stor del av studievalg er identitet. Hva vi trives med, hva vi er flinke til er jo en del av oss. Vi identifiserer oss ut fra evner og preferanser, og andre identifiserer oss også ut fra disse tingene.
Bare prøv å tenk: hvor mange rundt deg har kommentert at du er god i matte, eller at du er flink med barn? At du har godt språkøre, eller er en utrolig hukommelse på faktakunnskaper? At du kan nå langt, hvis du bare legger ned innsatsen?
Selvsagt går dette inn på oss, og blir en del av oss. Hver gang besteforeldrene mine skrøt av hvor flink jeg var på skolen, bidro det til å danne min identitet, og det bidro til min visshet om at jeg skulle gå på allmennfag og ta universitetsutdanning.
Og utdanningen min er noe jeg er stolt av. Det er en del av hvem jeg er. Jeg er stolt av jobben min på universitetet også. Og jeg liker å se anerkjennelse og respekt på ansiktene til nye bekjentskaper når jeg forteller hvor jeg jobber. Det føles bra å bli møtt med den anerkjennelsen – det er en anerkjennelse av mitt intellekt og mine prestasjoner. Riktig nok kan det hende at anerkjennelsen og respekten er ren innbilning fra min side, men jeg er jo fornøyd uansett.
Men det er en pussig ting dette med hvordan identitetene våre formes, og hvordan vi former oss selv. Hvordan omgivelsene våre er med på å påvirke hvilke valg vi tar.
For eksempel: vi på Veiledningstjenesten snakker med veldig mange studiesøkere som vil jobbe i oljeindustrien. Mange vil bli petroleumsingeniør, enten de har gode nok karakterer til å komme inn, eller ikke.
Er det fordi det er så mange unge mennesker som synes olje og plattformer er utrolig spennende? Eller har det noe å gjøre med at vi er oppflaska på å høre om høye lønninger i oljebransjen? At vi bor i en del av landet hvor mange tjener mye penger, og hvor folk imponerer og blir respektert når de namedropper det internasjonale firmaet de jobber i?
Jeg sier ikke at det er noe galt i det – du skal jo velge det studiet du vil ta.
Det har vært et gjennomgående tema på denne bloggen at vi snakker om motivasjon; du skal gjøre det du vil, velge det du er motivert for. Så lenge du er motivert, spiller det liten rolle hva det er som motiverer deg – om det er en Tesla og hytte i Sirdal, eller en intens interesse for faget.
Men om vi tenker på dette med identitet – hvordan den formes, og hvordan den påvirker og påvirkes av studievalg, så er det kanskje interessant å tenke på dette i sammenheng. Å være bevisst.
Sånn som på at Norge fortsatt i 2015 har et kjempedelt arbeidsmarked, kjønnsmessig. Et kjapt Google-søk resulterer i setninger som «de unges yrkesvalg avspeiler i stor grad det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret» (regjeringen.no), og «Mens kvinner dominerer innenfor offentlig sektor, omsorg og undervisning, arbeider menn i større grad i privat sektor og tekniske yrker» (forskning.no).
Og hvorfor er det sånn?
Hva er det som motiverer flinke jenter til å bli lærere og sykepleiere og sosionomer og HR-konsulenter?
Hva er det som motiverer flinke gutter til å bli ingeniører og siviløkonomer?
Handler det alltid bare om personlig interesse?
Eller er det valg som er basert på hvem vi er – og hvem vi har blitt fortalt at vi er og skal være?
Er det slik fra naturen sin side at gutter er motivert av den Teslaen, mens jenter motiveres av tanken på altruisme og turnusarbeid?
Jeg vet faktisk ikke.
Men jeg håper at alle dere som skal søke opptak denne våren søker på studier fordi dere vil. Fordi faget interesserer dere. Fordi dere tror at nettopp det studieprogrammet kommer til å hjelpe dere til å få de karrierene dere drømmer om.
Jeg håper virkelig ikke at noen av dere søker på studier fordi dere føler dere må. At noen der ute tenker at de må velge sånn eller slik for å bli møtt med respekt og anerkjennelse, hvis prisen er at de ofrer sine egentlige lidenskaper og interesser.
Og av hele mitt hjerte ønsker jeg dere alle lykke til!
Anne Marit Aspenes
studieveileder
Veiledningstjenesten
Enhet for studentservice
Universitetet i Stavanger
