Nå er det krise i leiren: Vi er blitt dårligere i matte, det er nedgang på naturfag, men heldigvis kan vi lese. Med vi mener jeg selvsagt norske 10. klassinger. Med krise mener jeg selvsagt overskriftene PISA undersøkelsen har gitt oss det siste døgnet. For når PISA tallene kommer er det høytid for å kaste sin dom over norsk skole.
Kunnskapsminister Røe Isaksen er bekymret og mener Norge har et realfagsproblem. Resultatene er rett og slett ikke gode nok, sier han.
Hans partifelle, og min kollega på Stortinget, Henrik Aasheim, mener resultatene er nedslående og kaster sin dom over de rødgrønne sin skolepolitikk: «Kunnskapsløftet har sporet av under de rødgrønne»
NHO direktør Kristin Skogen Lund har fått PISA-sjokk, for hun hadde ærlig talt forventet at eleven leverte bedre resultater. «Det er gode grunner til å anta at vi mangler både ambisjoner og kultur for å prestere godt nok.» er beskjeden fra næringslivet.
Til og med Aftenbladet sin sindige kommentator Tom Hetland roper varsku, ikke bare et varsku for skolene på Nord Jæren, men for hele den nordiske skolen. Han mener det er ille i Norge, men verre i Sverige.
Jeg mener kunnskapsministeren, hans partifelle Aasheim, NHO direktøren og Hetland kan ta seg ei pera – rettere sagt ei PISA pera. Mens de sitter og tygger på perå, fortrinnsvis ei saftige fra Jelsa, kan de tenke over om det var så smart å smelle til med en bastant dom over norsk skole basert på tall fra en totimers prøve 4700 elever gjennomførte i Norge. En ting er å skrive en kommentar, enda farligere er det å basere hele fremtidens skolepolitikk etter det ene tallet. Jeg mener vi må passe oss for å styre den norske fellesskolen blindt etter slike tall og resultater. Norske elever og lærere fortjener bedre, og PISA resultatene forteller langt fra hele sannheten om fellesskolen.
Fellesskolen er mer enn matte
Jeg er varm tilhenger at en fellesskole med et bredt samfunnsmandat. Norsk skole har aldri vert – og bør aldri bli – en fabrikk der alle skal bli mattegenier. De mener det kanskje ikke, men i retorikken til gjengen over virker det som om løsningen på alle landets problemer ligger et sted mellom 523/518 og 494/489. 523 er scoren til Nederland på PISA, 518 er Polen, begge de nye favorittlandene til kunnskapsministeren. 494 er snittet blant OECD landene, og Norge landet på 489. Differansen på 34 poeng er for noen forskjellen på himmel og helvete, for andre er det bare svaret på regnestykket 62-2.
Det er på sin plass å spørre seg om det er noen av kvalitetene i den norske fellesskolen som disse tallene ikke klarer å plukke opp. Norske elever er for eksempel videns kjent for stor samfunnsforståelse, det er ikke lett å måle, men det er gull verd for oss som fellesskap. Det PISA viser, men som ikke når overskriftene, er at elevene opplever mindre uro og støy, og at hvilke skole du går på har langt mindre betydning for resultatene i Norge enn i andre land. Dette viser at fellesskolen virker, og i den desperate jakten på tall og rangeringen er det lett å glemme at ikke alt kan tallfestes. Det må vi passe oss for.
Når middels ikke er godt nok
Spesielt alarmerende er den kriseretorikken som når overskriftene. Det er noe gullfiskaktig over utsagnet «Norge har et realfagsproblem» på den ene siden, og «vi må bekjempe frafallet i skolen» på den andre. Alle skal ikke bli enere i matte. Alle må ikke bli ingeniører. Er det noe Norge trenger i tiden fremover er det varme hender i eldreomsorgen, dyktige sykepleiere og kvalifiserte bygningsarbeidere så vi får hus i bo i. Det meldes om rekordhøye søkertall på ingeniørfagene på universitetene, og det tas opp flere studenter enn på lenge. Derfor er ikke jeg så bekymret over fremtiden til norske ingeniører, jeg er mer bekymret over fremtiden til norske fagarbeidere.
Norge har et av verdens høyest utdanna arbeidsliv. Vi er gode til omstilling, vi er produktive og vi klarer å holde på, og videreutvikle, viktig kompetanse. At noen har klart å måle seg frem til dette er ikke poenget, men heller at det ikke er alt en kan lære på skolebenken. Den kunnskapen en bygger ute i en industribedrift, på et sykehus, ved å være på en byggeplass eller når en har undervist i noen år kan ikke måles, men det er gull verd. Jeg tror vi må bruke mer tid på å snakke opp fagarbeid, som å velge yrkesfag, og tilpasse undervisningen den virkeligheten som møter elevene ute på arbeidsplassen. Det har vi mer igjen for som samfunn enn om vi kommer over OECD snittet på neste PISA undersøkelse.
Så til medisinen
Elever, foreldre, lærere og de som jobber i den norske skolen ser det daglige arbeidet som gjøres for å bedre fellesskolen. Det trengs ingen hokus-pokus medisin som fikser alle problemer, men å fortsette det langsiktige arbeidet. Etterutdanning og mulighet for kompetanseheving for lærere er viktig, men mest av alt må vi politikere la de som jobber i skolen gjøre jobben sin – uten for mye innblanding. Klarer vi i tillegg å nå målene med mer avbyråkratisering av lærerollen er vi et godt stykke på vei.
Det skjer spennende ting å på teknologisiden også, som kan gjøre undervisningen bedre. Mulighetene som ligger i for eksempel nettbrett, der en kan utvikle oppgaveløsing i matte som ligner mer på spill enn algebra, tror jeg er fremtiden.
Vi kommer også til å ha debatter om avgjørende retningsvalg. Jeg vil ikke skrive ut svensk resept for norsk skole. I Sverige har resultatene falt etter innføringa av fritt skolevalg og flere private skoler. Likevel ønsker Høyre og Frp ønsker de samme elementene velkommen i norsk skole. En skole med økte forskjeller og mindre kunnskap er ikke det vi ønsker for norske elever.
PISA resultatene er på vei til å få for stor betydning. Jeg velger å ta meg ei pera, la PISA overskriftene blåse over og så fortsette den grundige gode jobben for å gjøre den brede norske fellesskolen bedre.
