Fra provinsen

Jeg har lenge levd i den villfarelse at sex er av nyere dato. Lenge mente jeg at foreldrene mine umulig kunne ha sex. Det var rett og slett utenkelig. Nå forteller ungene mine det samme om oss. Jeg delte soverom med foreldrene mine til jeg ble så gammel at jeg husker det. Det er vel derfor jeg er enebarn. Jeg fungerte som et slags prevensjonsmiddel.

I dag vil jeg hylle allsangeren. Han, for det er nesten alltid en mann, som har den gudgitte gaven det er å dra andre med seg i høylytt sang. Jeg har opplevd mange slike sangere. De er alle svært dyktige i sitt fag. Visesangere som prøver seg, falle fort gjennom hvis de ikke har det lille ekstra som gjør dem til allsanger. Jeg opplevde nettopp en slik allsanger på en uterestaurant i Vågen.

        En gang i forhistorisk tid hadde Den norske Bank filial i Egersund. Nå er det et halvt år siden den stengte de elektriske dørene. Før i tiden jobbet det levende mennesker i DnB. Jeg kunne snakke til dem. De kunne svare. Av og til sto det en liten skål med pepperkaker på disken. Det var koselig å gå i banken min. Jeg kjente alle som jobbet der.

Jeg har ved flere anledninger slått et slag i lufta for et skille mellom kropp og sjel. I sommer fikk jeg en e-post fra ordfører Odd Stangeland i Eigersund. «Varaordfører Leif Erik Egaas har nå ferie, og jeg er tilbake som ordfører. Fysisk er jeg i Danmark.» Ordføreren ga med andre ord beskjed om at han var tilbake, men bare psykisk. Fysisk var han fortsatt i utlandet. Genialt, tenkte jeg.

Til neste år er Nordsjørittet 20 år. Jubileumsrittet trenger noen nytt. Jubileumsrittet trenger en vitaminsprøyte i setemuskelen. Snu rittet. Det trenger ikke være for 20 år. Det holder med en gang i blant. Kanskje bare hver gang det er jubileum. Kanskje bare hver gang det er 20 års jubileum. Jeg vil anbefale arrangøren å overlate jubileet til Egersund. Vi kan det med jubileer.

Jeg lurer på mye løye. For eksempel lurer jeg på hvorfor det skal være knøtt umulig å gjenåpne den gamle, vakre gravlunden i Egersund for urner. Ryktet vil ha det til at kommunen kan komme til å bruke «Gamles» til tomt for Husabø skole. «Gamles» var trolig en gravhaug for 1000 år siden. Den gamle bautasteinen er i dag portstolpe i nabohuset.

Kommunereformen er en suksess. Endelig fikk folk si klart fra hva de mener om naboen. Tidligere har vi lullet oss inn i festtaler om godt naboskap. Bare tull. Nå vet vi hvor vi har hverandre. Derfor er kommunereformen en suksess. Sannhet gjør fri. Her i Dalane har vi egersunderne alltid trodd at vi er populære. Det er vi ikke. Det er bare sokndøler som liker oss og det sier ikke så lite.

Det er mye god underholdning i lite viktige debatter. Heldigvis har vi Den norske kirke til å fôre oss med den slags. I sist uke kom Hans Kristian Akerø, seksjonssjef i Kirkerådet, med sitt bidrag. Han vil ha slutt på at brudepar kysser hverandre ved alteret. De får vente til de kommer utenfor. Kirkerådet har også tidligere forsøkt å stanse klining ved alteret. I 2003 var det oppe som tema på Kirkemøte.

Det er 16 år siden sist jeg satte 17. maipølsa i halsen. Den gang var det Jærbladet som ville avskaffe monarkiet. Redaktøren skrev på lederplass at noen burde skaffe Haakon en jobb. I år var det Aftenbladet som kastet seg på krusningen. Nå venter jeg i spenning på hva Solabladet, Suldalsposten og Gjesdalsbuen måtte mene om kongedømmet. Her i Nygaten er vi for monarkiet.

Aftenbladet kommer ikke til å trykke saken «Dødssyk, men full av fremtidshåp». Jeg har slettet den. Ove Arild Trones døde i sist uke. Det er likevel min plikt å fortelle litt av historien hans. Det lovet jeg ham. Jeg kjente Ove Arild Trones i ni dager. Han ringte meg etter å ha lest «provinsen». Nå ville han at jeg skulle skrive om hans liv. Han ba meg sette av et par uker til jobben.