Datteren min gikk i personalbarnehagen på Bakkebø. Jeg jobbet som avdelingsleder på institusjonen. En kveld kom hun gråtende hjem fra lekeplassen. En venninne hadde kalt henne for «bakkis». I Egersund var «bakkis» et skjellsord. Heldigvis var det lite i bruk. Vi var mange som sa fra hvis ordet dukket opp. Jeg trodde slike ord var mer eller mindre utryddet. Derfor fikk gruppeleder Kari Nessa Nordtun i Stavanger Arbeiderparti meg til å hoppe i stolen sist lørdag. Hun fortalte i Aftenbladet at et av hennes favorittord er «ånnas».
I min verden er «ånnas» et ord fra den verbale skammekroken. Det kommer av ordet åndssvak, en grusom betegnelse vi har drasset med oss fra middelalderen. Det ble offisielt fjernet i 1966. En gang i tiden ble psykisk utviklingshemmede kaldt for åndssvake. De skulle ha mindre ånd enn oss andre. Det har de selvsagt ikke. Alle som er så heldig å kjenne psykisk utviklingshemmede vet at det handler om noe helt annet. Det handler om noe så banalt som at vi alle er varianter av den samme menneskeheten. Kunsten er å se dette. Første skritt på veien er å luke i det språklige blomsterbedet. Da rykkes ord som «ånnas» umiddelbart opp med rota og kastes.
Jeg er så heldig å bo i en by som er god på akkurat dette. Her har folk lært seg å sette pris på variantene av det å være menneske. Derfor bruker vi ikke et ord som «ånnas». For noen uker siden fikk Ole Iversen den kommunale kulturprisen i Eigersund. Det var høyst fortjent. Jeg tror ikke det ble nevnt med et ord at Ole er autist. Det irriterer meg at jeg nevner det her. Det er nemlig helt uvesentlig. Han er bare en av okka utallige varianter. Ole Iversen fikk kulturprisen fordi han fortjener den som konsertpianist og musiker. Vi er stolte av Ole.
Det er et tankekors at folk reagerte unisont da Donald Trump hermet etter en fysisk funksjonshemmet, mens ingen her lokalt reagerer når en kommunepolitiker bruker ordet «ånnas». Jeg tror ord har skapende kraft som byggesteiner i den viktige muren som kalles holdninger. I en slik mur er «ånnas» en råtten stein som kan smitte og på sikt true hele byggverket.
Jeg har tidligere skrevet mye om samfunnets stebarn i denne spalta. Sist da velmenende jærbuer ville hedre Ola A. Thu med en skulptur på Bryne. Heldigvis ble ideen skrinlagt. Det er snart 75 år siden Thu døde. I dag ville vi trolig sagt at han var autist. Den gang lo folk av Ola og pinnene hans. De ga ham navnet Pinn Ola. Rollen som «bygdeoriginal» må ha vært krevende for Ola A. Thu. Det vet vi fra folk som fikk tildelt denne rollen i andre bygder og byer. Ord som «ånnas», evneveik» og «tilbakestående» ble klistret på folk. Etterpå ble de tillagt all verdens løgne historier.
Det forundrer meg hver gang jeg skriver om disse tingene. Jeg tror hele tiden at vi har kommet lenger. Men så dukker det opp smådrypp, ord, latter og hermekråker som gjør at jeg gjentar meg selv.
