I det siste har vaierne mellom hjernecellene vært slarkete. Dermed har trinsene ikke jobbet optimalt. Jeg har med andre ord vært litt ukonsentrert. For å gjøre noe med det, for å samle meg, sneik jeg meg inn i Egersund kirke en formiddag. Døra sto åpen. Noen drev på og ryddet. Jeg tenkte at en halvtime for meg selv ville skape fokus. Hjernen skulle tømmes for slagg, vaierne skulle strammes og trinsene skulle smøres.
Det rare er at hodet aldri er fullere enn når jeg forsøker å tømme det. Kirkebenkene med familienavn fikk tankene til å havne i Bjerkreim. Før i tiden kranglet folk i Bjerkreim høylytt om sitteplasser i kirken. Folk fra de største og rikeste gardene satt først. Men hvor gikk grensene? Hvordan skulle folk vite nøyaktig hvor de kunne sitte? Det fortelles om en gudstjeneste der presten måtte rope fra talerstolen: «Dere fra Malmei har kommet for langt fram».
Etter denne episoden måtte prest og lensmann gripe inn. De satte opp navnelister og plasserte folk i kirkebenkene. På rad 1, plass 1, satt Erich Løberac. Der satt han i kraft av å være sønn av selveste Trond Lauperak. Det var Trond Lauperak som skal ha sagt at «Christian VII er konge i Danmark, men jeg er konge i Bjerkreim». Dette satt jeg og tenkte på mens jeg febrilsk prøvde å tømme hodet for tanker. Det må ha irritert folk noe grenseløst å se de rike og mektige innta de beste plassene i kirken.
Jeg har et triks for å slette gamle filer i hodet. Jeg tenker på en lyd. Nå tenkte jeg på den lyden. Problemet er bare at når en tanke forsvinner ut, sniker ofte to seg inn. Jeg har tenkt mye på honnørord i det siste. I rådhuset har de et motto: «Sammen for alle». Det er et vondt motto. Ikke for alle oss som befinner oss ytterst ute på den grønne gren med toppen av kransekaka som nistemat, men for de som ikke opplever at kommunen er der for dem. Jeg tenkte på de psykisk utviklingshemmede på Lysgården. De holder til i et elendig, nedslitt lokale. «Sammen for nesten alle», trengte seg på i tankene mine og fikk det til å skvulpe faretruende i saltvannet rundt hjernen.
Hvis jeg skal tenke lyse tanker, bruker jeg «Sokndal» som mantra. Da dukker sol, sommer og herlige folk opp bak hjernebarken. Men ikke nå. Det var de påtrengende tankene om honnørord som rolset det hele til. Jeg tenkte på janteloven. Den ligger begravd i parken på Haua. Jeg har vært innom noen ganger og tråkket på den. Denne uka skulle kommunestyret ansette ny rådmann. Det endte i kaos. Ordføreren mente det handlet om «den gode, gamle janteloven». Nå satt jeg i kirken og burde tømt hode for vanskelige tanker. Jeg tenkte at Sokndal har et problem. Enten ligger janteloven begravd i parken, eller så herjer den fritt i bygda.
Slik satt jeg i kirken og kvernet på tanker som ikke ville slippe taket. Tanker burde la seg lagre på en minnepenn som kan tas ut når vi vil ha fred. Det er mye god mentalhygiene i en tom harddisk. Problemet er bare et den ofte henger seg. Der er jeg nå.
