Denne uken har vært preget av mange, store nyheter. Presidentvalget i USA, Fylkesmannen som vil tvangsgifte sokndøler og egersundere og selvsagt den største nyheten av dem alle; politikerne i Bjerkreim som har sluttet å synge for maten. I mange år har bordverset i Bjerkreim sikret dem jevnlige oppslag i  hovedstadspressen. Nå er det slutt. Det holdt på å bli slutt for seks år siden. Magne Vaule (Ap) var drittlei. Han hadde fått nok. De som ville be for maten, fikk gjøre det inni seg, mente han. Vaule ble nedstemt så det sang. Etterpå fortsatte de å synge. Nå synger de ikke lenger i Bjerkreim. Den lille kommunen har ikke råd til rundstykker med kjøttpålegg. Det var rundstykkene man sang for. De var så høye at de fortjente å bli sunget for.

Nå spiser de bare frukt og grønt i rådhuset. Vegetarretter synger man ikke for i kjøttbygda Bjerkreim. Der går grensa. I Bjerkreim er kjøtt mat og grønt noe man gir til sauene. Derfor finnes det ikke vegetarianere i bygda. Datter mi bor i Bjerkreim. Hun flyttet dit som vegetarianer. Etter to måneder med sauer på alle kanter, kapitulerte hun. Nå går det stort sett i fårikål og lammefrikase. Det er forståelig i Norges nest største sauekommune. Ja, du leste rett; Norges nest største sauekommune. Etter at Magnhild plasserte sokndøler og egersundere i samme seng, vil det forløse svært mange sauer. Den nye kommunen vil bli Norges største sauekommune. Er det på tide å flytte Bjerkreimsmarken til Haua?

Nå er jeg som sauer, helt på viddene. Det er bordbønn det handler om. Politikerne i Bjerkreim har sluttet å synge for maten. Nyheten ble presentert over en helside i Vårt Land. Egil Gjedrem (KrF) forteller til avisen at det finnes unntak. Det har forekommet større måltider i rådhuset. Da synges det. Denne spalten har gravd litt i de fuktige arkivene etter storflommen Synne. Det er spist både komler og kjøttkaker det siste året. Egil Gjedrem forteller at det utløst sang av full hals. «Gledens Herre» ble avsunget i pur glede over å slippe frukt og grønt. Mye tyder på at Magne Vaule ikke stemte i. Han sang trolig «Gledens Kokke». Inni seg, selvsagt, siden det er der han mener politikere skal synge.  Uinformerte kilder i rådhuset vil ha det til at han takket kokka på Vikeså veiservice, ikke Vår Herre, for maten.

I mange år hadde politikerne i Bjerkreim god grunn til å takke for maten. De hadde den beste politikermaten i Rogaland. Matpausene var derfor lengre enn langtidsbudsjettet. I Eigersund burde de be for maten. Den kunne trengt det.

Vi lever i en ny tid. Vi lever i et flerkulturelt samfunn. Nå finnes det muslimer, hinduister og bjerkreimsbuer over alt. Tida for de gamle bordversene er over. Vi ser det i barnehagene. Der handler alle bordversene om tull og tøys. Det kalles integrering. Det betyr at alle setter strek over det gamle og så samles vi rundt noe nytt og intetsigende som alle kan akseptere.

Diggiloo diggiley,
digge leverpostei,
Digge syltetøy og servelat!
Gulost og brunost,
det er mandagsmat!

«Provinsen» vil i dag slå et slag for det meningsfulle bordverset. Det må selvsagt være allkulturelt slik at ingen blir støtt, men for å unngå at vi må synge tullevers i toleransens navn, får hver tro sitt vers. Da er det bare å vente til den rette guden dukker opp og så stemme i av full hals. Dette er forøvrig en ønskereprise.

Kristen:

Kjære Gud, ha takk for mat,

for kotelett og servelat.

Ha takk O’Gud, du er så raus

ha takk for ris med soyasaus.

Muslim:

Og kjære Allah, takk for tran,

gir styrke under ramadan.

Og takk for halalmat med ris

så lenge den er fri for gris.

Ateist:

Ha takk du bonde for din stut

vi takker deg, og ikke Gud.

Vi takker maten vi har spist

Den mettet meg, en ateist.

Buddhist:

Ha takk O’Buddha og alle andre

for offermat til sjel som vandre.

Så tusen takk for herlig Parma

må dyret få en bedre karma.

Hinduist:

Og takk for ris jeg spiste sist,

den mettet meg, en hinduist.

Ha takk for nanbrød, store du,

som metter makk og hellig ku.