Jeg har ved flere anledninger slått et slag i lufta for et skille mellom kropp og sjel. I sommer fikk jeg en e-post fra ordfører Odd Stangeland i Eigersund. «Varaordfører Leif Erik Egaas har nå ferie, og jeg er tilbake som ordfører. Fysisk er jeg i Danmark.»
Ordføreren ga med andre ord beskjed om at han var tilbake, men bare psykisk. Fysisk var han fortsatt i utlandet. Genialt, tenkte jeg. Mitt problem er at jeg har det motsatt. Jeg er fysisk på jobb som journalist, men psykisk er jeg i utlandet. Jeg kan være dypt nede i en gravesak om kloakk, mens jeg psykisk sitter under en palme på ei stillehavsøy.

Det er mye å tjene på et klart skille mellom kropp og sjel. Effektiviteten dobles. Ta eksempelet Stangeland. Han klarte å gjøre to ting samtidig. Ferie og jobb samtidig. Neste år bør dette forsøkes i hele kommunen. De ansatte kan ta psykisk fellesferie mens de er fysisk tilbake i Egersund på jobb. Det er en klar vinn-vinn-situasjon.

I en del tilfeller går det an å tenke motsatt. Politikere kan være psykisk til stede, noe mange av dem vil oppleve som nytt og spennende, og så kan kroppene deres dra på studietur.

I helsevesenet har vi for lengst delt kropp og sjel. Der drar vi med oss kroppen til sjukehuset for å bli reparert og så bestiller sjelen time hos psykolog. Det er en grei arbeidsdeling. Det skulle tatt seg ut hvis psykisk sjuke kom drassende med en sjuk kropp inn i psykiatrien. Der har de allerede mer enn nok å gjøre. Og motsatt. Du bør være psykisk frisk for å overleve en sommer på gangen på et norsk sykehus.

Også religionene har forstått dette med kropp og sjel, men det er bare de asiatiske religionene som forstår hvor viktig det er å trimme sjelen. Derfor har de stor tro på sjelevandring. Den har mye til felles med kroppsvandringer i fjellheimen, bare at her vandrer ikke sjelen fra hytte til hytte, men fra kropp til kropp.

Jeg har stor sans for kroppen som sjelenes tempel selv om kroppen min nok minner mer om en katedral. Når kroppen dør, lever sjelen videre. Det er budskapet i de fleste religioner. Jeg sliter imidlertid litt med «kjøttets oppstandelse» i kristendommen. Jeg kjente en gammel norskamerikaner som døde i USA og ble kremert. Halvdelen av asken ble spredd i Florida og resten ble spredd i blomsterbedet på hytta i Norge. Det blir ikke enkelt å få samlet sammen denne mannen til oppstandelsen.

Den amerikanske legen Duncan MacDougall klarte på begynnelsen av 1900-tallet å veie sjelen. Han la døende mennesker på vekta og fant ut at da døden inntraff veide alle 21 gram mindre enn mens de var i live. Legen konkluderte dermed med at menneskets sjel veier 21 gram.

Da er vi tilbake til Odd Stangeland som var ordfører i Egersund mens kroppen var i Danmark. Eller for å si det på en annen måte. 83 kilo var i Danmark og 21 gram var i Egersund. Han har nå bevist at det trengs kun 21 gram for å styre en mellomstor, norsk kommune.