Det føles ubehagelig å sitte i godstolen og nikke når Vebjørn Selbekk er på tv. Problemet er at han ofte sier mye klokt. Han tilhører kretser som sånne som meg ikke skal like. Jeg har instinktivt alle piggene ute når folk fra dype fjordarmer på Vestlandet mener noe i offentlighet. Disse folkene bor i nabolaget til Vestlandsfanden (og nå tenker jeg ikke på Reidar Brendeland. Har har for lengst flyttet til Østlandet). De er i tillegg gift med datteren til fandens oldemor, så dette er folk med meninger som jeg helst vil unngå. Derfor er det litt sjokkerende og sitte i godstolen og nikke når Vebjørn Selbekk snakker på Dagsrevyen. Vi er nemlig enige.

Men det er faktisk verre. Jeg holdt på å trykke «liker» på en reklameside for avisen Dagen på Facebook. Jeg skulle få avisen gratis i to uker. Redaktør Selbekk smilte sitt mest forførende smil fra skjermen. Ellen Solheim i Rogaland KrF hadde for lengst trykket sitt «liker». Nå var det min tur. Det var rett før jeg takket ja til Selbekk og Dagen, men jeg feiget ut. Kåre Skogen, postmannen i Nygaten, lekker som en sil. Jeg vil ikke ha det ut på byen at jeg liker Selbekk. Jeg har jo litt kredd å ta vare på som journalist i Aftenbladet, og Dagen har historisk vært den avisen som har stått for det meste jeg er i mot.

Sannheten er at Vebjørn Selbekk er en slags pressehelt for meg. Han sto rakrygget, med dødstrusler hengende over seg, under karikaturstriden for noen år siden. Da utenriksminister Jonas Gahr Støre pekte på ham og sa «det er din skyld», så gikk han ikke og gjemte seg, men sto igjen da vi andre lusket unna. (Støre sa det ikke «det er din skyld», men det hørtes sånn ut)

Det føles absurd at min største pressehelt i Norge jobber i Dagen. Helter burde jobbe i små, kritiske tidskrifter. Litt sånn Stig Larsson-aktige, forfyllede, men med alle de rette meningene. Ikke i en konservativ, kristen avis på Vestlandet. Men Vebjørn Selbekk har en forunderlig evne til å si alt det riktige når det koker rundt ytringsfriheten.

Derfor er det vel lov å like Vebjørn Selbekk nå?