Vi i Arbeiderpartiet har en lang tradisjon når det gjelder å kjempe for at folk skal kunne kjøpe seg ut av ting. Dette blant annet for å minske forskjeller, slik at samfunnets minst ressurssterke ikke rammes så hardt. Joda. Neida. 

Stavanger Arbeiderparti har årsmøte i kveld. Et av forslagene går ut på å fjerne straff for besittelse og bruk av hasj. Intensjonen er god, ingen tvil om det. Og jeg kan på sett og vis skjønne (jeg har også lest om Nederland) at det er forlokkende å liberalisere cannabispolitikken her til lands. «Det går jo så fint i Amsterdam og de», sier mange, og så nikker de salig.

Og joda, vi må tørre å ta debatten. Igjen og igjen, til det kjedsommelige. At ungdomsbruken av cannabis (og alkohol!) går ned, mye på grunn av forebyggende arbeid blant annet på skolene, er liksom ikke så relevant. Det er uansett viktig at vi får tatt denne debatten. Joner og Mossige, som fremmer forslaget i kveld, vil ikke legalisere, altså. De vil bare, og jeg siterer (nesten): Fjerne faren for straffeforfølgelse og fengselsstraff for besittelse/bruk, og sørge for at bøtene er på nivå med en parkeringsbot slik at folk klarer å betjene dem og ikke havner i fengsel. Var jeg den eneste som lo litt nå?

Neivel, så vil de altså ikke legalisere. Og en parkeringsbot er ikke så himla dyr – for dem som allerede har penger i banken. Er man dårlig stilt i utgangspunktet, er det like umulig å betale en tusenlapp som det er å betale fem. Har man råd er det lettere å feilparkere hvis man har dårlig tid, når man vet at straffen er overkommelig. Mange av de som røyker hasj på ukentlig eller daglig basis, har mer enn god nok råd til å betale seg ut av det. Å tro noe annet er naivt.

«Vi skal ikke straffe de som har det vondt ved å gi dem fengselsstraff for å røyke hasj», er logikken til Joner og Mossige. Da er det naturlig å stoppe opp, drikke litt kaffe og spørre seg selv: Hvem av dem som sitter i fengsel for å ha gjort ugjerninger av ulik art, har det ikke vondt? Hvem av dem som voldtar har ikke selv blitt utsatt for styggedom tidligere i livet, og hvem av dem som dreper eller sloss har ikke lært det av noen før? Kan vi, som ikke kjenner forhistorien til de som sitter i fengsel, påberope oss definisjonsmakt på hvem som har det vondt og ikke?

Vi er veldig imot doping i dette landet. For ikke lenge siden ble det forbudt med bruk og besittelse av anabole steroider. Det var en lang og hard kamp, men til slutt var de fleste av oss enige i at dette som kunne være så skadelig, og som kunne ha så stygge konsekvenser, skulle forbys. Hvorfor er det annerledes med hasj eller marihuana?

Er det et politisk ansvar å sørge for at folk ikke havner i fengsel? Slik jeg ser det er vårt ansvar som politikere å sørge for ordentlig forebygging og behandling.

Hva med signaleffekten? Dersom straffen minsker så betraktelig for bruk og/eller besittelse, vil det ikke bli et større marked da? Fører et større marked til mer tilgjengelighet, og større aksept? Jeg vil tro det. Om vi ser til alkoholen (slik vi ofte gjør i legaliseringsdebatten) vet vi jo at økt tilgjengelighet gir økt bruk. Er vi ikke kommet lenger enn dette? Vil et slikt vedtak føre til at vi går baklengs inn i fremtiden?

Hvordan kan man likestille hasjbruk med feilparkering? Hvilke signaler sender dette til barn og unge?

Hvem er Joner og Mossige ute etter å beskytte med dette forslaget? Om det er de som bruker og/eller besitter, som jeg regner med at det er – hvorfor trenger de mer beskyttelse enn de som bruker og/eller besitter tyngre stoffer, som for eksempel heroin? Hva med de «heldigste», som bruker hasj «en gang i blant», og som eksempelvis kjører under påvirkning,- blir det lettere eller vanskeligere for dem å sette seg bak rattet når de vet at de kan betale seg ut av det? Mens vi er i gang; hva med de som snyter på skatten, de som mishandler eller de som driver underslag – det må da vel kunne innføres normerte bøtesatser for dem også? Mange av dem har det også vondt, og det betyr, ifølge Joner og Mossiges logikk, at de ikke skal straffes.

Jeg har ikke tro på legalisering, og jeg har ikke tro på å minske straffen for bruk og besittelse. Jeg har tro på å stadig jobbe for å forbedre forebyggingsarbeid og behandlingstilbud, og å fortsette med å sende sterke signaler om at narkotika er og blir ugreit – uansett hvor pengesterk du er.