Foto: stock.xchng
Det nærmer seg 17. mai. Og som alle andre år helt tilbake til 1826, da vi startet tradisjonen, krangler vi også i år om hvem som skal få være med. Hvilke flagg vi vil se i de eviglange togene over hele landet. Helst skal vi bestemme hva folk skal få ha på seg, også.
Jeg er jammen glad jeg får bruke min Rogalandsbunad om jeg et år skulle befinne meg i Oslo under 17. mai-feiringen. Kanskje skal vi krangle litt om dèt også? Gjestfrihet og inkludering er visst ikke helt vår greie her i landet.
Kanskje 17. mai-toget i år skulle vært holdt som i 1826 – hvor det utelukkende gikk gutter i toget? Vi vil jo helst ikke forandre noe, vil vi vel? Et tradisjonsbundet folk, er vi. Når det passer oss, da. Guttene gikk faktisk i tog alene i 19 år før jentene også fikk lov til å bli med.
17. mai er til for å feire Norge. Vi feirer det begivenhetsrike året 1814, hvor vi erklærte oss selvstendige og fikk egen grunnlov – blant annet. Vi feirer starten på demokratiet. Hvorfor er det da så vanskelig for oss å akseptere at demokratiet skal gjenspeiles i toget? Hva skjedde med mangfoldet, akseptansen, toleransen? Er vi så eiesyke at vi ikke kan dele denne dagen med alle norske innbyggere? La alle få ta del i vår glede?
Vi nordmenn kan ikke ha æren for å ha startet denne festlige tradisjonen heller. Det var faktisk en dansk-tysker, Matthias Conrad Peterson, som ville at vi skulle begynne å feire «Den Store Nasjonale Festdagen». Nordmenn, nøkterne som vi vanligvis er, var litt motstridende til hele 17. mai-feiringen, men Peterson snudde trenden. Så sånn var dèt…
Mange vil aller helst bare se norske bunader og norske flagg i 17. mai-toget. Det er lenge siden Norge var utelukkende rødt, hvitt og blått – get over it. Samfunnet går framover, og takk for det. Folk reiser mye mer mellom landene våre, blant annet fordi vi er med i Schengenlandene og for noen år tilbake inngikk EØS-avtalen. Jeg har til og med hørt at folk ikler seg norske bunader og går med norske flagg i utlandet 17. mai. Dèt er å ta seg til rette, det! Tror vi at den spanske befolkningen skal inkludere oss mer enn vi inkluderer dem, bare fordi vi har så fine nasjonaldrakter? Hvis spanjolene vil delta i dette toget, må de da kjøpe norsk bunad og norsk flagg? Vi er så selvgode at det nesten blir flaut.
Den 17. mai feirer vi også frihet. Hva er da mer relevant enn å inkludere alle, også de som har vunnet friheten sin tilbake ved å komme til dette landet?
For alle skoler og barnehager i dette landet skaper vi et stygt dilemma når vi diskuterer dette. Hvordan skal skolene ta stilling til at det er sinne rundt andre nasjonaldrakter og flagg i toget samtidig som de jobber for inkludering og integrering? Når de jobber for å bekjempe mobbing? Jeg lurer på hvor ofte innvandrerbarn i norske skoler hører denne setningen i friminuttet før 17. mai: «Du får ‘kje gå i tog med oss, for det ska bare ver norske flagg og bunadar der. Det har mor og far sagt.». Hvilke signaler sender vi til barna? Selv om vi ikke sier det direkte til barna våre, så har små gryter også ører. En bisetning over telefonen til en kompis eller venninne, eller over middagsbordet mellom mor og far, kan være nok til å endre holdninger hos et barn.
Dette handler mye om identitet. For de fleste, enten de kommer fra Norge eller andre land, er nasjonaldrakten noe man bærer med stolthet. Stolthet over sin opprinnelse. Man skal bo noen år i Norge, og bli godt inkludert og integrert, før man føler seg så norsk at man vil bytte ut sin opprinnelige nasjonaldrakt med norsk bunad. Sånt må komme naturlig, det kan vi ikke presse folk til. Er vi gode nok til å inkludere nye borgere og få dem til å føle seg hjemme?
Jeg sier ja til et mangfoldig 17. mai-tog. Hvor hele vårt fantastiske demokrati er representert. Hvor alle kan vise sin identitet og fortsatt være en del av dette landet. Hvor vi ikke viser frykt for andre nasjonaldrakter og flagg, men står sammen for et inkluderende fellesskap. Og jeg tror den dagen kommer – men kanskje må vi vente nitten år?
