Maren Østbø-bloggen

Feministen jeg alltid har vært, har hatt en liten identitetskrise i det siste. Det viser seg at idealistisk feminisme, når den møter den virkelige verden, får seg en knekk og to. Møter noen utfordringer. Blir stilt til veggs opptil flere ganger. Særlig der man kanskje minst venter det.  … For der ute, i den virkelige verden, møter man en motstand man ikke nødvendigvis får ved kjøkkenbordet i barndomshjemmet.

Kveldens fredsring burde ikke være en revolusjon, den burde vært en selvfølge. Vi er ikke kommet lenger. Vi gjør ikke nok. Vi er blitt et hat-tolerant, passivt samfunn. Det er ikke det at vi er for hat, vi bare tar ikke nok avstand til det. Når det er valg, stemmer vi visst likevel fram de sinteste politikerne til å bekjempe hatet, terroren og sinnet.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg var rask til å hive meg på Fifty Shades-bølgen. Alle de tre bøkene med grått slips, håndjern og masker på omslaget ble slukt på null komma niks, og jeg var sikker på at drømmemannen Grey var akkurat det: Drømmemannen.

  Siden tidenes morgen har mennesker hjulpet mennesker. Rakt ut en hånd til en slektning i nød, gitt penger til den narkomane på gata, fått fadderbarn i Afrika. Aldri har den hjelpen kommet med krav, eller et behov for en garanti. Vi ber sjelden eller aldri om noe tilbake. Motivet? Genuin interesse av andres ve og vel. «Kanskje vedkommende får en litt bedre dag nå.». Kanskje et lite håp tennes.

Myten om at nordmenn er født med ski på beina er vel for lengst avkreftet. Men dyrkingen av de som kan gå fort på ski, renne i racerfart ned en farlig bakke eller løpe sabla fort, den rokker vi ikke ved. Den er hellig. «Det er typisk norsk å være god», sa Gro Harlem Brundtland en gang.

Det er sommer, det er sol og det er uteliv. Men når siddisen skal lufte vettet, er det viktig med tilrettelegging.  Jeg ser i feriebrosjyrer. Lengter til et nytt land for ferie, en ny kultur å oppleve, ny mat å smake på. Berlin, kanskje? Eller Warszawa – igjen? Leser hva de ulike landene har å by på, setter meg nøye inn i historie og kultur.

Det var en gang, i Oljeberget Stavanger, at politikerne sendte ut bud til alle barnehage- og skoleansatte. Budet het «Sunn mat i Stavanger«, og skulle sette sunne matvaner på dagsorden mer enn før.  Pedagogen i meg jubler. Jeg har satt stor pris på Aftenbladjournalisten Margunn Uelands arbeid med å bringe barnehage frem i lyset, sette oss på kartet også nyhetsmessig.

Jeg elsker det norske kongehuset. Vårt tradisjonsrike, formelle, representable ansikt utad. En bauta når noe går galt. Ved enhver store anledning vinker de fra balkongen: Friske, raske og «ja vi elsker», noen å se opp til. Det ligger i arkivet, blogginnlegget jeg formulerte forrige gang debatten om monarkiet var oppe.

Vi i Arbeiderpartiet har en lang tradisjon når det gjelder å kjempe for at folk skal kunne kjøpe seg ut av ting. Dette blant annet for å minske forskjeller, slik at samfunnets minst ressurssterke ikke rammes så hardt. Joda. Neida.  Stavanger Arbeiderparti har årsmøte i kveld. Et av forslagene går ut på å fjerne straff for besittelse og bruk av hasj. Intensjonen er god, ingen tvil om det.