Vi har hatt et hint av omgangssyke i heimen. Når jeg sier et hint, så mener jeg at portene til Gamle-Eriks heimstad sto vidåpne i 24 timer. Det var en syndeflod av gårsdagens pasta med bacon, pannekaker, frokostblanding og appelsinjuice som de tre kvinnelige bestanddelene i heimen sørget for å spre jevnt utover i hele huset. Og jeg mener hele huset. I kjelleren lå Daglig Leder i en slags fødestilling (mulig seteleie) og forkynte at hennes aller siste time var kommet. Det var en episk forestilling, en slags blanding av dødsralling og Tarzan-hyling. Undertegnede holdt håret og trøstet, men like etter ble det ropt fra førsteetasjen.

Arbeidsverktøy mandag til onsdag.

Der løp det eldste avkommet, likbleik rundt nebbet, mot toalettet. Hun nådde det – nesten. På gulvet oppsto det et slags verdenskart av halvfordøyd baconpasta. Ungen ble dytta inn på badet. Hun plasserte naturligvis begge beina i svineriet så det skvatt et godt stykke opp på veggen. Ungen dusjet, mens hun spydde. Far tørket.
Da ropte unge nummer to. Hun nådde på ingen måte fram til toalettet. Fra den klumpete, brune innsjøen i senga gikk det en elv av baconpasta og halvfordøyd havregryn ut på gangen, ned trappen og inn på badet. der sto den eldste og dusjet/spydde. Far tørket.
Da ropte Daglig Leder, som nå lå på det helt siste, fra kjelleren. Det var akutt behov for et håndkle. Far tok håndkleet og løp, bare for å tråkke rett i Afrika-delen av den yngstes oppgulp. Mer tørking av gulv/vegg/trapp. Daglig Leder fikk håndkleet – akkurat for seint. Far tørket sofa, da det ble brølt fra andre etasje. Eldste avkom hadde sprayet gangen – og minste avkom – med det som var igjen av baconpasta. Far tørket gulv, vegg, minste avkom og seg selv.
Da ringte telefonen, og i forfjamselsen tok far telefonen. Det var Aziz fra Veitvet som ville kjøpe Peugeoten jeg hadde lagt på Finn, og lurte på om det var rust på kardangen.
Så, til kness i baconpasta og kringsatt av gårsdagens baconpasta ble Peugoten solgt til Aziz fra Veitvet.
Sånn sett var det bra dag.