Jeg synes ofte synd på Daglig Leder som må holde ut med undertegnede, men sjelden er det så synd i henne som når hun fyller år. Jeg er nemlig en under middels god presangkjøper. Jeg har bare ikke anlegg for å kjøpe presanger. Ett år fikk Daglig Leder en potteplante, noe som for meg var et slags romantisk høydepunkt. Det var i det minste marginalt bedre enn året før. Da fikk hun gavekort på potteplante. Det høres kanskje ikke all verdens ut, men da må jeg nesten opplyse om at hun året før der igjen fikk et løfte om at hun skulle få et gavekort på potteplante.

Gave, type romantisk +

Når jeg sier potteplante, er det en sannhet med visse modifikasjoner. Vi snakker strengt tatt om en kaktus, og noen potte har hun vel aldri fått. For å gjøre vondt verre: Daglig Leder er – viser det seg – kolossalt allergisk mot potteplanter generelt – og kaktus spesielt. Dermed har mine gaver i praksis vært et utslett av bibelske proporsjoner, grassat med snue og ei hosting som ligger i brytningen mellom kols og dødsralling. Eller, som året før, et gavekort på et utslett av bibelske proporsjoner, grassat med snue og ei hosting som ligger i brytningen mellom kols og dødsralling. Og året før, et løfte om et gavekort på…ja, du ser mønsteret.

Mitt verste år (2007) våknet jeg kaldsvettende og livredd klokka 05.00 og innså at jeg hadde glemt hele gaven. Da var det bare å liste seg rundt i huset og finne det som var tilgjengelig. Dette året, da familien satt på senga med frokost, lys og barnetegninger, pakket Daglig Leder opp en boks vitaminbjørner, en pakke safarikjeks, en enorm skiftenøkkel, en t-skjorte fra Østraat Betong og en papirlapp med et løfte om å kjøpe et gavekort på potteplante.

Dette året var, skal jeg være helt ærlig, bare et lite hakk bedre enn 2006. Det året kom familien, under min kommando, ravende inn med lys, barnetegninger, knekkebrød og en lapp med løfte om gavekort på potteplante dagen før hun fylte år.
Jeg er sjeleglad jeg slipper å være gift med meg.