36 år etter at Statoil etablerte seg i Harstad kommer jubelen for fullt. Harstad-kontoret vokser fram som det tredje hovedkontoret når byen nå skal huse det nye driftsområdet på norsk sokkel.

Historien om Olje-Harstad har vært preget av noen oppturer, men flest nedturer.

Det begynte allerede 11. mars 1976, fortalte tidligere Statoil-mann Ivar Dyring i et intervju jeg gjorde med ham for noen år siden.

På et 280 kvadratmeter stort kontor på Torvet 2 i Harstad sentrum satt en rekke menn rundt møtebordet. Øverst ved bordet var styreformann, Ap-kjempe og tidligere industriminister, Finn Lied. Det var snaut fire år siden selskapet ble stiftet, og allerede var blikket rettet nordover.

Derfor ønsket Statoil en mann i nord som kunne forberede grunnen, finne baser og knytte kontakter med industrien. Direktør Arve Johnsen orienterte styret. Valget hadde falt på den snart 35 år gamle Ivar Dyring. Dyring blir Nord-Norges første oljemann, og den eneste ansatte utenfor Stavanger.

– Jeg fikk sitte i kroken og høre på. Jeg tenkte at her satt de og behandlet Norges oljefremtid, mintes Dyring da jeg snakket med ham hjemme i stua i Holtet, ikke langt fra Medkila der Statoil-kontoret ligger i dag.

Styreformann Lied understrekte overfor lokalpressen at de var interessert i å trekke inn næringslivet i landsdelen så langt som mulig i denne virksomheten – og dermed begynte drømmene i nord.

Harstad lå perfekt til geografisk, midt mellom Norskehavet og Barentshavet. Her var det ingeniørkompetanse og skipsverksteder som kunne utføre service for oljeselskapene. Optimismen rådet. Byen sto foran en ny epoke og ruget på en begynnende oljefeber.

Siden fulgte en formidabel opptur. Sør i byen ble det lagt til rette for at Hydro og Statoil skulle få bygge større kontorbygg. Et stort boligfelt ble opparbeidet i Medkila for at tilflyttede oljeansatte skulle bo nær arbeidsplassen. På Stangnes bygde kommunen et havne-, base og industriområde på totalt 360 dekar. Det sto ferdig i 1985 og kostet 128 millioner kroner.

Oljeselskapene strømmet til byen. Conoco, Elf, BP, Statoil, Hydro, Saga, Total og Esso. Oljeserviceselskaper, som Schlumberger og Geco, fulgte etter.

Esso etablerte sitt letekontor i Harstad i 1982 og ble en liten, uformell og eksotisk utpost for det multinasjonale selskapet. I mars 1984 var det 18 fast ansatte som leide 700 kvadratmeter i 4. etasje i det da nye politihuset, fordelt på 21 kontorer, konferanserom, kantine, bibliotek, resepsjon og «dagligstue». Avdelingen disponerte et årlig letebudsjett på 350 millioner kroner.

Optimismen var stor, for det ble funnet hydrokarboner i nesten hvert eneste hull som ble boret.

Men så snudde det raskt og brutalt.

– Turning-point for vår del var sommeren 1984, fortalte Nils Jokstad, den gang boreøkonom og trekkfugl for Norsk Hydro. Hver vår fulgte han med riggene opp til Harstad for å følge sesongens sommerboringer. Når vinteren nærmet seg dro han og riggene ned til Stavanger og Nordsjøen igjen.

– Vi var og boret en brønn der det var indikasjoner på en skikkelig solid oljekolonne. Vi trodde på et nytt Statfjord-felt. Men oljen hadde rent vekk. Det ble en skikkelig nedtur, fortalte han.

I løpet av de neste 20 årene gikk det stort sett nedover med byen. Ikke bare pakket de fleste oljeselskapene og oljeserviceselskapene koffertene og dro sørover igjen. Forsvaret, som hadde vært en betydelig arbeidsgiver i byen forsvant også. Det samme gjorde den store matindustribedriften Bothner som mistet fotfestet og gikk konkurs da matvaregigantene i sør kom nordover og utkonkurrerte Bothners middagspølser på boks. Det store Kaarbø-verkstedet, en hjørnesteinsbedrift som var en av hovedårsakene til at Statoil etablerte seg i byen – gikk også konkurs.

Men Statoil holdt stand. De fant Snøhvit i 1984, de fant Norne noen år senere. Et par hundre Statoil-ansatte fortsatte å lete videre i det enorme Barentshavet.

Harstad så likevel ut til å tape på alle fronter. Lofoten er nær, men for problematisk. Snøhvit var det Hammerfest som fikk nyte godt av. Lenger sør tok Stjørdal sin andel. Før jul i fjor kom Tromsø for alvor på banen da Aker Solutions bestemte at Nordens Paris skulle være sentrum for nordområdesatsingen til industrigiganten. Den etableringen representerte kanskje den største trusselen mot Harstad som oljehovedstad i nord.

Men nå jubler harstadværingene. Foreløpig er det bare snakk om at noen titall arbeidsplasser skal tilføres. Men at Norges desidert største og viktigste oljeselskap så tydelig sier at Harstad er oljebyen i nord – det gir håp om at flere selskaper etter hvert velger å lokalisere seg der.

36 år er lenge å leve i trua. Og tålmodighet er en god dyd.

Det er derfor harstadværingene av andre i regionen blir kalt seigmenn.

Følg meg gjerne på Twitter: @kobbaen