Kjære forskere
Jeg leste nettopp i avisen om den nye treningsstudien deres. Den var svært interessant.
Dere har altså funnet ut at vi lever lenger hvis vi tror at vi er bedre trent enn andre på samme alder. Min mor tok dermed feil. – Du ska’kje tro, du ska veda, pleide hun å si hvis jeg hadde gjort noe galt som jeg trodde var rett. Det er altså troen det kommer an på. Det var det jeg trodde.
Jeg har flere ganger prøvd å komme på offensiven igjen når det gjelder trening, siden målet er å fullføre et maraton. Men alltid har det kommet noe i veien. Det kan ha vært et par kalde øl på terrassen eller retningsville ender på turstien rundt Mosvatnet. Alltid har noe ødelagt motivasjonen.
Men nå kjenner jeg den kommer sigende igjen, og det er deres fortjeneste. Takk. Nå forstår jeg dette med at alt sitter i hodet.
Jeg har bare noen spørsmål som jeg må få avklart før jeg sakte, men sikkert, starter på denne hodetreningen. For eksempel lurer jeg på hvor mange jevnaldrende det er nødvendig å sammenligne med, og hvordan man regner.
Mine nærmeste venner er stort sett ganske utrente, heldigvis. Men det er dessverre en som stikker seg ut. Han er tidvis en direkte spreking. I perioder kan han springe flere ganger i uken, og han har allerede nådd maraton-målet. Kan jeg be ham om å roe seg ned litt, og si at det tross alt står om liv og død? Bør jeg bare kutte ham helt ut, slik at det blir lettere for meg å tro at jeg er godt trent? I tilfelle vil det holde at jeg labber rundt Mosvatnet et par ganger i uken.
Når jeg tenker på hvordan han sikkert spurter rundt Store Stokkavatnet, så føler jeg meg veldig utrent, og det er selvsagt ikke bra for helsen min. Men når jeg tenker på de utrente, så føler jeg meg mye bedre. Så mitt konkrete spørsmål er derfor: Hvor mange sløkkaser må til for å veie opp for han som bare tenker på seg selv?
