Hjelp. Der kom det en til. En mann med barnevogn. Akkurat som ham selv. Nå hadde de retning mot hverandre på fortauet.

Hver gang var det sånn. Hver gang det kom en annen mann med barnevogn, gikk hjernen på høygir. Hvordan skulle han takle det denne gangen?

Skulle han smile, nikke, si noe – eller gjøre alt på en gang? Skulle han si noe løye om fødeferie eller holdt det bare med et halvhjertet hei?

Eller skulle han bare drite i alt dette? Hvorfor skulle han gjøre noe som helst? Han hadde jo aldri sett denne trillefyren før. Og de var ikke ute i ødemarka, der hilsing var påkrevd. De trengte jo ikke danne forening selv om begge gikk der og vaste med hver sin barnevogn.

– Ja vel, ute og triller, du også? kunne han si. Men tenk hvis han andre svarte nei? Han kjente jo ikke fyren.

Han planla hva han ville si hvis den andre fant på noe kødd. Han ville bare si fåkk off eller noe. Han ville iallfall unngå å havne i en teit diskusjon om den andre faktisk trillet vogn eller ikke.

For noen år siden sto rikingen Jan Haudemann-Andersen fram som en trillehater. Menn skal ikke trille barnevogn eller ta fødeferie; de skal jobbe og tjene penger, sånn at damene kan gå i butikken uten bekymringer, mente han.

Hvis det var Haudemannen som hadde kommet mot ham nå, med vogn, ville han ha hilst. Helt sikkert. – Jaaa vel, hadde han sagt. Ikke mer enn det. Haudemannen hadde sikkert svart nei.

Men trillemannen som kom mot ham nå, så helt vanlig ut. Han så ut som han hadde mål og mening med trillingen, slik alle trillemenn gjør.

Nå var de få meter fra hverandre. Blikkene deres møttes.

Som vanlig fikk han ikke bestemt seg i tide. Han vek unna og plasserte i stedet blikket sitt stivt på veien, cirka 20 meter framme. Han lot som han var helt alene på fortauet. Han kjente jo ikke fyren. Han kunne ha kniv.