– Synes du jeg er fin i denne kjolen?
– Det kommer an på.
– Kommer an på hva?
– Om du har bursdag.
– Jeg har jo ikke bursdag.
– Nettopp. La oss heller ta en annen vinkel. Hvordan føles det å ha på seg kjole?
– Vanligvis fint, men akkurat nå er det mest irriterende. Var kjolen fin?
– Eh … kjolen er fin, den.
– Kjolen er fin, men ikke jeg i kjolen?
– Jo, altså, men du har ikke godt av det.
– Godt av hva?
– Uansett. Det er iallfall godt å se deg. Jeg har gledet meg til å treffe deg.
– Har du røykt hybelkaniner? Vi har jo vært sammen siden vi sto opp i dag. Hva driver du med?
– En psykolog sa i avisen at vi ikke burde henge oss opp i om jenter har fine kjoler, men heller spørre om hvordan de har det. Bortsett fra når det er bursdag, og derf…
– Så hvordan kan jeg vite om jeg kan gå i denne kjolen i kveld, da, hvis ingen kan si meg om jeg er fin i den?
– En løsning kan være å kjøpe ett års forbruk av kjoler i tiden før bursdagen din, og så prøve alle på selve dagen. Da kan jeg stille opp. Det er jo tross alt bursdagen din.
– Jeg er voksen. Jeg tror du har misforstått. Psykologen mente nok at man ikke skal kommentere hvordan barn ser ut.
– Men hvis jeg stadig forteller deg hvor fin du er, kan du få dårlig selvbilde eller selvfølelse eller noe i den duren, og da har vi det gående.
– Er jeg fin i denne kjolen eller ikke?
– Det er godt å se deg.
– Hvis du vil se meg i morgen også, bør du svare. Nå.
– Er det en trussel?
– Ja.
– Kjolen var kjempefin.
– Og jeg i den?
– Ok. Ja.
– Takk.