Nå var tiden inne. Han kunne gjøre et framstøt igjen. Prøve å forlate rommet.

Han hadde gjort det som virket oftest. Strøket på dyna, og sunget ”Bæ bæ, lille lam”. Om igjen og om igjen, uten stopp. Han hadde begynt å kutte svinger, droppet noen ord her og der. For å spare krefter.

Det var viktig å holde noenlunde samme, jevne tempo. Han kunne eventuelt gå litt ned i takt etter hvert. Men ikke for brått. Det samme gjorde han ofte med lydvolumet, fadet jevnt ned. Ikke for fort, det var viktig.

Jevnheten var essensiell. Derfor var det ikke rom for plutselige avbrudd. Det hadde han lært. Problemet var at han kunne miste stemmen når lydvolumet skulle legges ned. Han risikerte å slå om til hvisking, helt uten forvarsel. Særlig hadde han problemer med de høye tonene når volumet var lavt. ”… og TOOO par strømper …” hadde ødelagt mye.

Slike tabber kunne ende fatalt. Knøtten nedi sengen kunne våkne. De siste kveldene hadde det plutselig oppstått en del høyintensiv vræling mellom ni og elleve. Han hadde brukt alt han hadde i verktøykassen. Han hadde prøvd nye strategier. Og han hadde endt opp med en forbedret versjon av bæ bæ-linjen.

Han hadde holdt på lenge nå. Knøtten pustet tungt. Uten at det trengte å bety noe. Liksomsoving hadde blitt avdekket mange ganger.

Men han måtte ta sjansen. Det minste knirk eller klikk kunne sette i gang sirenen igjen. Her gjaldt det å trå varsomt.

Første hinder var å reise seg opp i stående. Der hadde knærne spolert kvelder før. Han visste ikke om klikkingen i knærne skyldtes en krigsskade etter alle HV-øvelsene eller om det var den ujevne fotballkarrieren. Han visste bare at han aldri kunne liste seg innpå en innbruddstjuv i en trapp.

Han måtte ta sjansen. Før eller siden måtte han jo reise seg. Kryping ville bråkt mer.

Klikk!

VÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!!!