Det var natt, og en bekjent hadde stått opp igjen fordi han ikke fikk søvnen over seg.
Der sto han. Midt på natten, hvis man ikke er helt nøyaktig.
Der sto han iallfall. Og kikket. Og gomlet på et knekkebrød. Med brunost på. Et svært, svært tørt knekkebrød. Sikkert sånn knekkebrød skal være. Men ligavel. Han måtte drikke vann fra springen, sånn at han ikke tørket helt inn. Ellers ville han iallfall ikke få sove.
Hekken. Var det den som gjorde at han sleit med søvnen nå?
Den sto som en vegg foran kjøkkenvinduet.
Hva var det nå han hadde avtalt med naboen i fjor? Det hadde han glemt ut. Var det hans tur? Altså naboens? Nei.
Han selv hadde vel ikke klippet den hekken på årevis. Men mente han ikke å huske at naboen hadde tilbudt seg å klippe hekken hvert år? Eller hadde han bare drømt? Hvordan skille mellom drøm og ekte minner? Umulig.
Han hadde planer om å komme naboen i forkjøpet i år. Hadde hatt planer, i det minste. Planene hadde vært der tidligere i sommer. Han kunne ta hekken i år. Sånn at naboen ikke skulle tro at han var en skikkelig sløkkas.
Men så var det den skulderen, da.
Den vannparken utenfor stranden i Kroatia hadde fortonet seg som en god ide. Lek og moro. Latter og glede. Ikke smerte. De greiene der ute var jo tross alt laget av oppblåste, myke ting. Det skulle være ufarlig selv for en mann rundt middagshøyden.
Det hadde han tenkt.
At det skulle være skadelig å veive med armene hvis man balanserer over en liten bro av en oppblåst pølseting – det hadde han aldri forestilt seg.
Men skulderen gikk altså ut av ledd. For første gang på 24 år. Av veiving. Fordi han prøvde å holde balansen. Hvis ikke det skal gå an å holde balansen uten å skade seg i dag, hva blir det neste?
Og derfor kunne det bli vanskelig med denne hekken i år. I år også.
