Søndag morgen. Han åpnet lokket til dieseltanken, stakk pistolen på bensinslangen nedi og klemte til.
Cirka tre minutter senere satt han i førersetet og fiklet med telefonen. Vurderte fram og tilbake. Han måtte ringe hjem.
– Hallois, ja. Det e meg. Eg komme ikkje hjem med frokosten med det fyssta. Eg har fylt bensin på dieselbilen.
– Oooi. Glad det ikkje va meg.
– Ja. Eg og.
Eller. Egentlig skulle han ønske at det var hun som hadde gjort det. Han kunne brukt det imot henne i mange år. Nå kom hun til å bruke det imot ham i mange år. Den eneste måten å slippe unna på, ville være skilsmisse. Men det ville kanskje være litt for drastisk, bare for å slippe egling.
Det ville vært mer typisk at det var hun som fylte bensin på dieselbilen. Rotehodet. Derfor hadde han minnet henne på det mange ganger etter at de fikk denne nye bruktbilen, at denne skulle ha diesel, IKKE bensin. Bensin er noe annet enn diesel, ikke spør hvorfor. Bensin i dieselbil er bare sykt ånnas og sykt dyrt.
Bensinpistolen er grønn, dieselen er svart. Husk det. Ellers blir det utelukkende ryfylkeferie, regn og ullgenser i sommer.
Hun kan fortsatt fylle feil. Fremtiden er full av muligheter. Det var nesten sånn at han håpte på det. Nei da. Da ville han ikke ha noe han skulle sagt. Velkommen etter, kunne han si. Ikke noe mer.
Han håpte iallfall at hun i tilfelle ville fylle feil på et godt synlig sted, sånn som han gjorde. På UnoX på Madlaveien kunne alle som kjørte forbi, se da redningsbilen kom. Se på han der. Han har iallfall ikke krasjet. Han har bare fylt feil. Dusten.
Hva tenkte han på? Var det noe å lære av dette? Han kunne for eksempel begynne å kalle bensinstasjoner for dieselstasjoner, for å få det inn i blodet. I hjernen.
Ellers kunne han bare overlate all fylling til henne. Helt til hun gjorde det samme. Dyrt, men verdt det.
