Jøsusbloggen

Her er noen nettavis-titler som ikke lenger vekker oppsikt. 1. Trump-kommentar vekker oppsikt 2. Slik får du perfekt svor på juleribba 3. Kjetil Rolness er en gammel mann – og hetero i tillegg 4. Thorbjørn Jagland har misforstått 5. Slik unngår du skilsmisse i julen 6. Nei, julenissen bor IKKE på Nordpolen 7. Slik stresser du ned i desember 8. Slik lager du 77 sorter julekaker 9.

Kjære forskere Jeg leste nettopp i avisen om den nye treningsstudien deres. Den var svært interessant. Dere har altså funnet ut at vi lever lenger hvis vi tror at vi er bedre trent enn andre på samme alder. Min mor tok dermed feil. – Du ska’kje tro, du ska veda, pleide hun å si hvis jeg hadde gjort noe galt som jeg trodde var rett. Det er altså troen det kommer an på. Det var det jeg trodde.

Tre norske menn dør hver dag av prostatakreft. 1000 i året. Det er ikke løye. For å få et bilde av hvor mange menn det er, går det an å bruke Grandiosa-metoden. Hvis vi hadde lagt 1000 gjennomsnittlige menn etter hverandre, ville vi fått en sammenhengende lenke på rundt 1,8 kilometer. Det er over halvveis rundt Mosvatnet. Det sier litt.

Hjelp. Der kom det en til. En mann med barnevogn. Akkurat som ham selv. Nå hadde de retning mot hverandre på fortauet. Hver gang var det sånn. Hver gang det kom en annen mann med barnevogn, gikk hjernen på høygir.

Vi blir stadig flere, får vi høre stadig vekk. Men er det sant? Det skal vi se på i dagens analyse. For å ta konklusjonen først. Nei, det er ikke sant. Det er motsatt. Vi blir stadig færre i verden. Faktisk. Vi som lever i dag, i dette sekund, er oss. Det er vi som er her i verden nå. Bare vi. Og vi blir stadig færre. Derfor må vi tenke helt nytt om dette med overbefolkning.

I helgen tapte Viking, som vanlig. Og med det sikret laget seg en plass i Obos-ligaen neste år. Det som er synd å tenke på, er at Viking kunne ha spilt i eliteserien neste år hvis de hadde hørt på meg. I tabellkonkurransen på jobben tippet jeg nemlig Viking på sisteplass helt i starten på sesongen. På samme vis forutså jeg også Branns herlige nedrykk for tre år siden.

– Synes du jeg er fin i denne kjolen? – Det kommer an på. – Kommer an på hva? – Om du har bursdag. – Jeg har jo ikke bursdag. – Nettopp. La oss heller ta en annen vinkel. Hvordan føles det å ha på seg kjole? – Vanligvis fint, men akkurat nå er det mest irriterende. Var kjolen fin? – Eh … kjolen er fin, den.

Nå var tiden inne. Han kunne gjøre et framstøt igjen. Prøve å forlate rommet. Han hadde gjort det som virket oftest. Strøket på dyna, og sunget ”Bæ bæ, lille lam”. Om igjen og om igjen, uten stopp. Han hadde begynt å kutte svinger, droppet noen ord her og der. For å spare krefter. Det var viktig å holde noenlunde samme, jevne tempo. Han kunne eventuelt gå litt ned i takt etter hvert. Men ikke for brått.

Mannen er nødt til å forsvinne. Den må ned. Vi følger med live 24/7, og vi har gjort det i fire år allerede. Nå er det så vanvittig nok. Ingen hadde hørt om dette idiotiske fjellpartiet før det plutselig sto i fare for å ramle ned. Hvordan hadde livet vært de siste fire årene hvis ingen fortalte om dette mulige mannefallet? Vi hadde i det minste hatt et liv. Det er ille nok for de evakuerte. Men de får hjelp.