De siste dagene har vært et kaos for meg. Tankene er på styr, og det toppet seg for meg i går.
Det er første dagen etter Solveig døde, at jeg har vært alene med Aron hele dagen. Og, det gikk ikke så bra.
Jeg uten energi, og han full av energi.
Det ble perling, lesing av bøker, kino, sykling, leke på lekeplass.
Til slutt orket jeg ikke mer. Sa nei når han ville lese mer. Sa nei når han ville perle. Jeg kjeftet uten grunn, og brøt sammen, gråtende på gulvet. Måtte krype på knærne, bokstavelig talt, bort til Aron, si unnskyld og be om tilgivelse. Han sa han elsket meg!
Men, jeg skal ikke legge meg ned, jeg skal ikke la dette ta knekken på meg. Faktisk gjorde jeg masse med ham. Han hadde det kjekt, og jeg var der for ham. Er da det som betyr noe. Problemet er at jeg legger listen for høyt, har for høye krav til meg selv og til hva jeg øsnker for oss som familie.
Etter en tung kveld i går, med mye tårer og høylytt grining, hvor jeg er redd naboene må ha lurt fælt på hva slags dyr de hørte, bestemte jeg meg for å gripe dagen i dag.
Dalsnuten neste!
Jeg tok på meg mitt flotte turutstyr, og reiste med godt mot til Dalsnuten. En utrolig flott dag, og nydelig turvær.
Jeg la avgårde, bortover grusveien, og kjente at dette var godt.
Tok igjen ei eldre dame, sa hei og smilte. Tenkte at, dette går jo strålende. Så begynner terrenget å forandre seg. Det blir brattere, og brattere. Det virker uoverkommelig.
Jeg begynner å bli sliten, begynner å svimle. Hvert steg må planlegges nøye, slik at jeg ikke skal dette. Orker ikke se opp og frem, ser bare rett ned på plassen jeg setter foten.
Bli sjokkert over hva som skjer! Sist gang jeg gikk her, da fløy jeg nærmest opp kneika, nå holder jeg på å svime av!
Et bilde sier mer enn 1000 ord. Og her er jeg sliten!
Da jeg kom til toppen, ble jeg først sinna og lei meg.
Men, så gikk det opp for meg at dette var en seier. Det var for meg en stor bragd.
Mens jeg står der oppe, ringer telefonen. Det blir en god samtale, på et vakkert sted, som jeg har klart å kave meg opp til.
Jeg fikk nytt pågangsmot, og er så glad for både turen og samtalen. Det betydde mye for meg.
Turen ned gikk bedre, og jeg fikk ta inn litt av omgivelsene.
Kom til et område med mye myr og gjørme, hvor de har lagt steinheller som en kan trø på for å komme tørrskodd over. Det ble et bilde for meg.
Steg for steg, og jeg skal komme meg gjennom.
At livet mitt er vanskelig nå, det er vått og bedritent. Men om jeg velger å la hvert lille steg jeg tar, bli en seier, da kommer jeg meg på bena igjen. Det vil komme nedturer, det er jeg klar over. Men fokuset for meg vil fra nå være at nedturene ikke forblir nedturer, men at de kan få lov til å bli noe som viser meg vei til en ny seier!
