Det har vært overveldende mange spørsmål den siste måneden. Mange nye ting å forholde seg til, som jeg omtrent ikke visste eksisterte. Vi hadde da snakket litt om død og begravelse, men lite ante vi hva vi egentlig snakket om. Solveig hadde planlagt og skrevet ned en god del ønsker for selve begravelsen, men det er jo bare en bitte liten del av hele pakka!
I går var jeg for å bestille gravstøtte! Det er jo det mest normale en pleier å gjøre i en alder av 36! Gå rundt i en butikk, shoppe gravstøtte. Skrifttype, farge på skrift, pynt på steien, lykter osv. til kona si!
Et enormt uthvalg! Var utrolig vanskelig å bestemme seg!
Jeg hadde ikke peiling på hva Solveig ønsket, eller hvilken tekst hun ville ha på steinen? Men, så var det et klokt hode som minnet meg på, at den steinen kanskje mest er for oss som er igjen, at det er vi som skal like den! Og da fant jeg litt mer roen.
Stein er altså nå bestilt, og jeg ser frem til den kommer på graven. Da er liksom alt endelig! Jeg kan senke skuldrene, og se fremover.
Dagen etter Solveig døde, kom bedemannen (enda et ord jeg aldri hadde hørt), altså mannen fra begravelsesbyrået, hjem til oss.
Planlegging av alt. Spørsmålene som jeg ikke var forberedt på.
Type kiste? Hva skulle Solveig ha på seg? Skulle folk få se henne i kisten? Skulle vi ha båreandakt? Hvor ville vi at hun skulle gravlegges?
Så kommer spørsmålet. «Du da Øystein, har du tenkt på gravplass?
Vil du ligge ved siden av Solveig? Det koster 100 kroner i året, da er plassen din!»
Tankene surrer som enorme humler i hodet mitt. Gravplass? Jeg? Nei, hæææ? Jeg vet jo ikke engang hva jeg skal bli jo! Jeg er bare 36 år! Hva er det du snakker om?
Totalt forvirret svarer jeg : «Ja, jeg vil gjerne ha den plassen ved siden av Solveig!»
Har du tenkt på gravplass, Øystein?
Heldigvis sier han at jeg ikke trenger å bruke den, men at jeg hvertfall har den.
Og det er det som er det vanskelige. Ja, pr. nå ville det være naturlig for meg å gravlegges ved siden av Solveig. Vi har barn sammen, og vært gift i 6 år.
Men, vi snakket også sammen før hun døde, og hun var tydelig på at jeg måtte gå videre, finne ei ny. Og, den dag jeg gjør det, kan det tenkes at vi blir sammen resten av livet, og får barn. Vil det ikke da være naturlig at jeg gravlegges med henne? Ikke lett, og aldri vært en aktuell problemstilling før!
Uansett, jeg har en gravplass, og gravstøtten er fin!
Og så er det alle forventningene som jeg merker begynner å komme. Forventinger om jobb, hva jeg skal gjøre, at jeg må gå turer, komme meg ut osv.
Ja, jeg vet at folk mener det godt, men ingen vet hvordan akkurat jeg har det i sorgen, og hvordan akkurat jeg må gå frem for å takle dette. For noen ville det være naturlig å komme i jobb ganske fort, for andre ikke. For noen vil trening være topp, for andre bare enda et ork.
Folk reagerer forskjellig, og trenger å bearbeide sorgen forskjellig.
Froventnigspresset, som ofte kan oppstå, er desverre ikke med på å gjøre ting enklere.
For dere som lurer, jeg trenger tid. Jeg skal starte i sorggruppe, bearbeide sorgen sammen med andre og alene. Jeg får hjelp av profesjonelle. Jeg er også flink til å presse meg ut, gjøre ting.
Problemet er at sist uke, da skulle jeg være ekstra flink, gjorde to små ting hver dag. Det endte med den største nedturen jeg har hatt fysisk. Helt utmattet. Totalt tom.
Det gjorde at jeg innså det fakta at jeg må ta det roligere, ta det i mitt tempo. Det er jeg som kjenner kroppen min best, ingen andre.
Det tjener ikke til noe godt å haste frem, for så å falle totalt sammen, og ting blir vondt verre.
Jeg er glad for at folk bryr seg, jeg vil at folk skal bry seg. Men når vi bryr oss, er det utrolig viktig og også ha respekt, forståelse og ydmykhet, for det er ingen av oss som kan påberope oss fasiten på hvordan sorgen skal takles og hvor lang tid noen skal sørge!
Det viktigste er at vi ser de som har det vanskelig, og viser at vi er der, for det er fort gjort at en i det dypeste mørke kan føle seg helt alene, og trenger å bli minnet på , stadig, at en ikke er alene!
