Det nærmer seg en måned siden Solveig døde. Det har vært en lang måned. Det har vært en tung måned, veldig tung.
De første dagene etter hun døde, bodde det familie i huset med meg og Aron. Jeg var aldri alene. Tankene var også veldig fokusert på begravelsen, og alt som skulle ordnes.
Selve begravelsen var helt fantastisk. Er veldig sikker på at Solveig hadde vært utrolig stolt over den. Men, for å være helt ærlig, jeg fikk egentlig ikke med meg så mye av den. Jeg klarte aldri å roe meg ned, kjenne på sorgen. Jeg prøvde så langt det lot seg gjøre, å møte folk. Hilse på så mange jeg klarte. Snakke med folk.
Etter jordpåkastelsen, og alt var ferdig, ble det helt stille. Lenge. Folk ble bare stående.
Jeg kjente da på at jeg skulle si noe, takke. Noe jeg også gjorde.
Det var godt! Det var godt å kunne takke. Og da vi kom tilbake til kirken, fikk vi oppleve en flott minnestund.
Så kom tomheten. Alle reiste, og jeg var igjen med Aron. Han startet
i barnehagen, og livene til folk rundt fortsatte sin normale gang.
Sorgen slo over meg igjen. Bølger på bølger. Det stormet rundt meg. Det var ubeskrivelig tungt. 6 år var vi gift, de beste årene i mitt liv, men også de tyngste. Vi har kjempet, for forholdet, for hverandre og for livet. Jeg har gitt alt for Solveig. Har vært sliten, ofte så sliten at jeg tenkte jeg ikke orket mer. Men, på et forunderlig vis klarte jeg å holde hodet over vannet.
Så, mot sin vilje, måtte Solveig gå ut av livet mitt. Livet vårt!
Mot sin vilje, måtte Solveig gå ut av livet mitt. Livet vårt!
Plutselig slapper kroppen av, virkelig av. Har ingen krefter, er helt tom. Har aldri vært så langt nede, og sliten i mitt liv. Tenkte jeg var sliten når hun var syk, men dette er på et helt annet nivå.
Hver dag, med sine bitte små utfordringer, er enorme fjell. Jeg må dra meg opp, og over. Noen ganger faller jeg, og må reise meg på ny, og på ny. Gleden har vært vekke. Alt har vært tungt.
Men, så er det Aron, skatten! Han trøster, og hjelper. Kommer med gode ord og oppmuntring.
Hadde han bare ant hvor mye han betyr for meg!
De siste dagene har blitt litt lysere. Det har skjedd små ting i livet mitt. Ting som gjør at jeg klarer å smile litt igjen. Klarer å le litt.
Ting som er med på å gi meg håp.
Håp om at gleden og de gode minnene, kommer til å bytte plass med sorgens mørke teppe. At det blir lengre anvstand mellom hver bølge som slår over meg, at jeg klarer å puste, løfte hodet og se solen. Klarer å bygge nye krefter!
En dag skal jeg smile og være lykkelig igjen. Jeg tror ikke det vil skje, jeg vet det vil skje. Jeg skulle bare ønske det kunne skje i dag, i dette sekund, men på ny må jeg ta steg for steg, dag for dag. Er bare så utrolig, utrolig lei av å si og høre akkurat det, selv om det er sannheten!
Jeg vet at jeg en dag skal smile igjen, være lykkelig. Skulle bare ønske det var nå!
