”Ikke rør hora mi!” krever franske intellektuelle. Forbud mot å kjøpe sex er et angrep på den mannlige seksualitet, hevder de også. Men Frankrike overhører horekundenes klager og følger Sverige og Norge.
De prostituertes egen fagforening arrangerte demonstrasjon utenfor nasjonalforsamlingen for å protestere mot forslaget om å kriminalisere kundene, men til ingen nytte. (Foto: Scanpix)
Første helg i desember vedtok det franske underhuset, med stort flertall, å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester. De som blir tatt for første gang, vil få en bot på 1500 euro. Neste gang øker boten til 3750 euro og handlingen registreres som lovbrudd. Loven trer i kraft når også senatet har vedtatt den, noe som sannsynligvis vil skje til våren. Protesttog av prostituerte ble ignorert, filosofiske forsvar for menns rett til å kjøpe kvinners kropp ble skjøvet til side og et manifest fra 343 medlemmer av kultureliten ble med rette anklaget for å være et grovt misbruk av to kjente kampanjer for kvinners og minoriteters rettigheter.
343 er et kjent tall i fransk debatt. 5. april 1971 offentliggjorde magasinet Le Nouvel Observateur et manifest forfattet av Simone de Beauvoir der 343 franske kvinner innrømmet at de hadde gjennomført en abort, på det tidspunkt fremdeles en kriminell handling. ”Hvert år tar en million kvinner i Frankrike abort … Jeg erklærer at jeg er én av dem. Jeg har tatt abort”, sto det i teksten, som i ettertiden også er kjent som ”De 343 luddernes manifest”.
I de siste månedenes heftige debatt, før nasjonalforsamlingen vedtok å innføre et forbud mot kjøp av sex, etter mønster fra Sverige (som innførte tilsvarende forbud i 1999), Finland og Norge, var det få innslag som vakte mer harme enn oppslaget i magasinet Causeur, der 343 kjente forfattere, skuespillere, advokater og andre deltakere i den offentlige debatt, publiserte en tekst med tittelen Touche pas à ma pute! (Ikke rør hora mi!), et provoserende ordspill på antirasistenes Touche pas à mon pote! (Ikke rør kameraten min!). Oppropet var undertegnet: ”De 343 svina”. Spesielt provoserende var navnet til Richard Malka, advokaten til landets mest berømte horekunde, den tidligere presidentkandidat og leder for Det internasjonale ‘pengefondet, Dominique Strauss-Kahn.
Catherine Deneuve for horekundene
På en annen protestliste, hvor 60 kjendiser av ulik kaliber og aktualitet, protesterte mot loven, figurerte Catherine Deneuve, én av de 343 fra 1971. Hennes legitimitet i diskusjonen om prostitusjon er antakelig at hun selv spilte luksushore i Luis Buñuels film Belle de Jour fra 1967.
Ingen av listene gjorde inntrykk på politikerne. De lyttet heller til kvinneminister Najat Vallaud-Belkachem, som sa at debatten om forbudet hadde vist hva prostitusjon er i dagens Frankrike, ”ikke hva vi innbiller oss at den er”. I følge myndighetenes egne tall er det i dag 40.000 kvinner i landet som lever av å selge sex. 90 prosent av dem er utlendinger, mot 20 prosent i 1990. De fleste kommer fra Kina, Sør-Amerika og Øst-Europa, smuglet inn av traffickingsyndikater. 51 slike nettverk ble avslørt i Frankrike i 2012 alene.
Motstanderne av den nye loven vil heller gjøre som Tyskland, som legaliserte prostitusjon i 2002. Det gjør åpenbart ikke inntrykk på dem at det nå, både i følge de prostituertes egen organisasjon og uavhengige studier, er rundt 400.000 ”sex-arbeidere” i landet, rundt 60 prosent av dem fra Øst-Europa. Både Tyskland, Nederland og Sveits har lovlige bordeller, mens franskmennene avskaffet landets berømte maisons closes eller maisons de tolerance i 1946, ikke minst fordi mange av bordellene under krigen hadde rommet det som ble kalt ”horisontal kollaboratørvirksomhet”.
Halshugget horene
Forfatteren Pierre Mac Orlan utbrøt i den anledning: ”Fundamentet til en tusen år gammel sivilisasjon kollapser”. I så fall hadde den revnet før. Allerede i 1254 ble prostitusjonen forbudt for første gang, uten at det så ut til å ha nyttet. På 1700-tallet skal hver fjerde kvinne i Paris mellom 15 og 35 år ha vært prostituert. Trafikken var livligst på høyre bredd, antakelig fordi innbyggerne på den venstre var mer religiøst anlagt, og derfor i det minste dro over elven når trangen ble for sterk. Hundrevis av ”falne kvinner” ble lagt under giljotinen da de revolusjonære en kort stund ble grepet av puritansk nidkjærhet.
Men gjennom hele 1800-tallet var Frankrike ett av få land som lot bordellene drive sin virksomhet i full åpenhet. Nummer 12 i Rue Chabanais, et kvartal fra Palais Royal i Paris, er ikke mye å bli opphisset av i dag, men her lå byens mest eksklusive bordell på 1800-tallet. Hit søkte så vel europeiske kongelige som medlemmer av den franske regjering. Det fortelles at timene mellom lakenene ble ført som ”besøk hos senatets president” på det offisielle besøksprogrammet. Pinlig ble det først da en litt sløv byråkrat i protokollavdelingen la inn et besøk i Rue Chabanais på programmet til dronningen av Spania. Ett av husets badekar var formet som et vikingskip. Den senere akk så kortvarige kong Edward 7. av England pleide å få det fylt med champagne og la en av sine favorittprostituerte bade mens han selv satt ved siden av og drakk vin med venner.
«Rett til å selge sex- og like det»
Det er verdiene fra denne tiden som åpenbart henger igjen når de 343 intellektuelle ”svina” skriver: ”Vi mener at alle har rett til fritt å selge sin sjarm – og til å like det”, mens en filosof som deltok i debatten, hevdet at den nye loven er en ”haterklæring mot den mannlige seksualitet”. De viser også til at det franske folk, i en meningsmåling utført av velrenommerte CSA i 2010, støtter tanken om lovlig regulering av handelen med kjønn. Eller i hvert fall den mannlige delen; 70 prosent av mennene ville ha franske bordell, mot 49 prosent av kvinnene. Oppsiktsvekkende nok var bare 13 prosent av kvinnene klare motstandere av lovlige bordell.
En protest foran nasjonalforsamlingen i Paris, der prostituerte, noen med masker, bar plakater med tekster som: ”Dere ligger med oss, men dere stemmer mot oss”, gjorde heller ikke inntrykk. De folkevalgte stemte for en lov som blant annet vil gi oppholdstillatelse etter seks måneder for prostituerte som vitner mot kunder og halliker. Frankrike følger Skandinavia, ikke naboene på den andre siden av Rhinen, eller sin egen historie som Europas sex-hovedstad. La Belle Epoque var da heller aldri særlig vakker for de fattige jentene i Rue Saint-Denis og de andre gatene i horestrøket. Dagens frihet er også begrenset for de slitne jentene på Pigalle og i de mer bortgjemte sexklubbene. Når regjeringen rører de intellektuelles horer, så er det for å hjelpe dem, ikke for å kjøpe dem.
