I en måned har jeg bodd i Aten. Det har vært en spesiell opplevelse å se på nært hold et demokratisk europeisk land bli systematisk plukket fra hverandre.

Torsdag kveld ble nyhetene til ERT, det greske NRK, sendt fra gata i Aten. Omgitt av opprørspoliti satt journalistene og leste meldinger og intervjuet kilder. Grytidlig samme morgen var de blitt kastet ut av kringkastingsbygningen, som de har okkupert siden regjeringen med et pennestrøk la ned landets viktigste medium i juni.

ERT har lenge vært sett på som et eksempel på den oppblåste offentlige sektor i Hellas, og institusjonen har vært sterkt preget av et system hvor vennskap og kjennskap betyr mer enn kompetanse. Men det kom likevel som et sjokk på de fleste at regjeringen bare la den ned. Sendingene fra de opprørske journalistene er blitt distribuert via nettet av den uavhengige nettpublikasjonen The PressProject etter at den europeiske kringkastingsunionen EBU, ble presset av den greske regjering til å stenge satellittformidlingen som EBU hadde opprettholdt siden juni.

Opprørspolitiet vokter inngangen til kringkastingsbygningen etter å ha kastet ut journalistene som hadde okkupert lokalene og fortsatt å jobbe etter at regjeringen 10. juni brått la ned hele den statlige kringkastingen. (Foto: Scanpix)

Samme dag landet representanter, to tyskere og én danske, for den fryktede troikaen (EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet)  igjen i Aten for å vurdere om landet har gjort seg fortjent til å få utbetalt tredje og siste del av redningspakke 2. Både regjeringen og resten av befolkningen er mentalt forberedt på nye krav om nedskjæringer og privatisering av offentlige tjenester og salg av offentlig eiendom. Mens koalisjonsregjeringen av det sosialdemokratiske Pasok og det konservative Nytt Demokrati, mener at de bare trenger å kutte 500 millioner euro ekstra i neste års budsjett, har troikaen signalisert kutt på tre til fire ganger så mye. Alt kan skje hvis de opprettholder kravet. Ingen vet hvor grensen går før misnøyen bryter ut i virkelig sosial uro, men de fleste er enige om at en slik grense finnes, og at den ikke er langt unna.

Holder sammen

Ennå er det fullt på tavernaene og kafeene i de greske byene. Men folk spiser ikke ute som før. De opprettholder den sterke samtalekulturen over et enkelt glass billig vin, en kopp kaffe varer i timevis. Kelnerne forteller at omsetningen stuper,  selv jobber mange av dem for redusert lønn, hvis den i det hele tatt blir utbetalt. Det beste bordet – det med panoramautsikt til Akropolis – ryddes når vi sier at vi gjerne vil spise middag.

En kjenning gruet seg til møtet i sameiet. I fjor hadde de med nød og neppe fått alle til å betale for oppvarming av blokka, i år regnet hun med at flere ville si at de ikke har råd. Når nattekulden kommer også til Aten, må de som har råd, sørge for egen, dyrere, oppvarming, mens de andre får klare seg som best de kan. Dette er en blokk med ganske dyre leiligheter i et attraktivt strøk av byen. De fleste har det verre.

Legger ned psykiatrien

Du trenger ikke lete lenge etter synlige tegn på hva fem år med krise har gjort med Hellas. Men i løpet av den måneden jeg har bodd i Aten, fra begynnelsen av oktober til nå, var den mest talende av alle de negative nyhetene, meldingen om at landets tre psykiatriske sykehus skal legges ned fra 2015. Mer enn hver åttende greker, 13,5 prosent lider av klinisk depresjon, noe som ikke er det minste rart når du ikke har fått lønn på et halvt år, ikke kan reparere verketannen, ikke varme opp leiligheten i vinter, ikke betale den neste strømregningen, ikke….

Antallet selvmord er fordoblet i løpet av de siste tre årene, i et land hvor få pleide å velge en så desperat og destruktiv utvei. Da er det på tide å stenge ned psykiatrien. Det er en fattig trøst, eller en trøst for de fattige, at erkebiskop Ieronimus, overhodet for den ennå sterke gresk-ortodokse kirken, i et leserinnlegg i den  konservative avisen Kathimerini, signaliserte en mer forståelsesfull holdning til de som ikke orker mer, samtidig som han ba pressen avstå fra å glorifisere de som tar livet av seg i protest.

Thanasis Vaxevanis, lege ved det psykiatriske sykehuset i Tessaloniki, sa på en pressekonferanse for et par uker siden at halvparten av de som tjener under 400 euro i måneden (den offisielle minstelønnen ble nylig senket til 580 euro eller 4600 kroner) lider av alvorlig depresjon, mens selvmordsraten har en direkte sammenheng med arbeidsledighetsraten.

Ledigheten stiger fortsatt

Helt ferske tall viser at selv regjeringen og EU regner med at minst hver fjerde greker vil være arbeidsledig også i 2015. Det velrespekterte, statlige Senter for planlegging og økonomisk utredning (Gresk forkortelse: KEPE) anslår at den greske økonomien faktisk vil vokse neste år, med 0,004 prosent, etter en ytterligere nedgang på 3,55 prosent i år, men at arbeidsledigheten neste år likevel vil nå 29,3 prosent, mot 27,6 prosent nå.

I gjennomsnitt er hver greker 40 prosent fattigere i dag enn i 2008. At folk nesten har halvert kjøpekraften rammer selvfølgelig varehandelen, som utgjør tre fjerdedeler av BNP. Lønningene er falt med 34 prosent siden andre kvartal i 2009 og de sosiale ytelsene er redusert med 26 prosent i samme periode, ifølge Elstat, det statlige greske statistiske byrået.

Selv de narkomane merker de harde tidene. I stedet for heroin sprøyter de shisha, et svært giftig, men billig stoff laget av syren fra bilbatterier, rett i årene. Det er fristende å bruke denne nitriste opplysningen som en allegori for den greske statens økonomi, med tilgangen på billig valuta i euroens gode år som det avhengighetsskapende stoffet, og troikaens kuttpolitikk som det enda giftigere alternativet.

Hvem skjøt?

Drapene på de to vaktene utenfor kontoret til det nynazistiske partiet Gyllent Daggry sist helg, er fortsatt ikke oppklart. Lekkasjer fra etterforskningen tyder på at politiet leter blant venstreekstreme grupper, mens mange på venstresiden peker på at de eneste som vil tjene på en ytterligere polarisering i Hellas, er de tradisjonelle partiene i midten, og eventuelt hæren. Dimitris Papadimoulis, talsperson for det venstreorienterte Syriza, sa i en kommentar at drapene ”ble profesjonelt utført, uansett hvem de skyldige er. De har rettet et slag mot demokratiet og mot hele samfunnet. De nærer fascismen heller enn å skade den.”

Mistroen er utbredt, minnene om militærjuntaens styre fra 1967 til 1972 er levende, ja selv borgerkrigen etter andre verdenskrig henger som et truende minne over et folk som innrømmer at de stemte på politikere som ledet dem ut i kvikksand, men som likevel mener at det må finnes en mer anstendig løsning enn å gå til grunne der.

Det er, som Mireille Mathieu sang:

Athens hvite roser falmer,

vi må elske en annen dag

Akropolis, adjø!