På ett punkt er den nye regjeringens politikk godt EU-tilpasset: Heller ikke i Brussel trenger lobbyistene røpe hvem de arbeider for.
First House, Sylvi Listhaugs arbeidsgiver inntil for to uker siden, etablerte seg i Brussel i fjor.. (Foto: Scanpix)
Kanskje har landbruksminister Sylvi Listhaug brukt det siste året på å sitte sammen med en av de store matvarekjedene for å planlegge hvordan politikken kan liberaliseres slik at kjedenes eiere blir enda rikere og norsk distriktslandbruk enda mer utsatt. Det vet vi ikke.
Situasjonen er den samme i EU, noe de mektige amerikanske lobbyistfirmaene har oppdaget. Sist helg fortalte International New York Times (tidligere International Herald Tribune) om et møte i Brusselkontoret til Covington & Burling, en av de store aktørene i Washington DC., som burde interessere oss alle.
Statoil med
Til stede på møtet var selskapets egne advokater og lobbyister, men også ledere fra noen av verdens største oljeselskaper ”inkludert Chevron og Statoil”. Hensikten var å påvirke EUs holdning til fracking. Statoils engasjement i fracking er sterkt omstridt. Verdens Naturfond Norge har bedt dem trekke seg ut av virksomhet som bruker denne teknologien, og så sent som i august sa Folketrygdfondet at Statoil ikke informerer godt nok om miljøutfordringene ved skifergassaktiviteten i USA.
Nest etter USAs hovedstad, er Brussel verdens viktigste lobbyistby. Den tungt trafikkerte rue Belliard er Europas svar på Washingtons K-street. Stadig flere amerikanske selskaper har funnet ut at det er store penger å tjene på å hjelpe multinasjonale selskaper å påvirke den felles lovgivningen for de 28 medlemslandene i unionen, og i neste omgang de tre små som sitter i EØS-tilhengeren. ”U.S. lobbyist find fortune in Brussels” var overskriften i New York Times.
Venstre krever register
Formuene er enklere å plukke enn i USA fordi EU, i likhet med Norge, ikke har noe obligatorisk register for lobbyister som tvinger dem til å oppgi hvem de arbeider for. Venstre fremmet torsdag nok engang forslag i Stortinget om å innføre et slikt register, tidligere forslag er blitt nedstemt, men det er godt mulig Arbeiderpartiet er kommet på andre tanker nå, slikt skjer jo gjerne når man bytter posisjon.
EU har et ”transparency register” , med en egen code of conduct som oppfordrer alle som forsøker å påvirke EUs politikk til å oppgi hvem de arbeider for. Men registeret er ikke obligatorisk, det er ingen sanksjoner for de som ikke lar seg registrere, og erfaringen viser at Brussels lobbyister trives med hemmeligholdet. First House åpnet eget Brusselkontor, i april i fjor.
Da EU-kommisær Maros Sefkovic i mars la fram statusrapport for arbeidet med å overvåke og kontrollere lobbyvirksomheten mot EUs ulike institusjoner, brukte han anledningen til å understreke hvor mangelfullt det amerikanske systemet er. Riktignok er reglene strengere, men de håndheves ikke som de skal, mente han.
Slapp etikk i Brussel
Det er en oppfatning amerikanerne ikke deler, heller ikke lobbyistselskapene. The Lobbying Disclosure Act of 1995 krever at lobbyister oppgir hvem de arbeider for, og amerikanerne har også karantene for personer som forlater offentlige stillinger over et visst nivå. New York Times skriver at de amerikanske selskapene i Brussel ”benytter seg av svakt etisk reglement som tillater at tidligere politikere utnytter sine tidligere kontakter så snart de forlater sine verv”, i Norge kjent som «Bjarne Håkon Hanssens metode»
I følge avisen var det ikke vanlig i Brussel å ansette insidere før de amerikanske selskapene begynte å kjøpe opp europeiske politikere, inkludert slike som nylig hadde forlatt toppverv i EU-kommisjonen, Europaparlamentet eller Det europeiske råd, EUs tre viktigste institusjoner.
I debatten omkring Sylvi Listhaug og de statssekretærene og personlige rådgiverne som også kom direkte fra lobbyistbransjen, har taushetsløftets tilhengere vist til advokaters forhold til sine klienter. Dette har utløst reaksjoner fra jurister som påpeker at det er stor forskjell på en lovbestemt taushetsplikt og en avtalefestet. Denne forskjellen er ikke fullt så tydelig i Brussel.
Gjemmer seg bak advokatprivilegiet
”Firmaene underminerer forsøk på å gjøre lobbyvirksomheten i Brussel mer transparent ved å vise til advokat-klient konfidensialitet for å unngå de frivillige ordningene, som har støtte fra regjeringene (i EU)”, skriver NYT.
De amerikanske selskapene operer med en blanding av advokater og lobbyister som ikke er jurister, men fordi de er registrert som advokatfirmaer, kan de påberope seg en taushetsplikt som de rene PR- og lobbyistselskapene ikke har.
Belgieren Isabelle Durant, en av Europaparlamentets visepresidenter, var med på å utforme det frivillige transparensregisteret. Hun er svært lite fornøyd med situasjonen. ”Jeg er ikke imot lobbyvirksomhet, men jeg er imot ugjennomsiktig lobbyvirksomhet”, sier hun.
Som er akkurat det som skjer hvis et statseid norsk oljeselskap i hemmelighet bruker et amerikansk advokatselskap for å skape en europeisk politikk som er i strid med norske klimaambisjoner.
