Det er vanskelig å oppsummere rettsaken så langt. Så mye er blitt sagt, tolket og analysert. De daglige oppdateringene, avhørene, vitnene, reaksjonene. Det blir et følelsesmaskineri som går på samlebånd. Til å begynne med var det noe nytt. Jeg var spent på hvordan rettsaken ville bli ført, hvordan det var å sitte å høre på, men nå er det bare så mye.
Alt er så veldig mye mer enn det jeg opplevde den dagen i fjor. Da var det frykt, usikkerhet, håp. En haug med følelser og tanker i løpet av noen timer. Nå er det annerledes. Man har fått inn alt fra oppdateringer om at advokatene har tatt med papirer, at Breivik drikker vann, til de mer inngående kommentarene og meningene.
Hver uke blir tøff for noen. Denne uken har vært spesielt tøff for dem som ble rammet av bomben i regjeringskvartalet. De som har mistet sine og de som har blitt skadet går gjennom dette hver dag.
Men det er ikke bare oss som ble direkt rammet som blir påvirket av dette. Det så man med allsangen på torsdag. Midt i mylderet av følelser er det noen som har lyst til å gjøre noe. Det har kommet til uttrykk på veldig mange forskjellige måter. Samtidig som jeg blir lei av alt, får jeg det meste med meg. Kanskje ikke like mye som før, men inntaket er fortsatt betydelig. Hvorfor jeg har dette behovet vet jeg ikke. Det er ikke akkurat slik at jeg har blitt så mye klokere etter to uker. a
De som døde kommer ikke tilbake, derfor blir det bare et virvar av meninger og følelser. Man vet ikke engang hva som ville komme ut av dette. Hvordan samfunnet, landet, ”vi” vil forandre oss. Muligens er det bare fremtidens historiebøker som vil kunne fortelle.
Kommentarer