Ondskapens eller dumhetens banalitet? (Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB/Scanpix)

I en rekke utenlandske kommentarer siteres filosofen Hanna Arendt fra hennes bok om saken mot Adolf Eichmann. Den grå byråkraten forsvarte sin rolle i masseutryddelsen av jøder med argumenter som fortonte seg som livsfjerne, følelsestomme – og banale. Arendt kalte boken: ”Eichmann i Jerusalem. En studie i ondskapens banalitet”. 31. mai er det 50 år siden Eichmann ble henrettet.

I den spanske storavisen ABC skriver Miguel Salvatierra under overskriften ”Eichmann – Breivik, dumhetens banalitet” at sakene er forskjellige både i omfang og i de tiltaltes personlighet og motiver, ”men det er verdt å merke seg at to personer som er så intellektuelt enkle, i realiteten så dumme, er i stand til å skape så mye smerte.”

Barnefordelingssak

Salvatierra blir motsagt av Dan Hodges, en britisk skribent med Labour-tilknytning (og sønn av skuespilleren Glenda Jackson). I en artikkel i The Daily Telegraph viser også Hodges til Arendt, men han finner ingen banalitet i den norske rettssalen, som han karakteriserer som ”steril, overfylt og uten særpreg”. Breivik ser ut som en mann som deltar i en barnefordelingssak, ikke en som er tiltalt for 77 drap. ”Breivik er faktisk en ganske imponerende skikkelse, hans fysiske framtoning blir framhevet av hans beherskete, rolig framførte innlegg”, skriver han.

Les Salvatierras artikkel her (spansk)

Les artikkelen til Hodges her

Denne observasjonen ble fanget opp av John O’Sullivan, redaktør i det amerikanske, konservative tidsskriftet National Review. O’Sullivan strever også med å forstå hvorfor saken er lagt opp som den er. Han ville hatt en summarisk rettssak og, fortrinnsvis, en dødsdom. Også han siterer Arendt: ”Etter vår oppfatning skal vi ikke være nødt til å dele verden med noen som har begått slike forbrytelser mot Gud og menneskeheten.”

Meningsløse vitner

O’Sullivan er spesielt uforstående til at forsvaret har fått godkjent ekstreme islamister (mulla Krekar) som vitne. ”Hvis Breivik ikke på noen måte kan bli frifunnet med den begrunnelse at hans 77 drap var rettmessige, så er det heller ingen grunn til å føre disse vitnene. De var ikke vitne til noe.”, skriver han.

Les O’Sullivans artikkel her

O’Sullivan minner om at Norge, som opphevet dødsstraffen i 1902, gjeninnførte den etter andre verdenskrig som ”en passende straff for nazistene, deres norske allierte (spesielt Vidkun Quisling) og de som hadde deltatt i holocaust”. Det siste er ikke korrekt, snarere tvert imot. En av dem som bar størst ansvar for den norske delen av holocaust, politiinspektør Knut Rød, ble frifunnet.

Ingen innsikt

Verken Salvatierra eller O’Sullivan tror at rettssaken vil skape noen innsikt i hvorfor Breivik handlet som han gjorde. Salvatierra avslutter med et annet Arendt-sitat: ”Ordene og tanken er hjelpeløse”. Like fullt har de begge meldt seg på blant de mange verden over som bruker nettopp ordene og tanken for å forsøke å forstå den ondskap som rulles opp i sal 250.

Følg på twitter.com/svelle

Mens Norge diskuterer hans psyke, er utenverdenen mer opptatt av hans politikk. Derfor blir Breivik en del av den politiske diskurs, uansett hvilken diagnose han får. (Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB Scanpix)

Hver eneste dag trykkes det tusenvis av artikler om rettssaken i aviser kloden rundt. Hans forklaringer analyseres på de største fjernsynsstasjoner, det norske rettssystemet roses og kritiseres på nettsteder, i avisspaltene og der hvor jurister møtes. Denne debatten forsvinner ikke om Breivik blir kjent utilregnelig. Hans psykiatriske diagnose, rettssakens hovedtema, er sekundært for mange utenfor Norge som skriver om saken, de ønsker først og fremst å forstå hans politiske status.

Det sjofle skjedde

Bare noen dager etter 22. juli, skrev den italienske forfatteren og essayisten Claudio Magris i avisen Corriere della Sera at det ville være ”sjofelt å bruke hans navn til å sverte enhver politisk bevegelse”. Dette skjedde likevel, noe både Fremskrittspartiet, Document.no og andre har fått merke.

Uansett om Breivik skal tilbringe resten av sitt liv i en fengselscelle eller i psykiatriens varetekt, det ”galehuset” han tilsynelatende frykter, vil han være en del av den politiske debatt i Norge, i Europa og langt utenfor. I avisen The National, som kommer ut i Abu Dhabi, skriver den svenske journalisten Lisa Bjurwald og hennes tyske kollega Maik Baumgärtner at rettssakens første dager forvirret mange av de utenlandske journalistene: ”Det virket ikke som om den anklagede hadde noen grunn til å frykte en skarp krysseksaminering. Aktors spørsmål minnet ofte om slike som en psykolog ville stilt, spørsmål om hans mentale tilstand. Selv om Breivik er en av de verste terroristene i Europa siden andre verdenskrig, er muligens behovet for å forstå ham større enn viljen til å holde ham ansvarlig for sine handlinger.” Bjurwald og Baumgärtners artikkel er senere spredt til andre publikasjoner i en rekke land.

Les Bjurwald og Baumgärtners artikkel her

Deres observasjon lyder som et ekko av en kommentar av Jonathan Friedland i The Guardian: ”Anders Breivik er en terrorist, derfor bør vi behandle ham som en slik”. Eller av Jörg Lau i Tysklands fremste ukeavis, Die Zeit: ”Skulle det Breivik har gjort, overhodet ikke ha noen sammenheng med hatpropagandaen mot islam som har spredt seg over likesinnete nettsteder?”. I det velrenommerte tidsskriftet Foreign Policy, skriver Paul Hockenos at Breivik ikke er alene, han er tvert imot ”symptomatisk for en tiltakende tendens til politisk motivert vold” flere steder i Europa.

Les Jonathan Friedlands artikkel her

Les Jörg Laus artikkel her (tysk)

Les Paul Hockenos artikkel her 

Hockenos opplyser sine lesere om hvor vanlig det er at norske nettaviser må stenge sine debattspalter ”på grunn av krenkende språk i nesten hver eneste artikkel om islam eller innvandring”. Han minner også om at Bergensbandet Taake i vår ble nominert til Spellemannsprisen for en plate med tekster som ”til helvete med Muhammed og Muhammedanerne”, en sang som ender med formuleringen: ”Nu våkner snart Norge”.

Bjurwald og Baumgärtner, som følger den ekstreme høyresiden i Europa tett, er opptatt av hvor tett på argumentene til kontrajihadistbevegelsen Breivik er. De skriver også at ”det gjenstår å se om han (Breivik) hadde praktisk støtte fra andre militante nasjonalister. Men vi vet allerede at ideologien hans har tilhengere i de høyeste politiske forsamlinger”.

Mer enn én Breivik

Denne debatten blir ikke borte når retten velger hvilken rettspsykiatrisk rapport den skal stole på. Både Hockenos og Bjurwald/Baumgärtner minner om at en tysk celle med nynazister opererte i ti år og drepte ni innvandrere og en politikvinne uten at myndighetene oppdaget ideologien og sammenhengen i drapene.  Ved hver politiske terrorhandling i mange år framover kommer noen til å sammenlikne med Breivik. ”Det er ikke usannsynlig at mer enn én Anders Behring Breivik vil krysse grensen mellom militant retorikk og vold”, skriver de to. Når islamofobe politikere får oppslutning og innflytelse, vil andre påkalle den norske drapsmannens manifest. Både i Nederland, Sverige og Frankrike er dette for lengst tilfelle.

Norge er ofte offer for en slags omvendt orientalisme. Utenverdenen gjør oss mer eksotiske enn vi er, fordi de vet så lite om oss. Etter 22. juli har denne tendensen både gitt oss et omdømme som sivilisasjonens fortropp, og et rykte som et naivt lite folk som er mest opptatt av å bevise at det må ligge galskap bak når en av våre egne blir vår verste fiende. Flere utenlandske skribenter er enige med Breivik i at psyken hans ikke ville vært så interessant, og rettssaken blitt lagt opp helt annerledes, hvis han hadde skjegg og vært islamist. Jonathan Freedland skriver at ”når antatte jihadister som Abu Qatada er blitt stilt for retten, har de ikke akkurat fått den behandling som blir Breivik til del”.

Breivik vil delta selv

Når rettssaken er ferdig i juni, vil debatten fortsette. Internasjonalt vil den først og fremst dreie seg om alminneliggjøringen av islamofobien, de høyrepopulistiske partienes fremvekst (senest under første omgang av presidentvalget i Frankrike) og muligheten for at Breiviks handlinger blir kopiert, i større eller mindre omfang. Sannsynligvis vil Breivik selv delta i denne debatten. I likhet med Varg Vikernes, vil han kunne sitte i sin celle eller sykerom og brevveksle med likesinnete over hele verden. Når han ikke fikk kommunikasjonsforbud i siste del av varetektstiden, er det ingen grunn til å tro at han får munnkurv under soning eller behandling.

Han blir ikke borte.

Anders Behring Breivik spilte mye dataspill. Men han leste mye også. Hvorfor får vi ikke en debatt om lesing kan være skadelig?

VGs politiske redaktør, Hanne Skartveit, skrev torsdag: ” Vi har snakket mye om islamkritiske og høyreradikale nettsider etter 22. juli. Noen bruker uttrykket ekkokammer om den ekstreme verden som finnes der ute. Spørsmålet er om vi har konsentrert oss om feil ekkokammer, når vi har diskutert Breivik. Om krigerske dataspill har trukket en gal mann inn i en verden der han ikke lenger har klart å skille mellom spill og virkelighet.” Ikke politikk altså, spill.

Les Skartveits artikkel her

Svar på Skartveits spørsmål kommer fra mange land. Amerikanske Time Magazine skriver, i en artikkel om Breiviks spillvaner: ”Den nyeste forskningen, ifølge akademiker og bidragsyter til Time, Christopher Ferguson, finner ingen tegn til at barn som spiller VVG (violent video games) er mer voldelige enn andre barn, heller ikke at de blir skadet på noen annen identifiserbar måte.”

Les artikkelen i Time her

Fergusons egne funn, støttes av en tysk studie hvor man heller ikke fant noen forbindelse mellom økt aggresjonsnivå og voldsspill.

Film er sterkere

Engelske Metro siterer lederen for det britiske medietilsynet, British Board of Film Classification, David Cooke, som sier at voldsspill engasjerer mindre følelsesmessig enn film og fjernsyn. Cooke viser også til nye forskningsresultater: ”Voldsspill inspirerer ikke folk til å bli voldelige i det virkelige liv”.

Nyhetsbyrået Associated Press intervjuer også  Christopher Ferguson, som er forsker ved Texas A&M Universit. Til AP sier han at det er vanskelig å avgjøre om Breivik kan ha oppøvd treffsikkerheten gjennom å spille Modern Warfare. ”La oss huske at han skjøt ungdom på en øy som de ikke så lett kunne flykte fra, det krever ikke akkurat så stor treffsikkerhet”. Ferguson sier det samme som de andre: Det finnes ingen forbindelse mellom voldsspill og voldelig oppførsel.

Ingen alarmisme

Spanske Libertad Digital (Digital frihet) har fått med seg begrunnelsen Coops Geir Inge Stokke ga til Rogalands Avis for hvorfor de trakk tilbake 51 voldsspill fra hyllene. Nettstedet skriver likevel at debatten i Norge ikke har vært preget av den ”alarmisme” som pleier å oppstå etter slike hendelser. ”Slike reaksjoner i mediene, fra organisasjoner og politiske grupper var langt vanligere for noen år siden.”

Kan det være økt kunnskap som har erstattet gjettinger og frykt? World of Researchcraft?

Dette er hovedpoenget i en helsides artikkel i ukens utgave av danske Weekendavisen. (Bare i papir)

Avisens medarbeider, Klaus Wivel, har plukket ut en rekke kjente opplysninger om AUF-ere med minoritetsbakgrunn som hjalp andre, eller som forsøkte å gjøre motstand mot Anders Behring-Breivik. I tillegg løfter han fram tyske Marcel Gleffe, som gikk ut i båt for å plukke opp flyktende ungdommer.

Påfallende mange av heltehistoriene fra 22. juli har innvandrere eller utlendinger som hovedpersoner, og dette vil ikke nordmenn snakke om, skriver danske Weekend-Avisen. Er det riktig? (Foto: Scanpix)

Hvorfor har verken Arbeiderpartiet eller norsk presse gjort noe ut av poenget med at «det var utlendinger og de ellers utskjelte innvandrere og deres etterkommere, som lyser opp i den mørke nasjonale begivenheten», spør Wivel. Han får svar av Nina Witoszek, polskfødt professor ved Universitetet i Oslo og «mangeårig velkjent dissektør av den norske folkesjel».

Hennes teori er at barn i andre land lærer at det kan oppstå en situasjon der man må forsvare seg. «Men nordmennene har glemt hvordan man gjør dette», sier hun. Ikke bare nordmennene, forresten. Denne uviljen mot å ta igjen preger det skandinaviske menneske, «Homo Scandinavicus», som artikkelen også heter.

«Når vi er utrygge, venter vi at staten kommer og tar seg av det», sier Witoszek. Wivel legger til, tilsynelatende for egen regning, at staten også sviktet fordi politidirektør Øistein Mæland, «som skulle ha truffet en eventuell beslutning om å skyte Breivik» er psykiater, erklært pasifist og uten politifaglig bakgrunn.

Politifolkene i Deltatroppen hadde ingenting av Askeladdens eventyrånd, som visstnok var det som drev nordmenn til dåd før staten pasifiserte oss alle. «De var redde, og derfor mistet de tid. De manglet mot. Det er forferdelig å innse», sier Witoszek.

Artikkelen underslår en rekke hendelser hvor nordmenn uten minoritetsbakgrunn hjalp andre. Det står ikke noe om Håvard Vederhus, som bar en skadet jente i sikkerhet, eller de som våget eget liv for å hjelpe andre å svømme bort fra kulene. Wivel skriver riktignok at heller ikke «helt igennem norsk-fødte helte» er blitt overøst med offisielle takksigelser. Men også dette har Nina Witoszek en forklaring på: «Kanskje er det en heroisme som man helst vil glemme», sier hun.

Kanskje. Men det kunne jo også være at hennes egen empiri ikke holder hele veien over Tyrifjorden.

Følg på twitter.com/svelle

Slik resonnerer Max Fischer i det velrenommerte amerikanske tidsskriftet The Atlantic.  Han ser rettssaken i Oslo som et forbilde, og amerikanernes egen behandling av Khaleid Sheikh Mohammed, den antatte hjernen bak angrepene 11. september 2001, som det motsatte. Kongressen vedtok til slutt en egen lov for å forhindre at KSM, som han kalles, ble stilt for retten i New York, byen han angrep. Breivik står for retten 100 meter unna bombestedet.

Les artikkelen i The Atlantic her

Andre internasjonale røster er langt mer skeptiske til beslutningen om å la Breivik snakke fritt, og ikke minst til fjernsynsoverføringene. I Süddeutsche Zeitung skriver Joakim Käppner om ”Breivik Horror Picture Show”. Rettsvesenets roller er ikke å tilfredsstille informasjonssamfunnet interesse eller å underholde som om det var en såpeopera fra retten. Retten skal finne sannheten og dømme rettferdig om skyld og uskyld, skriver han.

Åpenhet, avslørende eller horror show? Meningene er delte, også i andre land. (Foto: Scanpix)

Skeptikerne snakker ikke bare tysk. Britiske Daily Telegraph skriver på lederplass at Breiviks ”forsøk på å utnytte sin (tungt kontrollerte) tv-opptreden til å rettferdiggjøre massemord overfor et større publikum, var en kvalmende opplevelse”. Britene har akkurat åpnet for de første forsiktige forsøk med fjernsynsoverføring fra straffesaker.

Tidligere sosialdemokratisk medlem av det danske Folketinget, Yildiz Akdogan, skrev i Berlingske Tidende torsdag at ”heldigvis slapp vi live overføring av hans såkalte manifest, hvor han forsvarer sin brutale handlinger.” Faren med denne form for dekning, er at den blir underholdning, mener hun.

Max Fischer ser det ikke slik. Selv om Breivik ”tydelig nyter” mediedekningen, ”virker det som om hans offentlige tirader har motsatt effekt”. Høyreekstreme i hele Europa lider hver gang Breivik avslører hvordan ideologiene deres sammenfaller med hans, om vi skal tro Fischer.

Fordi New Yorks borgermester og begge partiene i Kongressen tvang Obama-administrasjonen til stille Khaleid Sheik Mohammed for en militær domstol på Guantanamobasen på Cuba, vil en slik effekt ikke oppstå i USA.  ”Verken KSM eller Andres Breivik vil bli den siste terroristen som bruker vold mot et demokratisk samfunn. Hvordan samfunnet reagerer, om det er med den norske modellen eller med Guantanamo, ser ut til å gjøre en forskjell”, skriver Fischer.

For Käppner er det ikke slik. Fjernsynsoverføringer er ikke transparens, men en ”overoffentlighet” som altfor lett kan gjøre rettssaken til et skuespill, hevder han. Et horror show, åpenbart.

”Lega Nords europarlamentariker Mario Borghezi mente at alle Breiviks ideer var gode – enkelte til og med briljante. Det førte til at han ble utestengt i tre måneder. Lignende tanker hørtes fra representanter for Sverigedemokratene og FPÖ i Østerrike”, skriver Lisa Bjurwald i boken ”Europas skam”.

Bjurwald er knyttet til det svenske tidsskriftet Expo, hvor Stieg Larsson var sjefredaktør. Hun følger rettssaken i Oslo sammen med Expos nåværende sjefredaktør, Daniel Poohl. Til Dagens Nyheter sier han at Breivik verken er en tradisjonell høyreekstrem som advarer mot en jødisk verdenskonspirasjon eller en typisk representant for den såkalte counterjihadistbevegelsen som har islam og ”kulturmarxistene” som fiende.

”Breivik er en hybrid”, sier Poohl. ”Han framstår som en militant nasjonalist som representerer hele det ekstreme høyre. Han sier det samme som både marginaliserte nazister og stuerene høyrepopulister.”

Les Poohls kommentar her

Det må være det siste Johannes Forssberg, lederskribent på svenske Expressen har gjenkjent. I en av de krasseste sammenlikningene jeg har funnet i internasjonale medier de siste dagene, slår han fast at Breiviks forsvarstale tirsdag ”like gjerne kunne vært holdt på Sverigedemokratenes partikongress”.

Sverigedemokratene (SD) feide inn i Riksdagen med 20 mandater etter å ha fått 5,7 prosent av stemmene ved valget i 2010. Forssberg minner om at SDs leder, Jimmie Åkesson, i valgkampen skrev at snikislamiseringen er ”vår største utenlandske trussel siden andre verdenskrig”, og bruker dette som ett av flere eksempler på at ”SD deler Breiviks problemstilling”.

”Ser man verden fra Breiviks og SDs perspektiv, innser man at det ubehagelige ved attentatet ikke er at det var sinnsykt, men at det var såpass logisk”, skriver Forssberg.

Les Forssbergs kommentar her

I manifestet framstiller Breivik Nederlands mektige høyrepopulist, Gert Wilders, som en viktig inspirasjonskilde. Wilders var en av dem som løp bort. Like etter 22. juli skrev han at Frihetspartiet PVV (som har mange aktive, men bare ett medlem, ham selv) ”forakter alt det Breivik representerer og har gjort”. Men kanskje løp han ikke langt nok. I det populære debattprogrammet ”Pauw & Wittemann” på nederlandsk fjernsyn tirsdag kveld, sa arabisten og forfatteren av en fersk bok om tankegodset i PVV, Jan Jaap van de Ruiter, at det er store likheter mellom det budskap Breivik framførte i retten og PVVs ideologi.

Handlingene er unike, men tankene er gjenkjennelige for mange europeere som følger saken.

Følg på twitter.com/svelle

Scene fra Michael Moores rapport fra lykkelandet Norge, hvor både fanger og fri lever fredelig og komfortabelt.

I det ti minutter lange innslaget fra lykkelandet besøker han blant annet det åpne fengselet på Bastøy, hvor han blir vist rundt av en drapsmann og en storsvindler. Direktøren forteller stolt om fangen som hadde drept to personer med motorsag, og som ble satt til å jobbe i skogen – med motorsag.

Se innslaget her

Denne type idylliseringer av Norge har det vært mye av siden 22. juli, og det kommer mer nå. The Guardian skrev på lederplass tirsdag: ”På mange vis er Norge en modell for det samfunn som mange ønsker at Storbritannia var. På venstresiden misunner de Norges slitesterke sosiale solidaritet og landets lange engasjement for internasjonalt fredsarbeid. På høyresiden er det mange som skulle ønske at Storbritannia hadde det samme halvveis-forholdet til EU som nordmennene hele tiden har foretrukket.”

Les Guardians leder her

Owen Jones spør i The Independent om det britiske politiske establishment hadde klart å motstå kravene om gjeninnføring av dødsstraffen hvis en tilsvarende massakre hadde funnet sted der. Han skriver at den siste norske henrettelse fant sted i 1876, nesten 100 år før britene avskaffet dødsstraffen (og hopper over de 38 eksekverte dødsdommene i det norske rettsoppgjøret etter andre verdenskrig).

Les kommentaren her

Også Andrew Rosenthal, den mektige debattredaktøren i The New York Times, bruker rettssaken i Oslo til å score noen hjemlige politiske poeng. Han åpner med å sammenlikne den straff Behring Breivik maksimalt kan få, med amerikansk straffenivå. George Zimmerman, som nylig ble siktet for forsettlig drap på 17 år gamle Trayvon Martin, vil få minimum 25 års fengsel, mens massemorderen fra Utøya ikke kan dømmes til mer enn 21 år (Rosenthal har fått med seg systemet med forvaring).

”Det amerikanske systemet, som er bygget rundt straff (hevn) og kontroll (holde farlige personer borte fra gatene) er åpenbart mer tilfredsstillende for en forbrytelse som Mr. Breiviks. Men bortsett fra i de verste blant de verste tilfellene, er det Norge, med sin vekt på rehabilitering, som fører den klokeste og mest effektive fengselspolitikken”, skriver han. Belegget finner han i statistikken. USA har 751 fanger pr. 100.000 innbyggere, i overfylte, ydmykende og farlige fengsler, mens Norge har 71, i celler som likner på studenthybler med ”mintgrønne vegger og Ikea-møbler”.

Les Rosenthals kommentar her

Det er ikke bare Anders Behring Breivik som er under observasjon disse 10 ukene, også det systemet han hater er gjenstand for – til dels forbløffet – gransking.

Sky News mente Dagbladets Breivik-knapp var et utslag av vår trøtthet, andre forstår den annerledes.

På rettsakens første dag ble avstanden mellom norske og utenlandske medier fort tydelig. Mens NRK fjernet lyden da aktor leste opp tiltalens detaljerte framstilling av hvert enkelt drap, lot både svenske Expressen og danske Ekstrabladet lyden være som den var. De var langt fra alene.

Ekstrabladet.dk redigeres av nordmannen Geir Terje Ruud. Til Journalisten.no sier han at ”avstanden mellom Norge og Danmark uansett er en faktor når redaksjonene avgjør hvilke detaljopplysninger det er riktig å formidle.” Og hvor lang er den avstanden? Omtrent et klikk.

Norske medier avsto også fra å sende den 12 minutter lange propagandaproduksjonen som Breivik har laget, og som lenge har ligget på YouTube. Begrunnelsen var at Breivik ikke skulle få bruke rettssaken til å drive propaganda. Men pressens egne organisasjoner gikk helt til høyesterett for å få tillatelse til å sende Breiviks fire dager lange forklaring, som sannsynligvis vil starte med 30 minutters opplesning av et dokument. Høyesterett sa nei, men hva ville norske medier gjort om svaret var ja: Likevel ikke overført hans begrunnelse for det totalt ubegripelige?

Filmen ble sendt på utenlandske nettsted, og viser igjen at nettet opphever grensene. Når norske medier likevel redigeres annerledes enn utenlandske, er det fordi de lages for det fellesskapet han rammet. Avstanden til utlandet er fiktiv i praksis, men reell likevel.

Terje Angelshaug, tidligere nyhetsredaktør i Bergens Tidende, og Norges eneste leserombud samme sted, skriver i sin blogg på Journalisten.no : ”Selv om aktor mente filmen var nyttig for å illustrere tiltaltes politiske ståsted, hadde mediene funnet ut at den ikke burde videreformidles av dem. Sannsynligvis ut fra den forestilling at de ikke vil drive propaganda for tiltalte, men de bør jo ta hensyn til den sammenhengen filmen blir brukt i. Når den er en del av aktoratets fremstilling, blir det vanskelig å forstå denne formen for selvsensur.”

Les Angelhaugs blogg her

Dagbladets berømte Breivik-knapp, som gjør det mulig å få en forside på DB.no uten noen artikler om rettssaken, er et utslag av det samme. Jeg skrev sist lørdag at dette er en dårlig idé, og har fått både støtte og motbør for det standpunktet. Knappen har vakt internasjonal oppmerksomhet. Medier i en rekke land har rapport om påfunnet, men er usikre på hva det symboliserer.

Les lørdagens Fripenn her

Russia Today mener knappen er et tegn på nordmenns motvilje mot å gi Breivik en plattform hvor han kan forkynne sin ideologi. Sky News siterer Dagbladets egen begrunnelse om at mange nordmenn for lengst er blitt lei alt som har med terrorsaken og Breivik å gjøre, mens Frankfurter Allgemeine Zeitung mener den er et forsøk på å late som om verden er bedre enn den er.

”Tenk på mulighetene: Ikke mer Ahmadinejad, ingen massakrer i Syria, tulipanblomstring i stedet for Taliban”, skriver avisens featureredaktør, Nils Minkmar og konkluderer: ”Det finnes ikke noe filter, ingen knapp og intet valg av ord som kan spare oss for det forferdelige som den høyreekstreme gjerningsmannen har gjort.”

Les Frankfurter Allgemeines artikkel her

Noen minutter etter klokken 09.00 mandag morgen lå samme bilde på forsiden til store nettaviser over hele Europa. Fra toppen av franske Le Monde, spanske El Pais, britiske The Times, italienske Corriere della Sera og svenske Aftonbladet strakte Anders Behring Breivik den knyttete høyrehånden i været. Han har fått det han ønsket, en verdensomspennende scene hvor han kan framføre sitt budskap.

400 utenlandske journalister dekker rettssaken. Mange av dem kommer fra telegrambyråer og nyhetsorganisasjoner som når store deler av verden. Bare det siste døgnet har tusener av aviser, fjernsynsstasjoner og nettsted publisert nye artikler om drapsmannen, om de etterlatte og de overlevene – og ikke minst om det norske samfunnets forsøk på å besvare ekstrem vold med rettsstatens og demokratiets verdighet.

Denne bloggen er et forsøk på å følge den utenlandske dekningen, og vil være operativ så lenge rettssaken varer. Ambisjonen er å se hvilket bilde som formidles til resten av verden fra det norske samfunnets oppgjør med massemorderen. Hensikten er ikke å vise bredden, den er enorm, og langt større enn noen annen norsk nyhetshendelse noen gang. I stedet vil jeg forsøke å finne tendenser i beskrivelsen av rettssaken, det norske rettssystemet, samfunnets reaksjoner og forsøkene på å beskrive Norge for et publikum som ellers hører og leser lite om oss.

Det er ingen tvil om at verden følger prosessen i Oslo tinghus med stor oppmerksomhet. BBC sendte søndag kveld et timelangt program om 22. juli, og følger rettssaken fra minutt til minutt i dag. Åpningen av saken var toppsak også på CNN og Al Jazeera. Disse tre tv-stasjonene er de viktigste nyhetsstasjonene i verden.

Britiske The Guardian publiserte før helgen et omfattende intervju med Jens Breivik, drapsmannens far, et intervju som også ble videreformidlet av en rekke andre store nettsted.

Les intervjuet her: Anders Behring Breivik trial: The father’s story

Ikke alt er like seriøst. Britiske Mail Online er verdens største engelskspråklige nyhetssted, og går aldri av veien for en populistisk vri. Deres forhåndssak slår an tonen: ”I fjor drepte Anders Behring Breivik 77 mennesker. Nå er det room service, egen suite og japansk meditasjon”.

Les artikkelen her: Last year Anders Breivik killed 77 people –now it’s room service, his own suite and Japanese meditation

Tonen er annerledes i det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel. I en artikkel publisert søndag skrev de at hele Norge var opprørt og gruer seg til saken starter, at folk flest bare ønsker at marerittet snart skal være over, og at saken er den største siden oppgjøret med Vidkun Quisling.

Les artikkelen her: «Wir werden grauenhafte Dinge hören»

I de mange forhåndsreportasjene har noen få temaer gått igjen: De overlevende AUF’ernes reaksjoner, striden om den psykiatriske diagnosen og kontrasten mellom det lille, lykkelige landet og den groteske forbrytelsen. Mesteparten av journalistikken har basert seg på intervjuer med nordmenn, slik at det langt på vei blir vår analyse av oss selv som formidles. Når rettssaken nå er startet, vil verdenspressen selv kunne vurdere hvordan det norske systemet fungerer, sammenliknet med andre land og tradisjoner.

I tillegg har mange vært opptatt av at rettssaken vil gi Behring Breivik akkurat det han ønsket med terroren: En mulighet til å spre sitt budskap til hele verden. Mange har pekt på dilemmaet ved at deres egen dekning bidrar til dette, men ingen har funnet noen annen løsning på dilemmaet enn å gjøre jobben i sal nr. 250 i Oslo tinghus. På samme måte som retten og resten av det offentlige samfunn.

Denne bloggen vil vanligvis bli oppdatert hver kveld, etter at dagens rettsforhandlinger er over.

Følg på twitter.com/svelle