Vi blir ikke kvitt ham. Han forsvinner ikke når rettssaken er over, hvor mye vi enn ønsker det, og uansett hva dommen blir. Anders Behring Breivik er dessverre også en del av vår framtid.
Mens Norge diskuterer hans psyke, er utenverdenen mer opptatt av hans politikk. Derfor blir Breivik en del av den politiske diskurs, uansett hvilken diagnose han får. (Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB Scanpix)
Hver eneste dag trykkes det tusenvis av artikler om rettssaken i aviser kloden rundt. Hans forklaringer analyseres på de største fjernsynsstasjoner, det norske rettssystemet roses og kritiseres på nettsteder, i avisspaltene og der hvor jurister møtes. Denne debatten forsvinner ikke om Breivik blir kjent utilregnelig. Hans psykiatriske diagnose, rettssakens hovedtema, er sekundært for mange utenfor Norge som skriver om saken, de ønsker først og fremst å forstå hans politiske status.
Det sjofle skjedde
Bare noen dager etter 22. juli, skrev den italienske forfatteren og essayisten Claudio Magris i avisen Corriere della Sera at det ville være ”sjofelt å bruke hans navn til å sverte enhver politisk bevegelse”. Dette skjedde likevel, noe både Fremskrittspartiet, Document.no og andre har fått merke.
Uansett om Breivik skal tilbringe resten av sitt liv i en fengselscelle eller i psykiatriens varetekt, det ”galehuset” han tilsynelatende frykter, vil han være en del av den politiske debatt i Norge, i Europa og langt utenfor. I avisen The National, som kommer ut i Abu Dhabi, skriver den svenske journalisten Lisa Bjurwald og hennes tyske kollega Maik Baumgärtner at rettssakens første dager forvirret mange av de utenlandske journalistene: ”Det virket ikke som om den anklagede hadde noen grunn til å frykte en skarp krysseksaminering. Aktors spørsmål minnet ofte om slike som en psykolog ville stilt, spørsmål om hans mentale tilstand. Selv om Breivik er en av de verste terroristene i Europa siden andre verdenskrig, er muligens behovet for å forstå ham større enn viljen til å holde ham ansvarlig for sine handlinger.” Bjurwald og Baumgärtners artikkel er senere spredt til andre publikasjoner i en rekke land.
Les Bjurwald og Baumgärtners artikkel her
Deres observasjon lyder som et ekko av en kommentar av Jonathan Friedland i The Guardian: ”Anders Breivik er en terrorist, derfor bør vi behandle ham som en slik”. Eller av Jörg Lau i Tysklands fremste ukeavis, Die Zeit: ”Skulle det Breivik har gjort, overhodet ikke ha noen sammenheng med hatpropagandaen mot islam som har spredt seg over likesinnete nettsteder?”. I det velrenommerte tidsskriftet Foreign Policy, skriver Paul Hockenos at Breivik ikke er alene, han er tvert imot ”symptomatisk for en tiltakende tendens til politisk motivert vold” flere steder i Europa.
Les Jonathan Friedlands artikkel her
Les Jörg Laus artikkel her (tysk)
Les Paul Hockenos artikkel her
Hockenos opplyser sine lesere om hvor vanlig det er at norske nettaviser må stenge sine debattspalter ”på grunn av krenkende språk i nesten hver eneste artikkel om islam eller innvandring”. Han minner også om at Bergensbandet Taake i vår ble nominert til Spellemannsprisen for en plate med tekster som ”til helvete med Muhammed og Muhammedanerne”, en sang som ender med formuleringen: ”Nu våkner snart Norge”.
Bjurwald og Baumgärtner, som følger den ekstreme høyresiden i Europa tett, er opptatt av hvor tett på argumentene til kontrajihadistbevegelsen Breivik er. De skriver også at ”det gjenstår å se om han (Breivik) hadde praktisk støtte fra andre militante nasjonalister. Men vi vet allerede at ideologien hans har tilhengere i de høyeste politiske forsamlinger”.
Mer enn én Breivik
Denne debatten blir ikke borte når retten velger hvilken rettspsykiatrisk rapport den skal stole på. Både Hockenos og Bjurwald/Baumgärtner minner om at en tysk celle med nynazister opererte i ti år og drepte ni innvandrere og en politikvinne uten at myndighetene oppdaget ideologien og sammenhengen i drapene. Ved hver politiske terrorhandling i mange år framover kommer noen til å sammenlikne med Breivik. ”Det er ikke usannsynlig at mer enn én Anders Behring Breivik vil krysse grensen mellom militant retorikk og vold”, skriver de to. Når islamofobe politikere får oppslutning og innflytelse, vil andre påkalle den norske drapsmannens manifest. Både i Nederland, Sverige og Frankrike er dette for lengst tilfelle.
Norge er ofte offer for en slags omvendt orientalisme. Utenverdenen gjør oss mer eksotiske enn vi er, fordi de vet så lite om oss. Etter 22. juli har denne tendensen både gitt oss et omdømme som sivilisasjonens fortropp, og et rykte som et naivt lite folk som er mest opptatt av å bevise at det må ligge galskap bak når en av våre egne blir vår verste fiende. Flere utenlandske skribenter er enige med Breivik i at psyken hans ikke ville vært så interessant, og rettssaken blitt lagt opp helt annerledes, hvis han hadde skjegg og vært islamist. Jonathan Freedland skriver at ”når antatte jihadister som Abu Qatada er blitt stilt for retten, har de ikke akkurat fått den behandling som blir Breivik til del”.
Breivik vil delta selv
Når rettssaken er ferdig i juni, vil debatten fortsette. Internasjonalt vil den først og fremst dreie seg om alminneliggjøringen av islamofobien, de høyrepopulistiske partienes fremvekst (senest under første omgang av presidentvalget i Frankrike) og muligheten for at Breiviks handlinger blir kopiert, i større eller mindre omfang. Sannsynligvis vil Breivik selv delta i denne debatten. I likhet med Varg Vikernes, vil han kunne sitte i sin celle eller sykerom og brevveksle med likesinnete over hele verden. Når han ikke fikk kommunikasjonsforbud i siste del av varetektstiden, er det ingen grunn til å tro at han får munnkurv under soning eller behandling.
Han blir ikke borte.
Kommentarer