Nordmenn stoler på staten, og har glemt hvordan man forsvarer seg. Derfor var det flest innvandrere og utlendinger blant heltene på og rundt Utøya 22. juli. Men dette kan vi ikke snakke om, og vi kan heller ikke hylle disse heltene, fordi vår feighet er tabubelagt og full av skam.
Dette er hovedpoenget i en helsides artikkel i ukens utgave av danske Weekendavisen. (Bare i papir)
Avisens medarbeider, Klaus Wivel, har plukket ut en rekke kjente opplysninger om AUF-ere med minoritetsbakgrunn som hjalp andre, eller som forsøkte å gjøre motstand mot Anders Behring-Breivik. I tillegg løfter han fram tyske Marcel Gleffe, som gikk ut i båt for å plukke opp flyktende ungdommer.
Påfallende mange av heltehistoriene fra 22. juli har innvandrere eller utlendinger som hovedpersoner, og dette vil ikke nordmenn snakke om, skriver danske Weekend-Avisen. Er det riktig? (Foto: Scanpix)
Hvorfor har verken Arbeiderpartiet eller norsk presse gjort noe ut av poenget med at «det var utlendinger og de ellers utskjelte innvandrere og deres etterkommere, som lyser opp i den mørke nasjonale begivenheten», spør Wivel. Han får svar av Nina Witoszek, polskfødt professor ved Universitetet i Oslo og «mangeårig velkjent dissektør av den norske folkesjel».
Hennes teori er at barn i andre land lærer at det kan oppstå en situasjon der man må forsvare seg. «Men nordmennene har glemt hvordan man gjør dette», sier hun. Ikke bare nordmennene, forresten. Denne uviljen mot å ta igjen preger det skandinaviske menneske, «Homo Scandinavicus», som artikkelen også heter.
«Når vi er utrygge, venter vi at staten kommer og tar seg av det», sier Witoszek. Wivel legger til, tilsynelatende for egen regning, at staten også sviktet fordi politidirektør Øistein Mæland, «som skulle ha truffet en eventuell beslutning om å skyte Breivik» er psykiater, erklært pasifist og uten politifaglig bakgrunn.
Politifolkene i Deltatroppen hadde ingenting av Askeladdens eventyrånd, som visstnok var det som drev nordmenn til dåd før staten pasifiserte oss alle. «De var redde, og derfor mistet de tid. De manglet mot. Det er forferdelig å innse», sier Witoszek.
Artikkelen underslår en rekke hendelser hvor nordmenn uten minoritetsbakgrunn hjalp andre. Det står ikke noe om Håvard Vederhus, som bar en skadet jente i sikkerhet, eller de som våget eget liv for å hjelpe andre å svømme bort fra kulene. Wivel skriver riktignok at heller ikke «helt igennem norsk-fødte helte» er blitt overøst med offisielle takksigelser. Men også dette har Nina Witoszek en forklaring på: «Kanskje er det en heroisme som man helst vil glemme», sier hun.
Kanskje. Men det kunne jo også være at hennes egen empiri ikke holder hele veien over Tyrifjorden.
Følg på twitter.com/svelle
Kommentarer