Skiene får tørke i vinden i løpet av natta
Det er sommer, og tursesongen i Norge er endelig i gang! I år bestemte jeg meg for å sette avsted på langtur før den egentlige tursesongen i Norge hadde begynt, altså i starten av juni, i all hovedsak fordi det var da det passet best. Jeg ville også utforske de av Norges mest kjente fjellområder som jeg ikke har hatt gleden av å besøke før. Danske Ida, som har studert med meg i Bø, takket ja til å bli med, og vi satte i gang turplanleggingen.
Vi startet i Rindal, sør for Trondheim, hvor vi skulle opp i Trollheimen. Ettersom at det skulle være årets sommertur, regnet vi ikke med å måtte bruke skia, men en liten uke før avreise ble det avklart at ski måtte med hvis vi ville krysse Trollheimen. Og det ville vi jo… De alerede litt for tunge sekkene ble derfor lastet med et par ski, staver, skisko, feller og votter. I tillegg til den noe uventede beskjeden om snøforholdene, fikk vi en ubehagelig overraskelse da vi så det dårlige været som var meldt før turen. Man kan si at jeg var litt nervøs i flyet på vei til Trondheim.
Nydelig utsikt fra Norges nest høyeste fjell
Til tross for at ting ikke helt så ut til å gå vår vei i starten, satte vi avgårde med godt mot den 2. juni. Været spilte ikke på lag med oss gjennom Trollheimen, og drømmen om å nå toppen av Trollhetta ble raskt knust. Snøforholdene gav oss store problemer med å holde god framdrift, det er både tungt og umotiverende å gå på snø som ikke bærer – for hvert steg man tar, synker man gjennom, det blir omtrent som å gå opp en trapp… I tillegg traff vi mange bare flekker som skiene måtte bæres over, og det er utrolig slitsomt å bøye seg ned for å ta skiene av og på med så tung sekk på ryggen!
Snøflekker bremser framgangen vår…
Heldigvis kom vi oss berget over Trollheimen, med et løfte om å komme tilbake under finere forhold. Videre skulle vi gjennom vakre Dovrefjell for å se moskus og for å nå toppen av Snøhetta. Vi ble også møtt av en værmelding som så merkbart mer lovende ut enn den vi hadde vært gjennom, og vi gledet oss til å ta fatt på det vakre landskapet. Snøforholdene på Dovre var mye bedre enn de vi hadde hatt i Trollheimen, og spesielt da vi bestemte oss for å snu døgnet litt, fikk vi fast og god snø til å gå på tidlig om morgenen. Dovrefjell var som et eventyr. Vi gikk på ski i strålende sol, på kritthvit snø i det nydelige landskapet. Vi traff på en flokk reinsdyr, bare 100-200 meter foran oss. En morgen løp en fjellrev forbi oss mens vi spiste frokost på steinene. Vi sov under åpen himmel i en leirplass 1600 m.o.h! Som prikken over i’en, fikk vi til og med en topptur til Norges høyeste fjell utenfor Jotunheimen, majestetiske Snøhetta på 1286 m.o.h.
Teltleiren med vakre Snøhetta i bakgrunnen
Så stod Reinheimen for tur. Her hadde vi ikke noe særlig informasjon på forhånd om hvor det var fint å gå, og hvordan man best kom seg dit. Det ble tidvis en form for transportetappe over fjellet, men vi nøt allikevel det flotte landskapet. Uheldigvis hadde vi ikke det beste været i løpet av dagene i Reinheimen, men som med Trollheimen, bestemte vi oss for at vi må tilbake hit en gang. Vi kom oss endelig inn Finndalen, en nydelig seterdal i sørenden av Reinheimen. Her skulle vi få lagt fra oss et par med ski, ettersom at det ble for slitsomt å bære dem resten av turen. En av de beste dagene på turen var den fra Finndalen og over til Skjåk. I flott vær med spektakulær utsikt tuslet vi over heiene og slo leir med fantastisk utsikt over Jotunheimen og Lom nede i dalen.
Skiene må bæres over Reinheimen
Neste fjellområde som skulle krysses, var Jotunheimen. Vi sparte inn et par dager da vi var på Dovre, noe vi satte stor pris på da vi ankom Jotunheimen. Den opprinnelige planen var å krysse Jotunheimen fra nord til sør, men nå som vi hadde to dager ekstra i Jotunheimen, bestemte vi oss for å bruke dem til noe nyttig. Vi tok oss to «hviledager» med toppturer på Norges høyeste og nest høyeste fjell, Galdhøpiggen (2469 m.o.h.) og Glittertinden (2465 m.o.h.). Det var begge fantastiske dager, gjort enda bedre av vår nye oppdagelse – fartøyene som vi brukte for å komme oss ned fjellsidene! De bestod av hver sin bærepose, som vi satte oss på for å rutsje ned bakkene igjen. Jeg kan virkelig ikke huske å ha hatt det så gøy på lenge!
Galdhøpiggen (2469), sett fra Glittertind
Etter en tur over Besseggen var vi framme ved Gjendesheim. Herfra måtte Ida forlate turen, ettersom at hun skulle være på jobb innen den 22. juni. Vi gikk altså 21 dager sammen, fra Trollheimen til Jotunheimen – tusen takk for en uforglemmelig tur!
Jeg fikk en velfortjent hviledag på Gjendesheim mens jeg ventet på mitt videre turfølge – Gunnar fra videregående. Han hadde ikke vært så mye på tur før, men skulle snart opplæres til å bruke de faste rutinene jeg hadde vennet meg til de siste tre ukene. Vi gjennomgikk utstyr og prosedyre før vi satte avgårde mot turens endelige mål, hytta i Valdres. Denne hytta tilhører besteforeldrene til Kjetil, min kjære, som for tiden befant seg i det nordlige Finland, på kanotur.
Utsikten fra toppen av Glittertind
Siste del av turen gjennom Huldreheimen var også en flott opplevelse. Det føles rart å skifte turfølge midt i en så lang tur på den måten, men overgangen gikk så glatt som det kunne gå. Vi fikk fire flotte dager nedover det plutselig flate området, og forbi seterne som fortsatt holder til i fjellet. Da vi kom fram til hytta ble vi bedre mottatt enn vi kunne ha drømt om. I tillegg til godt selskap fikk vi fersk mat for første gang på fire uker (for min del). Vi fikk dusjet i varmt vann, og sovet i myke og behagelige senger. Det var en virkelig deilig måte å avslutte et slikt eventyr på, og vi satte stor pris på all hjelpen og pleien vi fikk de neste dagene!
Det er en merkelig opplevelse å dra på slike langturer. Man legger etterhvert ikke merke til den tunge sekken, de våte skoene og de ømme beina. Man kommer inn i en modus som gjør oss i stand til å fortsette så mange dager som det skulle være – gitt at man har mat til det. Vi er sultne hele tiden, det er ikke mulig å spise så mye at man dekker energibehovet vårt. Vi går omtrent åtte timer hver dag, og sover gjennom lange netter. Noe jeg spesielt la merke til på denne turen, var dagslyset. I Trollheimen kjentes det ut som at sola stod like høyt på himmelen hele døgnet. Også på Dovrefjell var det lyst. Det var vanskelig å legge merke til akkurat når overgangen kom, men i Jotunheimen var det tydelige tendenser til solnedgang på slutten av dagen. Det siste stykket fikk vi nesten mørke netter, i alle fall en del mørkere. På nattoget på vei hjem, var det altså helt mørkt ute. Jeg la også merke til at ettersom vi beveget oss sørover i landet, forandret dialektene seg. Fra Trønder til Oppdøling, så fikk vi høre Dovre/Lesja, deretter Skjåk og Lom, og sør for Spiterstulen snakket alle østlandsk. Det var en virkelig flott opplevelse å få dra på sommertur i år – det anbefales!
Ida skuer over landskapet. Jotunheimen kan skimtes der framme…
Kommentarer