Elevene bør nivåinndeles!

Mye interessant å gripe fatt i her. Diskusjonen om nivådeling er spennende, men jeg vil gjerne gripe fatt i det jeg oppfatter som et stråmannargument hos deg, i tillegg til å diskutere «talentutvikling»:

«Er tilpasset undervisning kun OK så lenge det bare gis til de svakeste elevene? Og sist men ikke minst, hvorfor er det greit å for eksempel gi idrettstalenter spesialtilbud i form av topplinjer, hvor de får mulighet til å utvikle sine idrettstalent parallelt med skolearbeidet, mens det å gi real- eller samfunnsfagstalenter samme mulighet plutselig er helt feil?»

For det første: Alle elever har rett på tilpasset opplæring – det er det full politisk enighet om. Den første setningen i avsnittet over er ikke et argument som målbæres av noen.

For det andre: Ja, det kan godt hende at tilbudet til talentene kan organiseres bedre. I Eigersund kommune har vi ordninger der matematikktalenter tar fag på høyere nivåer. Skolene står fritt til å organisere dette, og i og med at man har forskjellige skoleeiere på grunn- og videregående nivå er det mer hensiktsmessig om slike ting gjøres til et didaktisk enn et politisk poeng.

Jeg tror, som jeg nevnte i begynnelsen av innlegget mitt, at du skaper din egen meningsmotstander når du sier at «Mange har veldig mye imot å gi elever slike muligheter.» Det finnes uenigheter rundt i hvilken grad skolen skal målstyres, hvor mye vi skal teste og vurdere og så videre, men skal man diskutere hvorvidt nivådeling er til det gode må det være klarhet i at alle partier ønsker at elevene skal prestere opp mot sitt beste og gis muligheter tilpasset sitt nivå.

Elevene i Stavanger bør få sitt eine leirskoleopphold i løpet av 10 års skolegang. I år er det svært mange av elevene på U-skolene i Stavanger som står uten dette tilbodet, selv om staten bevilger 2000.- pr elev til å dekke opphold og reis for alle elevane, også i Stavanger. Undervisninga på leirskole er også gjort gratis gjennom øremeket tilskudd.
Læringseffekten av den ene uka er stor, både faglig og ikke minst sosialt. Eg ser dette hver uke som leirskolelærer. Hva mener du om dette?

Hun tar feil, ja hele den Rødgrønne regjeringen tror de har verdens beste politikk, men desverre så tar de feil på de fleste punkter.
En tin de rødgrønne er flinke til er å bruke alle de borgerlige partien til hoggestabbe, men sier de borgerligge så er hylekoret i full sving hvor galt det kommer til å gå opm de vinner valgene.
Alle etater i det Norske samfunnet er sulteforet på midler overført fra Staten. Lover og regler og budsjette vil de at kommunene skal følge, men når oveføringene til kommunene uteblir, ja da går det slik som Frp gjør, kommunene må låne penger og ser en på Sv styrte kommune så sulteforer de sine innbyggere alt forfaller, men skryte det kan de. Nei kommune Norge må få mere tilskudd det er det eneste som vil hjelpe norge også med fattigdomen landet over.

Et hovedproblem:  Politikere generelt er ikke kvalifisert til å detaljstyre undervisning.  Beviset?  Alle de håpløse skolereformene.  Det siste, kvalitetsløftet, er intet LØFT.  

Alle skoler har i sine retningslinjer og planer DIFFERENSIERT og TILPASSET opplæring – i teorien.

M E N  - de har som reget ÉN LÆRER pr. klasse der det finnes STOR nivåforskjell på elevenes evner og behov.  Virkelig differensiert og tilpasset opplæring kan én lærer ikke makte i de fleste skoleklassene.  Skal tilpasset læring virkelig gjennomføres, så MÅ det flere lærere til og de MÅ UNDERVISE og samtidig droppe 2/3 av samtlige møter og unødvendig planlegging og registrering.  Hev/øk lærer/elev-tiden og redusér mindreverdig arbeid for lærerne.  Man KAN samle/sortere elever i klasser med samme elev-kategori og dette vil være rimeligere for skole-eier.  Men det er udiskutabelt negativt totalt sett for både de skoleflinke og de svakere.  Blandede klasser er best for alle parter, men sjølsagt mere kostbart og krever flere lærere.

Hva legger du EGENTLIG i begrepet nivåinndeling? Hvilke kriterier skal legges til grunn?

Problemstillingen er relevant ettersom det i stor grad er målbare størrelser – altså det som bør kalles informasjon og ikke kunnskap – som legges til grunn for vurderingene. PISA-prøvene er jo et eksempel på dette, men man bør snart stille spørsmål ved om dette er den rette veien å gå.

Diversitet er en vesentlig forutsetning for all utvikling, men utgangspunktet er at diversiteten er knyttet til holdninger, meninger og synspunkter, hvor faktainformasjonen (eller det som kan måles) kun inngår som et ledd i argumentasjonen. Man trenger ikke annet enn å følge nettdebattene for å se store variasjoner i skriftlig framføring, som sannsynligvis ville fått svært lav karakter, mens det går tydelig fram at evnen til refleksjon – og høyst sannsynlig også den muntlige framstillingen – ville ligget på et helt annet nivå.

Et hovedproblem med nivåinndeling blir dermed valg av måleparametre. Et underproblem av dette er at nivåinndelingen vil føre oss ytterligere i retning av papegøyeundervisning (informasjon som kan pugges), og dermed enda lenger bort fra den faktiske kunnskapen – nemlig menneskekunnskap, kunnskap om samspill, og hvordan man tilegner seg riktig informasjon ved behov gjennom å vurdere, kritisere og drøfte. Dette er det (og har vel alltid vært) svært lite av i dagens grunnskole, til tross for at det er denne typen kunnskap som er den mest verdifulle å ta med seg videre i livet.

Hva med å satse på større frihet i valg av fag på samme måte som videregående og høyskole/universitet? Hva med å satse på motivasjonsøkning i forhold til tema i stedet for papegøyeegenskaper (puggeevne)? Hva med å stille spørsmål ved for eksempel hensikten med informasjonen som gis? For eksempel grammatikkundervisning – er det nødvendig? 

Grammatikkregler er kun et forsøk på å kontrollere og kategorisere språket, og bidrar dermed til å hemme den språklige utviklingen. Evnen til skriftlig framstilling økes med praktisk trening – slik også det muntlige språket gjør. Man trenger ikke gå så veldig langt for å finne eksempler på at grammatikkundervisningen har hatt liten effekt. De fleste som uttrykker seg noenlunde grammatisk korrekt, er personer som framstår med allsidig og omfattende lesetrening. 

Man kan gjøre en lignende vurdering i alle andre fag – svært mye er helt irrelevant stoff som enhver kan hente informasjon om senere dersom behovet oppstår – vel og merke dersom man har lært hvordan man skal lære. Først da kan man begynne å snakke om en kunnskapsskole (og ikke en ren informasjonsskole slik PISA-prøvene legger opp til).

 Da
vi begynte i 8-klasse(1968-69) fikk vi planinndeling.Plan 3-2-1 i alle
fag unntatt tysk hvor det bare var 2-1.Hadde selv høyeste kursplan i
alle fag og tror ikke noen av dem på lavere plan hadde noe vondt av
det.Vi ble rett og slett inndelt
etter evner og interesser.Dette funket veldig godt og var ikke til noe
hinder for å ha bestevenner på andre kursplaner.Det sosiale fungerte som tidligere både i skoletida og i fritida m.a.o.Dette funka i alle fall
ved vår skole og det vet jeg at det gjorde ved mange andre skoler
også.Vi må huske en ting.Før eller siden skal vi nødvendigvis vurderes
etter kunnskap og dette gjelder selvsagt også i arbeidslivet så hvorfor
ikke la ungdommene lære det snarest mulig? INGEN HAR VONDT AV DET.

Beklager jeg er litt treg på å svare – mye stress nå i valgkampen! Men takk for interessant innspill.

Du skriver «Hva med å satse på større frihet i valg av fag på samme måte som
videregående og høyskole/universitet? Hva med å satse på
motivasjonsøkning i forhold til tema i stedet for papegøyeegenskaper
(puggeevne)? Hva med å stille spørsmål ved for eksempel hensikten med
informasjonen som gis? For eksempel grammatikkundervisning – er det
nødvendig?» – Jeg er veldig enig i alt dette. Vi må stadig se på nye måter å forbedre skolen på, og alt du nevner her er jo en del av det.

Når du spør om hva jeg legger i begrepet nivåinndeling kan jeg forsøke å svare med følgende:

Jeg ser ikke for meg bestemte kriterier, men at elev i samråd med lærer skal kunne påvirke sin egen skolehverdag gjennom å velge seg til forskjellige nivåer innenfor et fag. Man skal da basere seg på elevens egne ønsker og motivasjon, og lærerens faglige vurderinger. Ingen skal tvinges til det ene eller det andre, men jeg mener jo det er opplagt at visse prøver, som f.eks. de nasjonale prøvene, bør kunne brukes som grunnlag for hvilket nivå en elev bør være på. Men elevene må måles kontinuerlig, slik at man kan følge de tett og se utviklingen. Målet må jo alltid være at eleven skal strekke seg videre.

Nivåinndeling for meg handler om å velge seg til den type undervisning som passer eleven best – ref mitt eget eksempel på hvordan jeg opplevde nivåinndeling på skolen.
På barneskolenivå synes jeg Nylund skole i Stavanger er et glimrende eksempel på hvordan dette kan gjøres. På denne linken kan du finne saker om hvordan Nylund gjør det i praksis om du er videre interessert: http://www.hoyre.no/www/politikk/lokale_suksesshistorier/Nylund+skole+i+Stavanger+satser+p%C3%A5+norsk+og+matematikk.d25-TwlHQZo.ips

Jeg mener ikke det er min oppgave som politiker å detaljstyre hvordan et slikt opplegg skal være, det finnes nok forskjellige måter å løse utfordringen på, og jeg mener at lærerne og folk som jobber i skolen er mer kvalifisert enn meg til å gjøre sånne vurderinger. Det er prinsippet om at alle elever skal få et tilbud reellt tilpasset deres behov som er viktig for meg. Nivåinndeling er en måte å bidra til dette på.

Jeg er uenig i at det første du nevner ikke er et argument som målbæres av noen. Det er mange politikere på venstresiden i norsk politikk som mener det er feil å tilby egne opplegg til faglig sterke elever, mens de mener det er helt greit å gi dette til faglig svakere elever. Det er IKKE å være for tilpasset undervisning til alle, det er å være for tilpasset undervisning for de få. Og som eksempelet mitt øverst i innlegget viser, så er det langt mellom full politisk uttalt enighet om å rett til tilpasset opplæring, og å gjøre det i praksis ute i kommunene.

Også er det mulig at jeg ikke formulerte meg helt heldig når jeg påstår at mange har mye imot å gi elevene slike muligheter, men jeg står fast ved at det er langt fra alle politikere som er enige i at også sterke elever må få egne skreddersydde opplegg for å kunne videreutvikle seg faglig. Man trenger ikke se lenger enn til våre egne politikere i fylket fra ap og sv som mener det er greit med toppidrettslinjer, men ugreit med toppsamfunnsfaglinjer.

Men takk for god kommentar!

Hei!

Enig i mye av det du skriver. Men jeg tror ikke nødvendigvis at blandede eller nivåinndelte klasser er dyrere, det finnes mange lure måte å få til dette på. Men at man trenger flere og bedre lærere, uansett, er jeg hjertens enig i. Som jeg tipset Sissil om i en annen kommentar så anbefaler jeg å lese om hvordan Nylund skole i Stavanger løser dette: http://www.hoyre.no/www/politikk/lokale_suksesshistorier/Nylund+skole+i+Stavanger+satser+p%C3%A5+norsk+og+matematikk.d25-TwlHQZo.ips

Også er det viktig å understreke at nivåinndelte eller ikke så skal skolen være en fellesskole, hvor elevene får være sammen med klassekamerater med ulike forutsetninger og talenter, og man skal på ingen måte skille elevmassen fra hverandre og hindre at man får et godt og stort mangfold i skolen.

Jan Erik – skolene i Stavanger prioriterer pengene selv.  De vet at de får øremerkede penger til Leirskole.   Men hvis en skole syntes det er viktigere å prioritere andre områder, f.eks lærere, datamaskiner eller bibliotek med egen ansatt står de fritt til å gjøre det.

Vi har vel alle full forståelse for at du har andre ting i tankene akkurat nå..:-)

Jeg leste artikkelen på linken du refererte til, og linkene som var oppgitt der. Dette så jo veldig lovende ut, men jeg har allikevel noen innvendinger.

Den første innvendingen er at dersom man innfører tiltak som viser forbedring uten å ha kartlagt problemstillingen i sitt fulle omfang, vil det vellykkede tiltaket bidra til at man sier seg tilfreds. Dermed kan man på sikt få en forverring i form av at de som nå faller utenfor (sannsynligvis færre) vil i enda større grad bli ekskludert.

Dette fører til min andre innvending, som går på selve systemet. Et system med nivåinndeling vil nødvendigvis skape vinnere og tapere på det området inndelingen gjelder. Ettersom fagområdene er særdeles snevre i grunnskolen, og ettersom de i stor grad er rettet mot spesifikke evner og anlegg (systematikk), vil taperne være de som ikke har «sitt» emneområde dekket i undervisningsopplegget.

Dette fører igjen til min tredje innvending. Mange av disse taperne får utnyttet sitt potensiale senere i næringslivet, men da i en rolle hvor de får utnyttet sine egne evner og kompetanse. Sperren mot skolegang og teoretisk tilnærming kan imidlertid ha blitt så låst at de kanskje vil unngå å kombinere sin praktiske kompetanse og erfaring med teori – noe som ville gitt det maksimale utbyttet. Følgelig får ikke samfunnet det maksimale utbyttet fra en rekke av sine medborgere, noe som igjen fører tilbake til min andre innvending.

Og med utgangspunkt i min andre innvending, vil jeg hevde at verken valg av fag eller det faglige innholdet i de fagene som er valgt, er rettet mot generell allmennkunnskap og næringslivets faktiske behov.

Når det gjelder allmennkunnskap mener jeg dette først og fremst er kunnskap om menneskelig samhandling, bruk og misbruk av makt, maktmidler og metoder, handlinger og reaksjoner, samt samhandlingformer med innhenting, vurdering og kritikk av informasjon m.m. Dette er det grunnleggende ved all menneskelig aktivitet som alle vil få bruk for både i jobbsammenheng og privat. Men denne kunnskapen kan ikke måles, og i liten grad nivåinndeles.

Når det gjelder næringslivets behov, kan man jo bare vurdere i hvilken grad man hadde hatt nytte av de fagene som presenteres i grunnskolen – dersom samfunnet ikke hadde hatt alle de yrkesgruppene som IKKE har særlig utbytte av disse fagene. Vårt samfunn har gradvis utviklet seg til å legge hovedvekt på tertiærnæringer, men uten primær- og sekundærnæringer har ikke tertiærnæringene noe fundament for sin virksomhet. Jeg tror at vi i vår velstand har veldig lett for å glemme akkurat den biten – eller legge den over på samfunn som befinner seg i periferien av det økonomiske tyngdepunktet. Problemet er at det i framtiden kan bli oss…:-(

Jeg kan illustrere mine synspunkter ved en enkel metafor: vi går garantert glipp av gode utforkjørere eller skiskytere dersom all trening og aktivitet er konsentrert rundt sommersport. Og det er vårt skolesystem i et nøtteskall. Men det er vel flest mulig gullmedaljer på sikt som er målsettingen – er det ikke?

Jeg vil gjerne supplere svaret ditt med hensyn til kostnadseffektivitet når det gjelder nivåinndeling. Her kan det sannsynligvis være mye å hente ved å bruke verktøy som allerede er innført ved en del høyskoler og universiteter her i landet (men i alt for liten grad).

Undervisning som tas opp på film, eventuelt undervisning ved hjelp av animasjoner, dataprogrammer o.l. kan utarbeides av fagfolk som har sin ekspertise nettopp på det spesielle fagområdet. Her kan man utarbeide undervisningsmateriale fra helt fra basisnivå til toppnivå, eller gjøre undervisningen mer overflatisk og generell. Poenget er at dette er en engangskostnad som elevene selv kan velge og vrake i, mens lærerne da får benytte tiden til det de faktisk er utdannet for: veiledning og hjelp til å tilegne seg informasjonen.

Det finnes også utrolig mange gode app’er til iPad/iPod/iPhone som gjør læring til en lek, og ikke minst gir trening og testing like morsomt som et dataspill. Den viktigste bøygen å overvinne i den forbindelse er sannsynligvis fastgrodde holdninger til hvordan læring skal foregå…:-)

Tilpasset opplæring innebærer at de nasjonale retningslinjene i opplæringsloven og kompetansemålene i Kunnskapsløftet på lokalt nivå tilpasses den enkelte elev. Utdanningsdirektoratet skiller ikke mellom tilpasset opplæring for faglig sterke og faglig svake – og jeg utfordrer deg til å finne en politiker som gjør det.

Det er viktig å skille mellom tilpasset opplæring og nivådeling. Jeg er personlig skeptisk til å nivådele, fordi jeg tror at det ofte innebærer at skoleeierne nedprioriterer de faglig svakeste. 
Det er lett å gjøre en nivådeling nedover, men med det tidspresset som finnes i skolen i dag (jeg jobber selv som lærer ved Dalane vgs) vil en nivådeling oppover – det vil si med utfordringer ut over kompetansemålene i LK06 – utløse et ytteligere arbeidspress i en allerede travel arbeidshverdag.

I norsk skole har man også vært opptatt av at man skal gå i klasse med ulike elevtyper – akkurat som man møter ulike personlighetstyper når man kommer ut i arbeidslivet. Det blir unaturlig å sette like elever i like klasser, fordi skolen både har en faglig og en sosial oppgave.

Det er vel fantasien som setter grenser? Jeg ser ingenting annet enn fjell:-(

eg ser en fjellvegg

Jeg så henne med det samme. Litt eksotisk , kanskje fra østen? Men en pen dame er hun.

Ja jeg ser i hvertfall ikke noe som ligner på en kvinne….

Jeg ser dama, men jeg ser en mann også.
Dama har to øyne, mannen har bare ett øye og lang spiss nese. Lykke til med videre gransking.

«Kikkar ein etter, ser ein sikkert damer over alt i Lysefjorden, seier kaptein Stangeland.»

Diagnosen på dette fenomenet kalles ofte «Hallusinasjoner». Jaffal ifølge min fastlege.