Africa Mercy til kai i Ghana

Hjemme igjen

Jeg kom akkurat hjem til Sandnes etter å ha tilbragt både vinter og vår i Sierra Leone, Ghana og Togo. Det er rart med det, men for meg har normalen vært å bo på et sykehusskip som har ankret opp i ulike kontainerhavner i Vest Afrika.

Etter 9 måneder utenlands er det rart å komme inn i en norsk daglivarebutikk, bruke bankkort, kjøre på veier med trafikkregler og gå i ”tomme gater”. Facebookstatusen min da jeg kom hjem sa følgende:

“Norsk frisk luft, godt vann fra kranen, melk, dagsrevyen, melkesjokolade og youtube bør kke tas for gitt!”

Det har jeg alltid gjort, og det er nok ikke lenge til jeg gjør det igjen…

Håp

Ombord på sykehusskipet Africa Mercy (link)har jeg kommet i kontakt med pasienter som lever med lidelser og livshistorier som gjør stort inntrykk på en som er oppvokst med den såkalte velferdsstaten. Forrige uke var jeg til stede da ei ti år gammel jente, som hadde vært blind i seks år, fikk synet tilbake. Det var rett og slett et ubeskrivelig øyeblikk, og jeg får frysninger på ryggen når jeg tenker på morens reaksjon når hun innså at operasjonen var vellykket!

Afrika- ekte og kontrastfullt

Kontrastene i Afrika er fascinerende. Fra fattig til rik og fra tradisjonelt til moderne. Signalbygg er lokalisert like ved små åkerlapper, vilkårlig bebyggelse og de lokale voodoo markedene.

I Afrika er livet virkelig! Relasjoner kjennes mer ekte. Jeg blir jeg kalt for bror, og onkel. Hvorfor? Jeg vet ikke sikkert, men jeg har inntrykk av at dette gjenspeiler fellesskapstanken som preger samfunnet.

Jeg reiste ut med Mercy Ships (link) for å bety en forskjell for de menneskene som har mottatt helsehjelp ombord på Africa Mercy det siste året.. Mange har fått livene sine forandret, og jeg er en av dem!

Undertegnede sammen med en pasient

Mine afrikanske venner har klart å mykne opp en noe traust sandnesbu. De har fått ham til å by mer på seg selv, snakke mer og le mer. Livsgleden, tilliten til at ”God will provide” og omsorgen for sin neste er ganske annerledes i Afrika. ”Afrika” har kommet under huden på meg, og jeg håper det blir der!

Til deg som har fulgt med på denne bloggen, mange takk for følget! Det har vært kjekt å formidle noe av alt det jeg har opplevd. Dette blir siste post fra meg på Reisebloggen…

Fragglene

Husker du Fragglene? Vembi, Sprocket, Bober, Junior, doserne og Skraphaugen.. Som barn av 80- tallet syntes jeg Fragglene var høydepunktet i NRK sitt barnetilbud.

Fragglene lever i Fraggleberget. De vet lite om verdenen utenfor, og den eneste kontakten de har med menneskenes verden er postkortene fra Onkel Reisende Mac. Postkortene ble sent til Oppfinneren, som alltid kastet det i bosskurven. Bober visste at han kunne finne det der, og det var alltid et høydepunkt i episoden når Bober skulle snike seg forbi Sprocket (Oppfinnerens hund) for å finne postkortet.

Onkel Reisende Mac beskrev i postkortene en verden Fragglene ikke kjente, og jeg syntes det var artig at han lagde rare forklaringer på det som meg var vanlig.

Onkel Reisende Mac

Jeg har bodd på Afrikas vestkyst siden oktober. I likhet med Onkel Reisende Mac ser og opplever jeg  også mye som er annerledes. Det er så mye som ikke er som hjemme, og jeg tipper at Onkel Reisende Mac ville blitt inspirert til å skrive en hilsen hjem…  Jeg kjenner meg inspirert til å skrive dette:

Kjære Rogalending!

Jeg bor nå i en verdensdel hvor det er vanlig at mannfolk holder hverandre i hendene. Enkelt og greit, som den mest naturlige ting. Mine afrikanske venner har navn som Innocent og Patience. Dusinvis av barn har begynt å gråte når de ser meg, mens andre skraper i huden min for å se hvor den sorte huden er. Det er ikke vanlig å være hvit i Afrika.

 

Av en eller annen grunn smiler mennesker her mye mer enn hjemme. De ler mye mer, og så er det slik at ”alle snakker med alle”. Når jeg sier at hjemme snakker man ikke med fremmede, så er det ingen som forstår meg. Alle her kaller meg for bror og onkel, og navnet mitt blir sjelden brukt.

 

Her har man vikeplikt fra høyre i rundkjøringene. Her har ikke bilene bilbelte, og en Toyota Hiace  blir brukt for å frakte 20 personer. Når man sitter så sammenklemt i bilen at man ikke kan røre seg, bilen har en halv million på telleren, eller lager underlige lyder, så forklares det med; ”This is Africa”!

 

Bestikkelser og korrupsjon her er like vanlig som skatter i Norge. Jeg har mistet tellingen på antall ganger jeg har blitt stoppet av politi. De ønsker alltid å se alle papirene mine. Jeg har alltid hatt papirene i orden. Når politiet, med automatvåpen hengende rundt halsen, spør meg om jeg har noe til dem, svarer jeg alltid at det har jeg ikke..

 

Noe å tenke på

Jeg jobber i byssen på et skip. En dag skulle vi grille på kaien. Da vi fant fram alt utstyr innså vi at vi manglet tennveske. Mine afrikanske kollegaer sa da at vi kunne bruke plastikk til å få fyr på grillen. Jeg sa bastant at det kunne vi ikke gjøre grunnet giftstoffer. ” Da er hele Afrika forgiftet” var responsen jeg fikk. En av kollegaene mine gjennomlevde borgerkrigen i Sierra Leone. Hun fortalte meg at da det var borgerkig lagde de mat over brennende bildekk, fordi det var eneste ressurs de hadde tilgjengelig.

Så kjære rogalending. Hva er normalt? Jeg har nok en gang erfart at det er en verden utenfor Rogaland, men jeg synes det er vanskelig å formidle, og spesielt å forstå alt som er så annerledes. Jeg tror jeg forstår litt av hvordan Onkel Reisende Mac må ha kjent det!

Ramatu viser bilder av hvordan hun så ut før operasjonen sin. I bakgrunnen kan du se deler av sykehusskipet Africa Mercy.

Jeg bor, og jobber, på et sykehusskip som årlig gir helsehjelp til tusener. På skipet kommer mannskapet i kontakt med mange pasienter, og møtet med noen av dem berører ut over det profesjonelle.

Stephanie, en sykepleier fra USA, ble spesielt berørt av Ramatu sin historie. Hun møtte en kvinne på sin egen alder, men kunne knapt relatere til noe av det denne kvinnen hadde gjennomlevd.

Før operasjonen

Ramatu, slik hun så ut før operasjonen. (Ramatu har samtykket til at bilder av henne blir gjengitt).

Hun husker dagen da Ramatu ankom skipet. Grunnet Ramatu sine to godartede svulster i ansiktet var hun redd for å vise ansiktet sitt. Hun framsto rolig og reservert, og snakket lite før operasjonen.

Stephanie husker at Ramatu fortalte om hvordan hun var utstøtt fra samfunnet. Ramatu sine egne ord var: ”De pleide kalle meg ei heks…. og de kalte meg demonbesatt”. (Overtro i forbindelse med sykdom og missdannelser er noe svært mange av Mercy Ships sine pasienter har gjennomlevd).

Ramatu sin svulst vokste i ti år før hun kom i kontakt med Mercy Ships. Grunnet hennes deformerte ansikt, forlot ektemannen henne. Hennes venner var redd de ville «bli smittet av sykdommen.» Hennes bror var den eneste som ikke forlot henne.

Ramatu var bonde, og solgte sine poteter på markedet.  Etter hvert som svulsten vokste sluttet folk å kjøpe varene hennes. Hun ble nødt til tigge på gaten.

Vellykket operasjon

Operasjonen ombord på skipet var svært vellykket. Stephanie husker at forandringen ikke bare endret utseende, men også Ramatu sin væremåte. Kort tid etter operasjonen begynte hun å snakke mer og hun smilte nesten hele tiden. I tiden etter operasjonen tilbragte Stephanie mye tid sammen med Ramatu.  De snakket, danset og sang sammen.

Ramatu og Stephanie avbildet etter en vellykket operasjon.

Stephanie er takknemlig for muligheten hun fikk til å være vitne til, og bidra til en så total livsforvandling. “Glede” var det ordet som best kunne beskrive Ramatu. Hun var helbredet både på innsiden og utsiden.

Og hva var Ramatu sine ord etter tiden på sykehusskipet? “Mercy Ships har gjort meg pen… Jeg gjemte meg før, og nå har Mercy Ships bragt meg ut. Jeg er komfortabel med mennesker. Jeg våger nå å møte mennesker. Jeg takker Gud for Mercy Ships”.

Bilde fra en av de mange operasjonene ombord på Africa Mercy.

”Jeg har ikke kunnet se siden jeg var en liten gutt! For to år siden hørte jeg om Mercy Ships. Jeg ble operert for seks uker siden, og nå kan jeg se! Halleluja!” Ordene kom fra en mann i sekstiårene.

Hver dag blir det utført 20 operasjoner av grå stær ombord på skipet, Africa Mercy. I løpet av en halvtime får pasientene livet sitt forandret. Gamle øyelinser blir tatt ut, og nye blir satt inn.

I dag kom en del pasienter til skipet for en rutinemessig seks ukers kontroll, og for å sammen feire at de har fått synet tilbake. Jeg hjalp til med å følge pasientene gjennom kontrollen. Det er vanskelig å beskrive følelsen av å møtet med alle dem som i løpet av våren har fått livene sine så totalt forandret.

En av flere dagarbeidere fra Togo, som er med på å utføre operasjoner.

Språkbarrieren gjorde sitt til at pasientene og jeg kun i begrenset grad fikk kommunisert hvor glade vi var for de vellykkede operasjonene. Smil og vennlighet kompenserte noe for dette.

Da alle kontrollene var utført var alle samlet ute på kaien. Omkring 100 personer var samlet. Vi spiste kake, mange delte sine historier med de andre som var til stede. Da mikrofonen ble gitt videre til neste person som skulle dele sin historie, begynte plutselig en eldre dame å synge solo. Hun reiste seg opp, og begynte spontant å danse.

Inspirert av den eldre damen begynte rytmeseksjonen å spille trommer. To store trommer og andre rytmeinstrumenter gjorde sitt til at det snart var høyt volum på kaien. I løpet av kort tid hadde de fleste kommet seg på beina. Sykepleiere, leger, og pasienter danset og sang sammen. Damene svingte tørklene sine over hodet mens de vrikket på hoftene. Mennene utførte sin karakteristiske skulderdans. Treåringer, bestemødre på 80 og en miljøterapeut fra Sandnes danset side om side, mens vi smilte og sang. Det kjentes med ett som om språkbarrieren var overvunnet! Vi fant sammen et uttrykk for gleden!

Kirkedans i et fabrikklokale i en fiskerlandsby i Togo.

Afrika har kommet under huden på meg! Den afrikanske gjestfriheten og vennligheten kombinert med LIVSGLEDE er ulik alle mine tidligere referanser.

På markedet har jeg en fast plass hvor jeg kjøper tyggi. Det er fra en dame som har en liten bod. Hun selger ti ulike sorter drops, lokale sigaretter og bananer. Jeg forstår ikke hvordan hun kan overleve på det, men er glad for å bidra til at hun får endene til å møtes.

En gang da jeg kjøpte tyggi, ropte ei dame fra naboboden til meg. Hun hadde lyst på tyggi. Jeg delte med henne og resten av familien. Hun responderte med å invitere meg på middag. Jeg takker sjelden nei til et måltid mat, og syntes at det var stor stas å bli invitert til å bli en del av familiefellesskapet hos denne togolesiske familien. Jeg ble servert makrell, maisstappe og peppersaus. Et ekte Togolesisk måltid! Vi ble sittende å snakke om løst og fast, mens jeg spiste en to kroners middag. Som normann lurer på hvordan noen som har så lite kan velge å dele av det lille de har. Jeg finner dette ganske ulikt den såkalte solidariteten i Norge.

På Grand Marche i Coutonou (Benin), gjenkjente jeg en sang som ble spilt på radioen. Sangen var på lokalspråket Ewe. Afrika har gjort at jeg er noe mindre redd for å følge mine innfall, så jeg begynte å synge med. Dette er en sang alle kjenner, og plutselig begynte ”alle” på markedet å synge med. Alle smilte, og igjen ble den afrikanske livsgleden påtakelig. Vi delte opplevelsen! Jeg skulle likt å se noe liknende skje i Langgaten i Sandnes!!

Jeg har begynt å danse! De som kjenner meg er nok litt overrasket. De som kjenner meg godt, ler nok mens de leser dette. Et drøyt halvår med smilende afrikanere som danser til alle slags anledninger har gjort noe med meg. Jeg ser dans i Afrika som et uttrykk for livsglede. Det trenger ikke være en anledning. Det hjelper med musikk, men mang en dans har ikke blitt akkompanjert. Jeg har danset på markeder, på restauranter, på gaten, i kirken og på jobb.

Det flotte med dansen, sangen og måltidene i de Vest Afrikanske landene jeg har vært i, er at de er med på å bygge fellesskap og samhold. Den uhøytidelige måten å samhandle på er frigjørende. Ensomheten blir mindre påtakelig, så sammen er vi mindre alene!  

Mitt hjem, og min arbeidsplass- Africa Mercy.

Å ta en ”pause” fra livet i Norge har aldri vært lettere enn nå. Å være ”back packer” i Asia kan synes å være like vanlig som å ta en campingferie i Lyngdal. Syden er ikke lenger eksotisk. Mulighetene for å reise, eller jobbe utenlands er mange. Det er heller ikke vanskelig å finne ideelle organisasjoner å jobbe for.

I 1991 tok mor familien vår med på ekskursjon til Kristiansand. Der besøkte vi sykehusskipet Anastasis, som var Mercy Ships (link) sitt første sykehusskip. Besøket gjorde inntrykk på meg- nok til at jeg 20 år senere har leid ut leiligheten min, fått meg permisjon fra jobb, tatt skiltene av min kjære Corolla og vinket et foreløpig farvel til venner og familie.

Skipet

Jeg bor på en 153 meter lang dansk jernbaneferje. Dronning Ingrid ble for et par år siden bygget om til sykehusskipet Africa Mercy. I likhet med over 400 andre personer fra hele verden, har jeg tatt en pause fra livet hjemme, for å jobbe ombord på dette skipet. Noen jobber her for en to ukers periode. Andre har tilbragt 25 år av livet sitt ombord på skipet.

Lokalitet

Skipet ligger i en containerhavn i Togo. Hver morgen kan jeg høre kystvaktens fanfare, og hver kveld kan jeg høre muslimenes bønnerop. Fra dekk har jeg utsikt til havnen, de 40 oljetankerne som venter på roligere tider i Nigeria og til byen Lome.

Fasiliteter

Jeg bor i en firemannslugar, og når jeg klatrer opp i køysengen kjennes det som å gå 20 år tilbake i tid. Mine personlige eiendeler får plass i et 60 centimeter bredt skap. Timeplaner indikerer når jeg får vaske min ukentlige maskin med klær. Som alle andre måltider, står jeg i kø selv på søndag morgen for å få frokost. Grunnet vannrestriksjoner får jeg ta en to minutters dusj daglig.

I Afrika er det fire land som har en Starbucks cafe. Marokko, Sør Afrika, Egypt, og det landet Africa Mercy til enhver tid befinner seg i. Starbucks sponser skipet med gratis kaffe, så 30 meter fra lugaren min får jeg kjøpt all tenkelig kaffe for et par kroner.

Oppdraget

Mannskapet kommer fra alle mulige bakgrunner. En felles visjon om å gi gratis legehjelp til de fattigste av de fattige, gjør fellesskapet unikt. Det er også unikt at mannskapet betaler sin egen kost og losji, i tillegg til å jobbe gratis.

Legehjelpen består i stor grad i kirurgiske inngrep. Svulster, grå stær, tannproblemer, brokk og ganespalte er bare noen av lidelsene som blir behandlet. I tillegg til å utføre helsetjenester, er en del av virksomheten knyttet til trening av lokalt helsepersonell.

Liten verden

Jeg har bostedsadresse i Norge, er forsikret i Malaysia og bor i Togo. Africa Mercy er registrert i Malta, så nå må jeg følge Malta sine maritime lover.

Jeg jobber som kokk, og i byssen har jeg kollegaer fra ni ulike nasjoner. Lugaren deler jeg med afrikanere og amerikanere. Totalt er det over 30 nasjonaliteter ombord på skipet. Mens jeg har vært her, har det til en hver tid vært mellom fem og ti nordmenn ombord.

Idealisme gjør lykkelig?

Tiden min i Afrika er innholdsrik og meningsfull! Det er noe befriende over det å ikke få betalt ( i penger) for jobben man gjør. Har du en drøm om å finne meningsfylte arbeidsoppgaver utenlands? Jeg er takknemlig for at jeg har gjort nettopp det, og kjenner meg trygg på at det meste er ved det samme når jeg kommer hjem til Sandnes.

Bensinstasjon i Afrika.

Turen til Pendjari tok oss to dager. Mye kan sies om en kjøretur i Vest Afrika. På veien er det ikke uvanlig å se en Toyota Hiace med en to meter høy last på taket, i tillegg til de 18 passasjerene inne i bilen. Stadig passerer man havarerte kjøretøy, salgsboder, geiter i veien, uendelig mange asfalthull og bensinstasjoner som består av omkring 20 glassflasker med bensin fra Nigeria.

Etter en begivenhetsrik kjøretur ankom vi Nattingau. Denne byen ligger 100 km sør for nasjonalparken. Vi valgte å overnatte der. På hotellet vi overnattet på kom vi i kontakt med en guide som kunne vise oss det meste av det parken hadde å by på. For å avtale kostnad og rammer rundt den guidede turen måtte vi ha tolk. Guiden snakket mindre engelsk enn mine fem franske gloser. Det fantes visstnok engelsktalende guider tilknyttet parken, men magefølelsen tilsa oss at denne 25 åringen ville være en god mann ute i bushen.

En av de mange bavianene vi så.

Neste morgen ble vi hentet klokken 05. Like etter at det hadde lysnet, foretok guiden en bestemt oppbremsing, før han pekte inn mellom trærne. Jeg forstår virkelig ikke hvordan han var i stand til å få øye på bøffelflokken. Jeg var herved overbevist om at med denne guiden ville vi få se en hel del. Før klokken var 08 hadde vi sett flokker av bavianer, apekatter, sjakaler og flere ulike antiloper.

Regntiden i Benin begynner i mai. Allerede nå hadde det vært tørketid lenge nok til at elver hadde tørket opp, og dyrene hadde startet å samle seg mer langs vannhull og innsjøer. Da vi sto langs et en av innsjøene og så på krokodiller fikk vi øye på to dyr som gikk i det høye gresset på den andre siden av vannet. Det var to løver. Før vi visste ordet av det skremte disse løvene en stor flokk antiloper. Det var et fantastisk syn.

Elefanter, flodhester og vortesvin fikk vi også sett flere ganger. Det store flokkene med dyr, og antallet av dyr vi fikk se totalt, minnet meg om den amerikanske nasjonalparken, Yellowstone. Den store forskjellen er at her hadde vi parken praktisk talt for oss selv. Vi var visstnok 2 av 20 besøkende i parken denne dagen. Jeg sitter igjen med en følelse av at jeg var på en oppdagelsesreise. Jeg var i et område som er så lite besøkt av turister at det vekket oppsikt da to ”Jovoer” ( hvite) kom kjørende på motorsykkel.

Guiden vår kom fra en landsby som lå like utenfor parken. Da jeg spurte ham om han hadde vært guide for besøkende fra Norge, så han på meg og spurte; ”Hva er Norge?”. Norge er et lite land som ligger langt borte fra en landsby hvor stammeritualer fremdeles er fremtredende, og hvor tilknytningen til naturen er svært sterk. Guiden jaktet ikke løver med pil og bue slik bestefaren gjorde, men han fortalte at for ham var det utenkelig å gjøre noe annet enn å være guide i parken.

Da vi var på vei ut av nasjonalparken stoppet vi i suvenirbutikken. Suvenirene bestod av omkring 10 gjenstander. Jeg kjøpte meg en nøkkelring for 15 kroner. I det vi kjørte ut av parken, tenkte jeg med meg selv at jeg er takknemlig for at det enda finnes steder  hvor masseturismen ikke har endret det genuine ved natur og levesett.

Finnes det noen bedre måte å erfare Afrika, enn å ta del i afrikansk arbeidshverdag? Jeg valgte å bli med en lokal fisker i stedet for en guidet pakketur. Via en venn fra Togo, kom jeg i kontakt med to fiskere som ønsket meg og noen venner av meg velkommen til å tilbringe en dag på sjøen.

Lange kanoer laget av tre. For utenom GPS og enkelte motoriserte kanoer, er jeg ganske sikker på at disse kanoene har hatt samme design i flere generasjoner.

Det er heller uvanlig at hvite mennesker faktisk ønsker å ta en tur ut i de lokale fiskebåtene/ kanoene . “Ingen hvit mann har noen gang vært til sjøs i en afrikansk kano! Du setter en presedens i dag!” Kommentaren kommer fra fiskerene. Når jeg tar meg tid til å registrere all den oppmerksomheten som blir viet meg og gruppen jeg er sammen med, så betviler jeg ikke at vi faktisk er de første hvite menneskene som legger ut fra en fiskebåt fra denne havnen.

Fartøyet vårt er en ti meter lang kano, laget av grov plank. Til tross for vårt enkle fartøy, benytter den ene fiskeren en håndholdt GPS for å vende tilbake til sin favoritt fiskeplass. På vei ut til det åpne havet passerer vi de mange oljetankerene som ligger ankret ute på det åpne havet. (Fra skipet der jeg bor kan jeg se omkring 40 oljetankere som venter på at urolighetene i Nigeria skal opphøre). Kontrasten fra de moderne tankerene til kanoen vår  fascinerer meg. Modernitet og generasjoners tradisjon i skjønn forening.

Klargjøring av fiskesnøre

Vi tilbringer timer ute på det åpne havet. Bølgene gjør sitt til at flere i gruppen må lene seg over rekken av båten. Som eneste normann i båten, klamrer jeg meg til en stolt sjøfartstradisjon, og klarer å holde meg fra å tømme mageinnholdet. I timevis holder jeg fast i det kraftige fiskesnøret. Det biter ikke. Ikke engang et eneste napp.

Etter en god stund på havet kan vi se at i det fjerne ruver det en stor vegg av mørke. En sjelden storm for denne årstiden. Det er fortsatt langt unna og ser ut til å være ufarlig for vår dag på sjøen.

Stormen er på vei, og himmelen blir raskt mørkere.

En liten stund senere innser vi at himmelen blir mørkere, vinden tiltar og temperaturen synker dramatisk. Enkelte i gruppen vår begynner å bli lettere nervøse. Bølgene har nå tiltatt, og det er tydelig å se at vannet finner veien inn mellom plankene i skroget.

Nå ser vi at himmelen fremfor oss er svart som natten. I samme øyeblikk som det første lynnedslaget treffer havet  prøver en av fiskerene å forklare oss at dette ikke er en god dag for fiske. Grunnet den sterke vinden, er det vanskelig å høre hva han sier, men budskapet hans hadde jeg allerede tatt inn over meg. Jeg må akseptere at det ikke ble noe Barracuda på oss i dag.

Grov sjø i en kano er ikke bare bare. Tilbaketuren er lang, og vi øser betydelige mengder vann. Etter en stund kan vi konstatere at vi kom oss trygt tilbake til fiskehavnen. Det ble ingen fisk, men jeg fikk et innblikk i en del av hverdagen slik den har artet seg for tusenvis av vestafrikanere gjennom flere generasjoner.

Jeg står i bkgrunnen og observerer en brokk operasjon.

Jeg bor ombord på et sykehusskip. Like under der min lugar er lokalisert, blir det utført mirakler hver dag. Til vanlig jobber jeg som kokk, så det var en unik opplevelse for meg å ta på meg uniform for å observere kirurger og sykepleiere i aksjon.

Jeg fikk være til stede på flere operasjoner i løpet av dagen.  Operasjon av syn, brokk og rekonstruksjon av et ansikt. For meg var dette definitivt en annerledes dag på jobb.

Tusenvis av mennesker i Togo er blinde som et resultat av grå stær. Jeg fikk se på operasjoner hvor de fjernet den gamle linsen, og satte inn en ny. Operasjonen av et øye tok omkring 15 minutter per pasient. Kan du tenke deg hvordan det må være å være blind et helt liv, og det eneste du mangler er et kvarters operasjon på hvert øye?

I løpet av min tid i Togo har jeg møtt utrolig mange mennesker som har brokk. Hjemme blir dette ofte operert på et tidlig stadium.  Mannen som lå på operasjonsbordet i dag hadde levd med brokken over lengre tid. Etter en times operasjon var brokken borte.

Det absolutt mest utrolige jeg fikk se i dag var operasjonen av en mann som for over et tiår siden pådro seg store brannskader i ansiktet. Han hadde blant annet ikke nese før operasjonen startet. Da dagens operasjon var over hadde mannen en nese. Han var igjen normal! Hva burde jeg tenke om kosmetiske operasjoner hjemme, når jeg står ansikt til ansikt med behovene til dem som vanligvis ikke har tilgang til noen form for helsetjenester?

Selgere og produkter på markedet jeg besøkte.

Vest Afrikas største witchcraft og voodoo marked ligger to kilometer fra der jeg bor. I dag tok motorsykkelen meg dit! Jeg har vært på mange markeder i Vest Afrika. Dette var definitivt annerledes.

Det er mitt inntrykk at her er troen på ”traditional believes” i Vest Afrika er nesten like utbredt som medlemskap i Den Norske Kirke er i Norge. Selv de som ikke praktiserer det som omtales som ”tradition”, anerkjenner at det er noe man bør ha respekt for.

Da jeg ankom markedet ble jeg straks møtt av en autoritær mann som forklarte meg at dette ikke var noe ordinært marked. Han henviste meg til en guide som skulle vise meg rundt. Guiden skulle  forklare for meg om de ulike produktene og tjenestene som var for salg.

Da jeg gikk rundt på markedet, kunne jeg raskt konstatere at jeg har aldri sett så mange døde reptiler, fugler og dyr i hele mitt liv. Skinn av leopard, løve, hyene, geiter og slanger. Hundrevis av hodeskaller i hele spekteret fra hunder og bavianer, til elefanter og flodhester. Noen store fat var fulle av uttørkede slangehoder, andre var fulle av fugler. Voodoodukker i alle fasonger var også å finne i mylderet av døde dyr.

Ut fra hva jeg ble forklart hadde de ulike gjenstandene hver sin funksjon. For reise, for kroppslig styrke, for fruktbarhet etc..

Det ble lagt vekt på at alle gjenstandene hadde en beskyttende kraft, og mannen som viste meg rundt ble noe vag da jeg spurte om det fantes gjenstander på markedet som kunne brukes til å skade andre. Den oppfatningen er nemlig svært utbredt blant mange Vest Afrikanere jeg har snakket med.

Fetisjalteret

Jeg fikk tilbud om jeg ønsket å se fetisjrommet. Jeg ville se alt hva jeg kunne, og ble vist inn i et lite avlukke. Fetisjrommet fikk meg umiddelbart til å tenke på Ace Ventura i Afrika . Der var det et alter med to fruktbarhets guder. Bak gudene var det spent opp et teppe. Framfor alteret lå det ulike gjenstander. Blandt annet flere skilpaddeskall som lå som skåler foran alteret.

Inne i rommet ventet en ung gutt på oss. Han satt der med noe som forveksling kunne minne om en kubjelle. Han var sanger, og prøvde gjentatte ganger å synge en sang over meg. Like mange ganger som han forsøkte å synge denne sangen, stoppet jeg ham. Hvorfor det var viktig for ham å synge denne sangen vet jeg ikke, men da jeg forlot rommet satt han igjen med uforrettet sak.

Den åndelige verden er anerkjent av de aller fleste i Afrika. Da jeg besøkte en landsby i Sierra Leone hadde de et eget hus som var dedikert til forfedre. Utenfor huset lå det tre hodeskaller på et bord, med et oppspent geiteskinn i bakgrunnen.

Norge regnes tradisjonelt for å være et kristent, men stadig mer sekularisert, land. Etter dagens ekskursjon, må jeg si at jeg ser mange fellestrekk mellom tradisjonen i Afrika og nyreligiøsitet i Norge. Alternative messer og tv programmet ”Åndenes makt” har mange fellestrekk med det jeg så på markedet i dag.