Motorsykkeldagbok del 1: Destinasjon Obama Beach
Publisert av Thomas Pierce Tekse 7 februar, 2012 i Generelt
Mange av mine mer unike opplevelser i Togo har funnet sted mens jeg kjører motorsykkel. Jeg bor på havnen i hovedstaden Lome. Havnebyer har tidvis fellestrekk med storbyer hjemme. Det er når man kommer et lite stykke ut på landsbygda at man får se det unike ved et land. En flott kjøretur i Togo førte meg til Obama Beach.
Skilting til flyktningleiren.
Kontrastene er mange og store i Togo. Denne dagen kjørte jeg forbi en UNHCR flyktningleir. En stor samling telt i et inngjerdet område. På den andre siden av en høy mur så jeg et flott hotell med palmer som svaiet nede på stranden. Hotellgjestene og flyktningene ser nok ikke hverandre, men 50 meter fra hverandre lever de i henholdsvis ”paradis og helvete” på jord…
På vei til Obama Beach kjørte jeg gjennom en liten landsby hvor omkring 15 mennesker var samlet omkring et mango tre. Jeg stoppet opp, og som den mest naturlige ting kastet en ung gutt ned en mango til meg. Jeg kastet en mynt til ham i retur. Han satte tydeligvis pris på dette, og klatret like godt opp og fant flere mangoer som jeg kunne ta med meg hjem. Jeg skrelte mangoen som en banan, og kan konstatere at det er den ferskeste mangoen jeg noen gang har spist!
Det første, og så langt eneste ordet jeg har lært meg på lokalspråket er ordet for hvit mann; Jovo. Mange barn roper det etter meg når jeg er ute og kjører. For utenom dette er det slettes ikke uvanlig at barn skriker, og løper for å gjemme seg når de ser meg. Den hvite mann holder seg tydeligvis hovedsakelig i byene. De barna som våger å komme bort til meg klorer og klyper som regel huden min. Tipper at de tror at den hvite huden kan skrapes bort 
Svært mange i Togo befatter seg med det som ofte omtales som den uformelle sektor. Dette er jobber som ikke sorterer inn under en spesifikk profesjon, og som det ikke skattes av. Akkurat da jeg krysset toglinjen, som sikkert ikke har vært i bruk siden kolonitiden, så jeg to 7-8 år gamle gutter som satt under et halvtak med hver sin hammer. Deres uformelle jobb var tydeligvis å slå flat diverse metallbokser. Jeg fikk tillatelse fra familien til å filme dem mens de arbeidet. De lo hjertelig da de like etterpå fikk se opptaket av seg selv i arbeid.
På kjøreturer ender jeg ofte opp med å ikke ta de mest opplagte veivalgene. Jeg lever i den tro at dette gjør at jeg får sett mer. Denne dagen førte det til at jeg forvillet meg inn i en landsby hvor jeg endte opp med å kjøre en blindvei. En mann kom bort til meg, og satte seg på sykkelen min mens han sa; go go. Jeg trodde at han ønsket at jeg skulle kjøre ham hjem. Motorsykkeltaxi, eller såkalt Simmi John er transportmetoden i Togo, så jeg var lettere begeistret for å delta i kulturen på dette viset. Jeg kjørte denne mannen et godt stykke, før han plutselig gav uttrykk for at han ønsket å stoppe. I stedet for å gi meg penger, rakte han fram hånden mens han på nølende engelsk sa at han hadde vist meg veien. Jeg endte opp med å betale mannen for å føre meg i motsatt retning av der jeg planla å reise. Uansett, jeg kjørte en liten omvei, og kom igjen på sporet av Obama Beach.
Vel framme på Obama Beach kunne jeg nok en gang konstatere at naturen i Togo er nydelig! Med Solen høyt på himmelen, palmer, en lett bris i luften og en kald Cola i hånden konstaterte jeg at ”mitt Afrika” er å finne på landsbygden.
