Sist helg var jeg student. I selveste hovedstaden. Det var flotte greier. Et akademi. Navnet får tankene til å gå til Platon og hans skole i Athen eller De Aderton, Svenska Akademien. Jeg var student på Kulinarisk Akademi i Oslo. Tre timer akademisk videreutdanning i mat og drikke. Nå har jeg for så vidt bak meg et langt selvstudium i nettopp mat og drikke, men man blir aldri helt utlært.

For at noe skal ligge på et høyt nok nivå, må det meste virke uforståelig. Det er noe alle vet som har tatt høyere utdannelse. Det er derfor utdannelsen er så høy. Vi fikk servert fem retter og to ulike viner til hver rett. Ved det tiende glasset følte jeg meg temmelig utlært.
Folk som kan vin, snakker et eget stammespråk. Jeg har aldri vært en del av den stammen. «Svovel er vår venn», sa læreren. Ja vel. Jeg har noen venner, men svovel er ikke blant dem. I oppveksten lærte jeg at svovel var lukten av helvete. Seinere forsto jeg at det var hjemstedet til svovelpredikanter og trøndere.

Hvordan klare å beskrive det ubeskrivelige? ”Denne vinen lukter som nye badeballer”, sa læreren på Kulinarisk Akademi. Jeg er ikke spesielt god på badeballer. Likevel gjorde jeg mitt beste. Stakk nesa ned i glasset og inhalerte lukta. Men jeg strøyk; jeg strøyk i badeball, vinen min luktet vin, rødvin, og det er selvsagt ikke det den skulle lukte.

Neste vin var fra Sør Afrika. «Viner derfra får tankene til å gå til jod, asfalt og brent gummi”. Akkurat. Jeg skal aldri mer kjøpe vin fra Sør Afrika. Hvem vil drikke brent gummi? Det må i så fall være for å døyve smaken av svovel. Det er alltid skummelt å måtte svare når man strengt tatt ikke har peiling. «Hva tenker du på når du tenker på Sør Afrika», spurte læreren. «Nelson Mandela», mumlet jeg. Det var feil. Ingen viner lukter som Nelson Mandela. De lukter brent gummi.

Kulinarisk Akademi kunne varte opp med et par fantastiske kokker. De var naturligvis fra Rogaland. Vinlæreren var fra Østlandet, ganens tørkerom. Ingen i Rogaland hadde kommet levende fra å beskrive vin på denne måten: «Den smaker av høstløv, ikke råttent høstløv, men høstløv rett etter at det har falt til bakken.» Ja vel, tenkte jeg, så de spiser høstløv på Østlandet.

Vi fikk servert sjøkreps, steikt sjøkreps. Jeg spiser mye sjøkreps. Det er en av fordelene med å bo i Rekefjord. På Akademiet lærte jeg noe nytt. Den skal skrelles rå og steikes på ryggen, ikke på magen. Det er nemlig ”den siden som vender ut mot havet”, forklarte kokken. Han lærte meg et triks som faktisk fungerer. Nå får magen hvile i fred på panna. Vinlæreren sto klar med en vin til krepsen. ”Den er litt skiferaktige og tar igjen steinsmaken i skalldyr”. Det var nytt for meg. Jeg har aldri visst at skalldyr smaker stein. Læreren må ha forvekslet sjøkreps med steinbit.