Jeg misunner de skråsikre. De har det enkelt. I to måneder har jeg grublet på en sak. Samtidig forventes det at jeg har en mening.
Jeg leste nylig boka om nazipresten Sigmund Feyling. Han var prest i Egersund i 15 år. Jeg har vært i mange monologer med forfatteren. Han er flink på enetaler. Det er en god bok Jostein Berglyd har skrevet. Problemet er bare at den utfordrer oss til å ta stilling.
Dagbladet rangerte for noen år siden Norges 25 verste nazister. Egersundpresten var selvskreven blant disse. Han jobbet sentralt i regjeringsapparatet til Quisling. Naziminister Skancke sa før han ble henrettet at det var to som var verre enn ham selv. Han siktet trolig til Quisling og Sigmund Feyling. Denne mannen er det altså som ikke slipper taket. Jeg sliter med å finne ut hva jeg skal mene om ham.
I Egersund kirke finnes det et æresgalleri med portretter av prestene. Midt blant hedersmennene henger bildet av Sigmund Feyling. Er det greit? Han var en skikkelig fæl nazist. Trolig hadde han blitt henrettet hvis rettssaken hadde kommet nærmere krigen. Er det greit at Egersund kirke har en nazist hengende i sitt æresgalleri? Tråkker kirken på ofrene etter nazistenes ugjerninger når bildet får henge der? Jeg har til tider ment ja. Bildet må ned. Det henger ikke bilde av Quisling i Stortinget. Naziordførere henger ikke på de kommunale minneveggene.
Men så kommer tvilen snikende. Vi driver ikke med historieforfalskning. Den fæle nazisten var vitterlig prest i Egersund. Han var til og med formann i Stavanger krets av Israelmisjonen. Hva med å ta bildet ut av rammen og la den tomme rammen henge igjen med navn og årstall? På den måten kan vi fortelle historien, men samtidig markere avsky ved å fjerne portrettet. I flere dager syntes jeg det var en god ide. Men så kom tvilen. Det er lenge siden krigen. Skal vi ikke heller forbigå det hele i stillhet? Det er slik vi gjerne gjør det i Egersund, forbigår det vanskelige i stillhet.
Jeg forstår godt egersunderen som kastet 30 sølvpenger på trappa til prestegården.
Det finnes et annet bilde av dømte forbrytere på veggen i Egersund kirke. Feyling er ikke alene. Bildet av de andre har fått henge i fred siden 1607. Feyling unnslapp så vidt dødsstraff, det gjorde ikke de to som er avbildet sammen med Jesus på altertavla. Det er sterk kost at to kjeltringer er så sentrale i den ikoniske scenen. Det forteller noe om hvor sterkt kristendommen vektlegger forsoning. Men orker vi å forsone oss med en stornazist som prost Feyling? Jeg forstår godt egersunderen som kastet 30 sølvpenger på trappa til prestegården. Orker vi å forsone oss med okka Judas? Jeg har ment ja i flere dager. Det er på tide at Egersund forsoner seg med han som sviktet oss mest av alle.
Nå mener jeg noe annet. Nå mener jeg nei. Vi kan ikke forsone oss med antisemittisme og fascisme. Vi må kunne luke bort kratt og ugress rundt de moralske stabbesteinene i historiens veikant. Da er det ikke plass til en stornazist på veggen i Egersund kirke. Det har jeg ment i flere timer allerede, eller har jeg det?
