Oh what a feeling!

Det har vært en fantastisk sesong og det kommer til å bli vanskelig å toppe den neste år, selv med ny arena! Vi har vunnet rubbel og bit og knapt tapt kamper. Faktisk har vi vært så suverene at folk ristet lettere oppgitt på hodet da vi måtte se Lørenskog gå seirende av isen ikke bare én, men to ganger i finaleserien. Det skulle jo ikke skje tenkte vel de fleste, men to seiere var heldigvis alt Lørenskog fikk. Resten tok vi oss av. Det krever litt ekstra for å vinne kamper og den ekstra vinnerviljen har vi. Derfor har vi denne helga feiret vår andre kongepokal og tredje tittel på de siste tre sesongene. Det er en enorm prestasjon og jeg fryktelige stolt av meg selv, laget mitt og alle som er involvert i Oilersfamilien.

"Byttå!!!" Foto: Fredrik Refvem

Favoritter
Det var en litt annerledes følelse å vinne når vi var favoritter. Når den umiddelbare spontane gleden ga seg (den er helt lik og like rå hver gang)  ble jeg truffet av en følelse av letthet! Det var en ny opplevelse. Før finaleserien ble jeg spurt om vi hadde alt å tape i finalen, fordi vi var suverene seriemestere. Jeg svarte unnvikende og mente at det ikke var tilfellet, men fakta er vel at det er ganske nærme sannheten. Alle forventet at vi skulle vinne og da blir alle andre resultater enn gull en skuffelse. Det er klart det er sånn. Hadde vi tapt finalen, hadde jeg vært skikkelig skuffa – mye mer enn etter tapet i fjor. Da var det liksom greit, Sparta var best, ferdig med det. I år var det vi som var best. Alt vi måtte gjøre var å vise det, igjen og igjen, mot et lag som mot slutten var nesten like gode som oss.

Blod, svette og tårer
Det er slitsomt å bli presset til å prestere nær sitt maksnivå annenhver kveld, men det er også dette slitet som gjør kongepokalen i ishockey så ettertraktet og morsom å vinne. Alt smaker så mye bedre når man virkelig har slitt og jobbet hardt for å oppnå det! Bøtta er knøttliten (kanskje på tide at Norges ishockeyforbund utvider premien med en enorm pokal i tillegg til Bøtta), men likevel verdt slitet. Følelsen av å vinne er nemlig en rus som man bare må oppleve igjen når man først har kjent på den én gang. Det er jakten på den følelsen som får deg til å ofre liv og lemmer i 6 uker. Vi har hatt spillere som heller burde vært i en operasjonssal enn på ishockeybanen, men det har ikke stoppet dem. De har ofret alt. Overarmer har blitt tapet inntil kroppen for å unngå at skuldre går ut av ledd, ørebetennelser og senebetennelser har blitt oversett, håndledd har blitt tapet og diverse kroppsdeler iset ned, igjen og igjen, for å få lov til å være med å vinne.

Skap dine egne minner
Når sluttresultatet da er klart, og man er mestere, er det bare å slippe løs alle hemninger og juble som det ikke er en morgendag! Man vet aldri når man får sjansen til å oppleve noe lignende igjen. Det gikk 8 år mellom mine to første mesterskap og det var lenge å vente på en fantastisk følelse. Når man endelig vinner gjelder det bare å skape så mange positive minner som mulig fra kvelden. Den første kvelden, med den spontane gleden, er aller best. Jeg skaffer meg alltid et bra bilde med Bøtta. Det er morsomt å ha når man blir gammel og grå. I tillegg synger jeg for full hals. Både «NM-gull, NM-gull, NM-gull» og «Oilers har tatt Byttå hjem i år!» er klassikere. Det hender til og med at jeg stemmer med på «Lars, Lars, Lars, Lars, Lars, Lars, Lars, Lars, Lars, Lars-Peeeeder Nagel! Noen av dere kan sikker melodien! Det er stor stas.

Takk til alle
Å vinne NM-gull med Stavanger Oilers har vært en utrolig opplevelse nok en gang. Jeg håper alle som følger klubben har fått et positivt inntrykk av oss og av sporten vår, og er stolte av det vi har prestert. Vi er stolte av oss selv og av alle som er med og bidrar til å gjøre klubben til den den er. Jeg takket de fleste på Gull-banketten i går, men hvis det skulle være noe tvil så gjør jeg det gjerne igjen. Eiere, sponsorer, frivillige, roughnecks, alle andre fans, lagkamerater, ledelse, støtteapparatet rett rundt  laget (fysio, trenere, lege, materialforvaltere), koner/kjærester og ikke minst vår kjære bussjåfør på østlandet Inge Bugge! Bugge har kjørt Oilers helt siden klubben var i andre divisjon og da vi vant i 2010 var han på ferie i Florida! Nå var han «ringside»og tok også turen over og var med på festen på lørdag. Det syntes jeg var stort!