Fra Nærbø til Hamar

Sesongen startet så flott på Nærbø. Der fikk vi ta i bruk de nye anleggene og kunne dermed forberede oss til sesongen i hjemlige omgivelser til tross for ONS. Det gikk i tre daglige treninger og stemningen var god. Det ble også denne sesongen en tur til både Ironman i Oslo og treningskamper i Danmark. Begge turene bar preg av mer suksess enn fjorårets oppkjøring. I Ironman gjorde vi et kraftig bykst oppover resultatlistene og på turen til Danmark slapp vi i hvert fall unna de største bølgene på båtturen til og fra Kristiansand. Alt så egentlig sånn passe lyst ut.

Så kom seriestarten! Vi hadde et tøft kampprogram til å begynne med og leverte ikke som forventet. Kanskje var forventningene for høye, men det spiller ingen rolle. Resultatet ble i hvert fall at både ledelse, fans og media var misfornøyde med tingenes tilstand. Vi ble sendt på bussen til Østlandet og alle virket fornøyde med straffen. I ettertid ble det kanskje vel mye blest om bussingen, og det hjalp nok ikke på stressnivået i spillerstallen. Allikevel førte bussturene med seg mye godt. Jeg tror alvoret gikk opp for mange, og jeg tror også at vi ble mer sammensveiset som lag. Vi ble i hvert fall etterhvert et vinnende lag og det ble endelig litt stillhet rundt oss. Vi fikk arbeidsro!

Stillheten varte ikke altfor lenge. Et stykke ut i sesongen fikk Nathan Lutz beskjed om at hans arbeidsforhold med Stavanger Oilers var over. Nok en gang blåste det friskt rundt spillertroppen.

Jeg er veldig fornøyd med hvordan vi svarte på tiltale hver gang det var liv og røre i leieren. Vi ble sendt på bussen, men fikk likevel orden på skuta. Klubben avsluttet arbeidsforholdet med Nathan Lutz, men vi samlet oss enda mer og bare fortsatte å vinne.

17 strake hjemmeseiere ble til slutt fasiten. Det er ny klubbrekord og kanskje den prestasjonen de aller fleste kommer til å huske fra sesongen 08/09 om ti år. Vi var ikke fantastiske i alle kampene, men vi klarte allikevel å vinne gang etter gang. Det var herlig!

Slutten av sesongen ødela mye for inntrykket av det som egentlig hadde vært et godt år. Etter en turbulent start kjempet vi oss helt tilbake i gullstriden. Det så ut som vi i verste fall skulle ta en ”sikker” seriemedalje og alle så lyst på sluttspillet. Det var før den siste landslagspausen!

Jeg vet ennå ikke hva som skjedde mens landslagsgutta kvalifiserte seg til OL, men laget var ikke det samme når Oilerskampene startet opp igjen. Tryggheten var borte og vi tapte kamp etter kamp. Med unntak av en seier mot Furuset tok vi ikke en eneste tre-poenger de siste seks kampene – selv om det var mot overkommelig motstand. Det kostet oss seriemedaljen og selvtilliten vi skulle ta med oss inn i sluttspillet.

Sluttspillet er en egen historie og kommer i et eget blogginnlegg ved en senere anledning. Jeg vet dette var et veldig referataktig innlegg så hvis dere har noen spørsmål bare kom med dem. Jeg skal svare hvis jeg føler det er noe jeg kan svare på.