Maren Østbø-bloggen

Er det noen som vet hvor vanskelig det er å etablere seg i boligmarkedet i dag, er det dagens unge – og kanskje spesielt rogalendinger.

Høyre med Erna Solberg i spissen, vil avskaffe pappapermisjonen. Hva er vel en utvikling uten motstand?  De blå mener nemlig at likestillingen er kommet så langt her i Norge at vi ikke trenger forfordelt permisjon lenger.

Hvis Jesus fantes, var han sosialdemokrat, ikke Krf-velger. Og jeg, i likhet med Magnhild Meltveit Kleppa, forstår ikke hvordan man kan tufte et parti på kristent verdigrunnlag og menneskesyn for så å holde seg på borgerlig side. Borgerlig politikk er ikke kristendemokratisk. Den er ikke nestekjærlig, og den er i alle fall ikke omsorgsfull.

Jeg er glad for å se mer snakk om kvalitet i barnehagene og mindre snakk om barna bør gå der eller ikke. For det er nemlig sånn at barna er der, de – i alle fall over 80 % av dem. Det er på tide at vi realitetsorienterer oss på dette punktet (Krf også) og innser at det beste for barna er en kvalitetsrik barnehage som er i stadig utvikling.

Hva er den borgerlige friheten?  Spesielt i disse valgkamptider ser vi at Høyre, Frp, Venstre og Krf bruker ordet ”frihet” mye. Det er et modig valgløfte. Det kan virke forlokkende med lavere skatter, billigere alkohol og tobakk og helsevesen uten køer. Det kan virke som en lettvint vei til frihet – man betaler seg ut av køen og slipper å bidra så mye til fellesskapet.

Frp-politiker Per Sandberg syns ikke et 12,5 km langt piggtrådgjerde sender signaler nok til asylsøkere som vil jakte på lykken, så nå vil han ha mur også. Viktig å sikre seg at alle forstår budskapet. At de som trenger hjelp, ikke skal få det. «Frp was here», liksom. Og selvfølgelig skal man sette opp en mur for å beskytte seg mot alt man ikke liker.

Arbeiderpartiet er mitt parti. Asylpolitikken vår har gode formål, og er for det meste god i praksis. Vi skal ha en streng, men rettferdig asylpolitikk – så langt er jeg enig.  Men når vår asylpolitikk går ut over uskyldige, rammer de som er sårbare og straffer feil, da kan jeg ikke tie stille. Jeg er også ansvarlig. Kunne helt sikkert gjort mer, men brukte tiden på å føle meg maktesløs. En klassisk feilprioritering.

Da jeg våknet opp tirsdag, satte på kaffe og fikset håret, var jeg lykkelig. Lykkelig fordi jeg skulle spise en lang og bedre frokost, gå til en jobb jeg elsker, og møte herlige kolleger, foreldre og barn. I jobben min får jeg se barn som har en fremtid, en identitet, et hjem. En stabilitet og en trygghet. Mange av disse barnas største bekymring er om bestevennen deres kommer i barnehagen i dag.

Jeg leser alltid nyheter til morgenkaffen. Noen ganger er det en oppløftende opplevelse – men ikke i dag. Informasjon som gjør oss til rasister og som unnskylder diskriminering og stigmatisering av innvandrere, er lett tilgjengelig og lite nyansert. Den er med på å stoppe utviklingen av integreringen. Ett skritt fram, to skritt tilbake.