Illustrasjonsfoto: stock.xchng

«Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», siterer vi Arnulf Øverland rett som det er. Men hva blir reaksjonen vår når den uretten møter oss hver dag – på vei til jobb, når vi skal ut og spise, når vi er på byen? Når de fattiges situasjon slår oss rett i ansiktet på daglig basis? 

Vi nordmenn er egentlig ganske gjestmilde – men mitt inntrykk er at vi ikke liker å få andres misnøye presisert for oss når vi har det godt. En lei tendens. For er det ikke akkurat når vi har det så godt som vi har det, at vi har muligheten til å se oss rundt og hjelpe andre? Tiggere i Norge blir alt for ofte dratt under samme kam. Vi behandler dem oftere som gruppe enn enkeltindivider. Men hva med dem som aldri har gjort noen fortred – og som går sin vei når de får et nei? Det er tross alt flest av dem? Hvis man oppfører seg ordentlig og holder seg innenfor norsk lov, burde man bli behandlet deretter. Akkurat som oss. Så får man heller bruke loven på dem som bryter den. Derfor er jeg også imot å forby tigging. Det er å kriminalisere alle de som er en konsekvens av fattigdom. Det blir å kriminalisere fattigdommen. Når ble det kriminelt å være fattig?

Når nordmenn av ulike grunner er fattige, blir det igangsatt tiltak. Kommunale boliger, eventuelt NAV, kobles inn for å gjøre livene deres bedre. Heldigvis. Til sammenligning: Romfamilier i Romania blir kastet  ut av de falleferdigene skurene de bor i (men som tross alt er deres hjem) av kommunalt ansatte, politi og journalister – kommer de ut med en gang får de bo sammen med flere andre familier i elendige boforhold, kommer de ikke ut kastes de på gaten. Dette skjer i det landet vi liker å kalle «deres hjemland». Der de burde fått hjelp. 

Romfolket er særlig omdiskutert. Og historien viser at de har vært det i flere århundrer. Lenge var Europas bebyggelse positivt innstilt til romfolk – men mot slutten av 1400-tallet byttet man nysgjerrighet og velvilje ut med mistro og hat. Det spredde seg rykter om dem, og folk så på dem nærmest som parasitter. Gjennom hele 15- og 1600-tallet ble romfolk forfulgt. Deretter ble de forsøkt assimilert, det kom forbud mot alt de hadde kjært, de ble deportert og diskriminert. Under andre verdenskrig forsøkte Hitler å utrydde dem. Nå utgjør de mellom 10 og 12 millioner av verdens befolkning, er spredt over hele Europa – og ingen vil ha dem. Tenk å ikke ha et land å føle tilhørighet til… Å ikke ha sitt eget hjem? Det er rart at de fortsatt står oppreist, spør du meg. Tenk at vi da velger å fokusere negativt på de få av dem som oppfører seg dårlig? Tenk at mange av oss ikke klarer å utvise et snev av forståelse for dem? Hva er egentlig galt med oss? Hvor er empatien?

De er ikke ønsket i Norge heller. Vi bærer fortsatt på de samme fordommene som slo rot på 1500-tallet, og unnskylder det vi gjør mot disse stakkars menneskene med et eldgammelt hat. Hat er aldri noen unnskyldning. Det var ikke det under andre verdenskrig heller.

Jeg blir fortsatt overrasket over kommentarene jeg ser i kommentarfeltet under saker som denne. Jeg ble også overrasket da jeg så en hel guttegjeng hetse to damer på det groveste fordi de solgte roser en sen natt på byen. Hva er det som går av oss? Vi bekjemper mobbing i norsk skole, jobber for integrering av folk fra alle verdensdeler – men romfolket, dem er det greit å mobbe. De som allerede ligger nede – fordi vi og våre forfedre har sparket dem og passet på å holde dem der. Det er så rart at det er lov å mobbe enkelte grupper mennesker i et samfunn som vårt. Dette kommer jeg aldri til å forstå.

«Vi må aldri glemme at folk er folk. De banker på våre dører fordi de trenger hjelp til å skape seg en trygg tilværelse. De er et resultat av fattigdom. De er mennesker, som du og jeg. Da må vi behandle dem som det.» – Eirin Kristin Sund, Rogaland Arbeiderpartis 1. stortingskandidat og sittende stortingsrepresentant.

Det jeg kan være enig i, er at situasjonen er et problem. Ikke fordi det plager meg at de spør om jeg har en tikroning, jeg som er så heldig å få støtte fra Lånekassen til å studere,- eller fordi det er provoserende å se dem sitte på et gatehjørne når jeg bare ville se fine ting den dagen. Situasjonen er et problem fordi den bryter med menneskerettighetene, og fordi alt for mange av oss tror at det er greit å diskriminere, mobbe, behandle folk som parasitter. Det burde i utgangspunktet ikke være noe problem å be folk i et av verdens rikeste land om penger til å klare seg. Det kalles å be om hjelp – vi har alle gjort dèt på ett eller annet vis.

«Di organisere seg jo…», sier folk. Selvfølgelig gjør de det! Er det ikke det alle grupper gjør når de jobber mot et mål? Høyre vil vinne valget til høsten, så de organiserer seg og går rundt i byen med boller til folket. Arbeiderpartiet likedan, men vi deler ut roser. De gruppene og sidene på Facebook som tigger etter «likes» er et annet eksempel. Eller de som tigger stemmer for å vinne en konkurranse. Vi vil alle nå mange hvis det er viktig nok for oss, og det vil de også – forskjellen er at de må nå mange for å få oppfylt sine basale behov. Selvfølgelig organiserer de seg – noe annet ville være uintelligent! Er det egentlig vi som er uintelligente som ikke forstår at de må organisere seg? Og hva er alternativet? Hvis alle slutter å gi eller de slutter å tigge – hvordan skal de overleve da? Slik kriminelle gjør, med ran og innbrudd? Er det det vi vil? Mat må de jo ha.

«Må senda di ud. Det kvitte oss med heila problemet.», hører jeg mange si. Nei, det er ingen løsning. Juridisk sett vil det si at vi bryter med Schengen og EØS-avtalen vi har inngått. Og problemer forsvinner ikke bare fordi vi ikke ser dem lenger. Da skyver vi det bare over på noen andre. Ansvarsfraskrivelse, på fint. Og hvem er «noen andre» i denne sammenhengen? Romania, som har uttalt til norske medier at de ikke vil ha dem de heller? At de er parasitter for dem?

Vi må ikke glemme at dette er folk uten land. Uten tilhørighet. Å sende dem «hjem», er å sende dem ut i et svart hull. Mer tigging, mer diskriminering. Ingen steder å høre til. Slik jeg ser det, har hele Europa et ansvar her. Noe burde bli gjort for å avhjelpe deres situasjon på sikt.

Folk som jobber med eksempelvis romfolk, sier at alt de egentlig vil er å jobbe. Leve normale liv. Kan ikke vi i Norge gi dem det? Vi har nok ressurser, både økonomisk og på andre felt, til å gjøre en forskjell for dem. Det må da kunne gjøres noe? Hva med å sette ned en komitè i hvert Europaland som jobbet hver for seg og sammen for å bedre levekårene deres? På den måten ville man funnet løsninger som var tilpasset hvert enkelt land.

For noe må vi kunne gjøre. Ellers blir problemet verre. Da vil flere barn vokse opp rotløse, uten mulighet til å lære seg å lese, skrive og regne. De vokser opp vel vitende om at de blir utstøtte tiggere, som sine foreldre. Dette er en løpende utvikling slik jeg ser det, og de vil bli flere. Så lenge vi ikke bretter opp ermene, slutter å tenke «ute av syne, ute av sinn» og gjør noe sammen for en bedre tilværelse. Det skylder vi dem egentlig,- all den tid de er et resultat av våre og våre forfedres valg.

Jeg har saumfart avisene for å finne overskrifter som «Rom rammet av blind vold» eller «Rom trakassert på det groveste», men finner ingen. Enda jeg har sett det – vet at det skjer. Og jeg fant lett fram til kronikker av skribenter som hadde sett det samme. Vi møter overskrifter som dette om nordmenn eller innvandrere ukentlig. Hvorfor denne forskjellsbehandlingen?

Vi som er medmennesker, medborgere, politikere, vi har plikt til å sørge for at menneskerettighetsbrudd ikke finner sted i vår by. At folk slipper å sove på gata, tisse ute på offentlige steder, og bli mobbet. Vi har plikt til å se etter muligheter for barna deres – muligheter til å gå på skole, lære seg å lese og skrive, få venner på samme alder som seg selv. Møte toleranse, aksept og solidaritet – slik våre egne barn gjør. Vi må begynne med holdningsskapende arbeid, både politisk og rundt kjøkkenbordet. Vi må begynne å behandle dem med respekt. Klarer vi det, er vi kommet et stykke på vei.

Foto: stock.xchng

Hvis voldtekt ikke har noe med likestilling å gjøre, hvorfor er det da flest kvinner som blir voldtatt, og flest menn som voldtar? Voldtekt er maktmisbruk. Sjelden har jeg blitt så sint som etter at jeg hadde lest artikkelen i Aftenbladet om sosiologen Preben Z. Møllers nye bok. 

Møller forfekter de holdningene vi prøver å bli kvitt. Han forfekter en oppfatning om at voldtektsmenn nærmest kan gjenkjennes på gaten, at de er sosioøkonomisk underlegne og allerede småkriminelle. Han mener også at voldtekt ikke kan forbindes med likestillingskampen. Denne fremstillingen hans av voldtekt, som at det er helt normalt for kriminelle å voldta, og at rødgrønne politikere bruker likestillingskampen på en helt unødvendig måte, er regelrett feil. Heldigvis har vi ytringsfrihet i Norge; så han kan gi ut bok med sitt forkvaklete syn på likestilling og voldtekt – og bli møtt med passelig kritikk og debatt. At venstresiden sier at «hvem som helst kan voldta», vil ikke si det samme som at vi tror at menn flest voldtar. Heldigvis har majoriteten av menn i Norge gode holdninger til kvinnen. Det har de blant annet på grunn av holdningsendringer over flere år. Hans angrep på idealister er en skremmende vinkling på det hele. Han «toppa heile driden» der da, for å si det sånn.

«- Problemet er at når folk held seg med teoriar utan empirisk forankring, blir det nesten som å vera religiøs. Det idealistiske menneskesynet som kulturradikalismen er ein eksponent for, har ikkje støtte i vitskapen. Men empiri slår altså teori.», sier Møller på spørsmål om hvorfor han snakker ned idealister.  

Hvis ideologi var nytteløst, hvorfor ble da Martin Luther King kjent verden over? Hvis ideologi ikke har noen reell påvirkningskraft, hvorfor får ikke tyskerne kalle seg nasjonalsosialister da? Hvis ideologi ikke har makt, hvorfor klarte da Hitler å ta livet av flere millioner jøder?

Inga Marte Torkildsen, som nevnes av Møller flere ganger og med negativt fortegn, er en minister – og en minister sitter som kjent i regjering. Hun representerer ikke bare «et lite parti», men også en regjering som har styrt landet i åtte år nå. Alle i regjeringen har lest mer fra Norges Offentlige Utredninger og annen forskning enn du og jeg til sammen, Møller. De baserer seg på fakta. Det har ikke du gjort her… 

- Går du inn i dokumenta som legg premissa for mykje av den norske debatten om valdtekt og vald mot kvinner, viser det seg at det er eit luftslott. Ingenting tyder på at det finst store mørketal som skjuler heilt vanlege, representative norske menn som valdtar, seier Møller.

Jo. Dette er regelrett feil. De fleste voldtekter som begås i Norge i dag, begås mellom folk som er i relasjon med hverandre – ektefeller, kjærester, venner. Det ifølge NOU-rapporten «Fra ord til handling», som er forskning. Den samme rapporten melder også om store mørketall.

Hvis du, Møller, var ute etter annet enn å sverte den sittende regjeringen og folket som stemte på dem, hadde du også utført din egen forskning på en best mulig måte. For å få fram gråsonene kreves det spørreundersøkelser – ikke bare rene tall som viser hvem som anmeldte hva og når. Mange som blir voldtatt anmelder ikke. Av frykt for ikke å bli trodd, for eksempel. Kan du da påstå at likestilingskampen ikke har mer igjen å hente i Norge?

Møller beskylder venstresiden for å bruke likestillingskampen som en del av sin politikk. Nok en grunn til å stemme rødgrønt til høsten, tenker jeg. For hva er vi politikere hvis vi ikke klarer å ta samfunnsansvar inn over oss? Ta ansvar for alle?

Til å være en mann som har relativt sterke holdninger, tillegger han andres holdninger svært lite betydning. Og selv om Møller liker å stikke under en stol det faktum at vi fortsatt har konservativt tenkende menn i Norge, så er det faktum. 

Det fins menn i min generasjon som fortsatt mener at kjønn ikke skal likestilles – eller som vanskelig gir fra seg rollen som «den sterkeste». Da tenker jeg ikke på muskler. For det er ikke til å komme fra at menn ofte er oss overlegne når det gjelder styrke og kraft. Derfor er det jo ekstra viktig at mannen har respekt for kvinnens grenser. Har holdninger som tilsier at han skal behandle kvinner likeverdig med seg selv. Voldtekt er et uttrykk for makt. Mange menn bruker voldtekten for å få utløp for makt og sinne. Allikevel mener du at dette ikke har noe med likestilling og holdningsarbeid å gjøre? De yngste mennene som viser slike holdninger, hvor har de arvet dem fra? For vi vet at dette går i arv. Som du selv påpeker: lav sosioøkonomisk status har betydning her. Og forskning viser også, hvis du Møller hadde lest litt, at mennesker med lav sosioøkonomisk status oftere har feil holdninger til likestilling.

Jeg glemmer aldri den artikkelen jeg leste i mars, skrevet av to menn som studerer i Norge. De har indisk bakgrunn, og snakker usensurert og følelsesladd om hvor flaue de blir over menns holdninger til kvinner i India. De sier at holdningene er mye skyld i måten kvinner behandles på. Holdninger som går i arv. 

Du, Møller, fremstiller likestillingsproblemet som en bagatell. Tror du at de to årstilkomne mennene jeg så kjøpe to svært unge prostituerte jenter på åpen gate i går, hadde gjort det om de hadde respekt for kvinner? De benyttet seg av de to kvinnenes nød til å dekke egne behov. De er overlegne de to jentene både økonomisk og ellers. Hvor ofte tror du at jenter opplever seg overlegne mannen økonomisk og ellers?

De fleste av oss føler oss likestilte med menn. Det har likestillingskampen, som du påstår at ikke har noe formål, gjort. Jeg kan ta de fleste ting som før var en kamp, som en selvfølge. Takket være kvinner som før meg har stått på. Regjeringen du snakker ned, har gjort det mer mulig for kvinner å jobbe – blant annet ved full barnehagedekning og økt pappapermisjon.

I dag våknet jeg til grufull lesning på nettavisene. Nå i helgen, under russetreffet i Kongeparken, har fire jenter blitt voldtatt. Fratatt sin trygghet, og fått ødelagt en del av livet sitt av den grunn. Kanskje hele livet. De ble fratatt sin frihet av menn som kanskje verken var kriminelle i utgangspunktet eller hadde lav sosioøkonomisk status (de var jo russ).  De brukte sin overmakt. Kanskje fordi de tidligere har møtt holdninger som nettopp de du forfekter, Møller – de har jo feil holdninger til kvinner. For hadde de hatt respekt for kvinnen, følt at kvinnen står på likefot med dem selv, hadde de aldri gjort det. Feige menn går ikke etter de de tror de kan ta – men de som de vet de kan ta.

Du og dine likemenn, Møller, må gjerne fortsette motarbeidingen av likestilling og dens betydning for voldtekt – mens vi som jobber med den kommende generasjonen og som har barn tar ansvar for at ikke slike holdninger blir videreført. Og jeg er ganske sikker på at om du stilte disse ukjente voldtektsmenn på linje med resten av mennene i Kongeparken denne helgen, ville de fortont seg som hvem som helst. Holdninger vises ikke alltid utenpå.

Foto: stock.xchng

Det nærmer seg 17. mai. Og som alle andre år helt tilbake til 1826, da vi startet tradisjonen, krangler vi også i år om hvem som skal få være med. Hvilke flagg vi vil se i de eviglange togene over hele landet. Helst skal vi bestemme hva folk skal få ha på seg, også.

Jeg er jammen glad jeg får bruke min Rogalandsbunad om jeg et år skulle befinne meg i Oslo under 17. mai-feiringen. Kanskje skal vi krangle litt om dèt også? Gjestfrihet og inkludering er visst ikke helt vår greie her i landet.

Kanskje 17. mai-toget i år skulle vært holdt som i 1826 – hvor det utelukkende gikk gutter i toget? Vi vil jo helst ikke forandre noe, vil vi vel? Et tradisjonsbundet folk, er vi. Når det passer oss, da. Guttene gikk faktisk i tog alene i 19 år før jentene også fikk lov til å bli med.

17. mai er til for å feire Norge. Vi feirer det begivenhetsrike året 1814, hvor vi erklærte oss selvstendige og fikk egen grunnlov – blant annet. Vi feirer starten på demokratiet. Hvorfor er det da så vanskelig for oss å akseptere at demokratiet skal gjenspeiles i toget? Hva skjedde med mangfoldet, akseptansen, toleransen? Er vi så eiesyke at vi ikke kan dele denne dagen med alle norske innbyggere? La alle få ta del i vår glede?

Vi nordmenn kan ikke ha æren for å ha startet denne festlige tradisjonen heller. Det var faktisk en dansk-tysker, Matthias Conrad Peterson, som ville at vi skulle begynne å feire «Den Store Nasjonale Festdagen». Nordmenn, nøkterne som vi vanligvis er, var litt motstridende til hele 17. mai-feiringen, men Peterson snudde trenden. Så sånn var dèt… 

Mange vil aller helst bare se norske bunader og norske flagg i 17. mai-toget. Det er lenge siden Norge var utelukkende rødt, hvitt og blått – get over it. Samfunnet går framover, og takk for det. Folk reiser mye mer mellom landene våre, blant annet fordi vi er med i Schengenlandene og for noen år tilbake inngikk EØS-avtalen. Jeg har til og med hørt at folk ikler seg norske bunader og går med norske flagg i utlandet 17. mai. Dèt er å ta seg til rette, det! Tror vi at den spanske befolkningen skal inkludere oss mer enn vi inkluderer dem, bare fordi vi har så fine nasjonaldrakter? Hvis spanjolene vil delta i dette toget, må de da kjøpe norsk bunad og norsk flagg? Vi er så selvgode at det nesten blir flaut.

Den 17. mai feirer vi også frihet. Hva er da mer relevant enn å inkludere alle, også de som har vunnet friheten sin tilbake ved å komme til dette landet? 

For alle skoler og barnehager i dette landet skaper vi et stygt dilemma når vi diskuterer dette. Hvordan skal skolene ta stilling til at det er sinne rundt andre nasjonaldrakter og flagg i toget samtidig som de jobber for inkludering og integrering? Når de jobber for å bekjempe mobbing? Jeg lurer på hvor ofte innvandrerbarn i norske skoler hører denne setningen i friminuttet før 17. mai: «Du får ‘kje gå i tog med oss, for det ska bare ver norske flagg og bunadar der. Det har mor og far sagt.». Hvilke signaler sender vi til barna? Selv om vi ikke sier det direkte til barna våre, så har små gryter også ører. En bisetning over telefonen til en kompis eller venninne, eller over middagsbordet mellom mor og far, kan være nok til å endre holdninger hos et barn.

Dette handler mye om identitet. For de fleste, enten de kommer fra Norge eller andre land, er nasjonaldrakten noe man bærer med stolthet. Stolthet over sin opprinnelse. Man skal bo noen år i Norge, og bli godt inkludert og integrert, før man føler seg så norsk at man vil bytte ut sin opprinnelige nasjonaldrakt med norsk bunad. Sånt må komme naturlig, det kan vi ikke presse folk til. Er vi gode nok til å inkludere nye borgere og få dem til å føle seg hjemme?

Jeg sier ja til et mangfoldig 17. mai-tog. Hvor hele vårt fantastiske demokrati er representert. Hvor alle kan vise sin identitet og fortsatt være en del av dette landet. Hvor vi ikke viser frykt for andre nasjonaldrakter og flagg, men står sammen for et inkluderende fellesskap. Og jeg tror den dagen kommer – men kanskje må vi vente nitten år?

Illustrasjonsfoto: Stock.xchng

«Jeg droppet ut av videregående allerede i barnehagen.» Dette utsagnet er en del av en forferdelig trist historie – men den er ikke unik. 

Vi lever i verdens rikeste land, og i tillegg til et solid sikkerhetsnett har mange av oss alt vi kan drømme om. Jeg har alltid vært priviligert, og jeg har alltid vært klar over det. Jeg var blant de barna på skolen som alltid hadde en ordentlig matpakke, og skikkelige sko til sommer og vinter. Men ikke alle barn har det sånn. Og i Norge konfronteres mange barn med fattigdom allerede fra barnehagen av.

Å bli født inn i en verden hvor mor og/eller far av forskjellige årsaker har lav betalingsevne, er tøft. Å gå i barnehagen med vårdress når det er minusgrader ute, å spise kneippbrød med leverpostei hver dag ved siden av barna som har både druer, pølsebiter og annet spennende i matpakken, å starte dagen med en lang gåtur til barnehagen fordi foreldrene dine ikke har råd til å holde bil – dette er problemstillinger mange barn møter daglig.

Og så begynner man på skolen, og problemene gjentar og forsterker seg: Man kan ikke gå på fotball med vennene sine, fordi familien ikke har råd til alt utstyret eller kontingenten. Man kan ikke bli med på kino. Hjernen stopper å arbeide etter bare et par timer på skolebenken – fordi matpakken ikke er næringsrik nok. Problemene vises og forskjellene øker for hver eneste dag for disse barna. De kjemper en evig kamp for å holde seg innenfor det sosiale fellesskapet, og er heldige om de klarer det med slike forutsetninger. Hvis de holder ut til de har fullført ungdomsskolen, har motivasjonen for videre utdanning mest sannsynlig nådd bunnivå. Vi vet jo at fattigdom har en tendens til å gå i arv – altså må jo alle være tjent med at disse barna blir fanget opp og hjulpet så tidlig som mulig. Vi har bare en barndom, og den former oss. Da er dette regnestykket nokså enkelt.

Bak et fattig barn er en eller to fattige foreldre. Vi må ikke glemme dem heller. Å aldri oppleve at man strekker til, å føle at man ikke gir barnet sitt nok, må være vondt. Det krever ekstra mye av disse foreldrene å være gode foreldre. Å være fattig som voksen enten man har barn eller ikke, og oppleve at man hele tiden står utenfor kjøpefesten, aldri kan unne seg noe, må slite veldig på en i det lange løp. Jeg ser opp til dem for at de klarer det. Tenk så sterke de må være.

Bare i Stavanger har 1600 barn det sånn. Hver dag. Og vi må tørre å diskutere hva som gjør forskjellene så store her. Hvorfor det er så vondt å være fattig i en kommune som er så full av rikdom. Vi må også være klare over at det er forskjell på å være fattig i en rik kommune, hvor alle har alt de trenger og mer til til enhver tid – og det å være fattig i en kommune hvor skillene ikke er så synlige.

Tidene endrer seg. Folks krav endrer seg i takt med samfunnet, og likedan plassen de bor på. Her i Stavanger er det for mange en selvfølge å iføre seg Canada Goose-jakken sin og dra på helgeferie til Paris – eller hytta i Sirdalen. Vi reiser ofte på ferie, kjører flotte biler, – og vår eneste bekymring er om vi rekker Vikingkampen vi selvfølgelig har VIP-plasser til. For familiene som ikke har råd til alt dette, men likevel har sine mest basale behov oppfylt, er det lett å falle utenfor. Disse familiene kan godt falle under begrepet «sosial fattigdom», fordi de alltid kommer til kort og blir tilskuere til all overfloden rundt seg. De blir flere.

Jeg vil vekk fra EØS-definisjonen av fattigdom. Fattigdom viser seg i mange flere skikkelser enn vi kan se på statistikken. For å kunne bekjempe fattigdom i 2013 må vi se menneskene bak tallene, og tørre å høre deres historier. Vi må se forskjellen på før og nå. Terskelen for om man regnes som fattig eller ikke, avhenger av langt flere faktorer nå, for eksempel bosted eller miljøet rundt en.

Vi må heller ikke glemme at fattigdommen ofte er usynlig. Den vises i triste barneøyne og foreldrenes rynker i pannen. Dette fordi fattigdom ofte er skambelagt. Vellykketheten i samfunnet vårt, kanskje spesielt i byer som Stavanger, blir ofte målt i kroner og øre – materiell rikdom. Men verken foreldrene eller barna som lever i fattigdom har noe å skamme seg over. Det må vi være tydelige på. 

Det gjør meg så inderlig trist å tenke på dette samfunnets fattige. Enten de er tiggere på gatehjørnet, «skjulte» fattige, barnefattige eller romfolk blir de dårlig behandlet av oss rundt dem. Barnet som ikke kommer i bursdagsselskap fordi foreldrene ikke hadde råd til gave eller finklær, blir til slutt ikke invitert mer. Vi får lov til å mobbe romfolk fordi de «forsøpler gatene våre». Vi skuler på, ja, noen av oss til og med spytter på de stakkars menneskene som sitter på hjørnet med koppen i hånda. Er det det at vi ikke takler å minnes om hvordan vi selv kunne hatt det? Alt som skal til er litt uflaks. Det kunne så lett vært oss – hvorfor tenker vi ikke på det? Hvorfor ser vi ikke at vi er folk på lik linje, alle sammen, når det kommer til stykket? Hva er vel en tier i koppen til hun på hjørnet – egentlig? Når vi kan bruke mangfoldige tusen på en dyr ferie – hva koster vel et par sekunders smil og øyekontakt? Vi kan i alle fall være sikre på at et smil koster den som sitter på fortauet langt mer – og det hindrer ikke dem fra å smile. 

Jeg som politiker har en forpliktelse i forhold til fattige. Vi politikere må gjøre en innsats for at frivillige organisasjoner og eksempelvis idrettslag som gjør en innsats for disse familiene i sitt lokalmiljø, får den støtten de trenger for å drive hensiktsmessig. Vi må legge til rette for at flere kan engasjere seg for å gi disse familiene det de trenger, og kanskje også jobbe for å øke kompetansen til de som jobber med problemstillingen på frivillig basis. Og så må vi minske sosiale forskjeller. Her kan alle gjøre noe. 

Er dette verdiene vi egentlig burde målt? Foto: stock.xchng

Nettavisen Hegnar publiserte en artikkel i dag. En artikkel som retter søkelyset mot ikke-vestlige innvandrere – og hvorvidt vi har noe å tjene på dem. Kan man måle verdien et menneske har for samfunnet i kun kroner og øre?

Tallene kommer fra Statistisk Sentralbyrå. Noen syns de er viktige å ta med i debatten rundt innvandring. Jeg er ikke så sikker på at vi taper 4,1 mill. for hver ikke-vestlige innvandrer – for ikke alt mennesker er verdt, kan måles i penger. Innvandringen er i utgangspunktet til for å hjelpe folk i nød, i mange tilfeller også for å få arbeidskraft inn i landet.

Alle mennesker i et samfunn har en prislapp, uansett hvor de kommer fra. Vi skaper og deler hele livet. Hvorfor betyr Ahmeds prislapp mer enn Kari og Ola sin?

Dette landet trenger innvandring. Vi trenger nye impulser, kjennskap til andre kulturer, et fargerikt fellesskap. Ellers gror vi fast i vår egen selvgodhet. Innvandringen har tilført dette landet mye.  At mange kommer hit til landet, og tar de jobbene vi følte oss «for gode for», er vi avhengige av. At flere velger å utdanne seg til leger, lærere, ingeniører, har vi stort behov for. At det går mange forskjellige barn på fritidsaktiviteter med ungene våre, drar både vi og barna stor nytte av i det lange løp. Vi har lært ny musikk, nye danser, ny kunst og nye skikker å kjenne. Innvandringen lærer oss akseptanse og toleranse. Vi har blitt tvunget til å reflektere over hvordan vi forholder oss til andre mennesker. Vi har måttet gjøre plass til flere på arenaer vi trodde vi eide. Noen ganger har vi måttet sette oss på benken på fotballtreningen fordi Muhammad har scoret tre mål og vi ingen. Det har vi hatt godt av.

I statistikk møter man et gjennomsnitt. Gjennomsnittet er ikke alltid representativt. Noen drar det opp, og andre drar det ned. De som drar mer, synes ikke i statistikken.

Kvinnen som kom hit fra Irak som flyktning og senere ble lege, og i løpet av en tjue år lang karriere har betalt høy skatt og gjennom sitt yrke hjulpet mange tilbake til livet igjen, viser ikke igjen i statistikken hun heller. Enda det fins mange av henne. Vi ser dem over alt i samfunnet. De yter oss service på butikken, behandler moren vår når hun blir syk, gir barna våre en god dag i barnehage og skole og designer hus og hytter for oss. Da er det greit med innvandring. Men når vi finner ut at vi taper på å yte hjelp til folk som i utgangspunktet er sårbare, når vi finner ut at skatteinntektene deres ikke er høye nok til å dekke legeregningene deres, da blir vi usikre. For selvfølgelig koster noen innvandrere oss mer enn andre – sånn vil det alltid være fordelt i et samfunn med mangfold.

Èn ting til; kunne vi i Norge holdt oppe den høye produktiviteten vi har å vise til, uten innvandrere som også er med på å produsere? Kan vi da også si at innvandrernes harde arbeid viser igjen på brutto nasjonalprodukt, selv om de ikke har blitt tatt med som et eget punkt på den statistikken? Sett ut fra det ståstedet: Blir det da riktig å vise til en så enkel utregning av kostnad per innvandrer? Alt tas jo ikke med i denne statistikken? I så fall blir det svært urettferdig å vise til slike tall fra SSB – fordi de ikke på langt nær tar høyde for de samfunnsmessige fordelene vi har av innvandringen.

Fedre kan også. Foto: stock.xchng

«Det er blitt sexy å være husmor», påstår noen. «De blir stadig flere», sier forskeren somuttaler seg til media. 4% er ikke «stadig» flere, det er er minoritet. Og som Marie Simonsen sa: Helt ubetydelig i den store sammenhengen.

Men de skriker høyt, de som har valgt å være husmødre. Så kanskje de virker som om de er flere enn de egentlig er. De blogger, står fram i media, kommer med uttalelser som glorifiserer hjemmelivet og deltar på dokumentarer. Selvfølgelig er de synlige. Men de blir ikke automatisk flere likevel. De utgjør fortsatt bare 4% av oss.

Dagens husmor er hjemme med barna utover ett år. Hun dyrker familielivet, pusser opp gamle skatter hun fant på loppemarkedet, lager sunn mat til hele familien. Dette glansbildet av en husmor sammenligner seg med karrierekvinnen med barn og framstiller dermed henne som om hun hver dag råkjører hjem etter en lang arbeidsdag med to hylende barn i baksetet og Grandiosaen i handleposen. Denne framstillingen av kvinner som jobber, er så urealistisk at jeg ikke har ord. Jeg har vokst opp med mange sterke kvinner rundt meg, som nesten alle har balansert jobb og familie. Det er urettferdig å fremstille dem sånn – og en direkte fornærmelse mot de arbeidende kvinnenes menn, som var like tilstedeværende i barnas oppvekst som dem selv. Og hvem har sagt at det å være hjemmeværende er synonymt med å være en god mor og husmor?

Hvem har sagt at mor må være hjemmeværende for å lage en god familiedynamikk, og for å kunne servere sunn mat? I gata der jeg vokste opp var det mange hjem hvor både mor og far var i full jobb. Ingenting hindret dem, og i alle fall ikke jobben, fra å ha sunn mat til middag hver dag. Fra å følge opp barna på fritidsaktiviteter og skole og alt som hørte til. Ingenting gikk disse foreldrene hus forbi, og barna deres er i dag oppegående, voksne mennesker.

Det å være husmor er ikke nødvendigvis synonymt med å være den som sitter oftest på lekeplassen sammen med barna når de er små.

Jeg blir så sint når enkelte kaller dette valgfrihet i praksis. Hvem har egentlig økonomi til å drifte en familie på bakgrunn av èn inntekt, med dagens boligpriser i tillegg til andre utgifter? Overraskende få. Dette er ikke valgfrihet, slik jeg ser det. Det er Høyres favoritt: Valgfrihet for de rikeste.

Den siste tidens medieoppslag må ha vært et godt tilskudd til mange arbeidende mødres dårlige samvittighet. Det svir nok litt for mange når en smilende kvinne med en lykkelig baby på fanget kaller det «sexy» å være hjemmeværende. Eller når det poengteres at dette er den nye trenden, og at dette er et valg man tar for barna.

Forskning viser at de aller fleste som velger å være hjemme med barna etter fylte ett år, er minoritetsspråklige innvandrere. En annen forskning peker på at minoritetsspråklige barn må ha gått i barnehage minst fire år før skolestart dersom de skal ha fullt utbytte av undervisningen i skolen - på grunn av språket. Jeg får ikke dette til å passe inn i beskrivelsen av den «sexy» husmoren.

I likestillingens navn: Alle har godt av å være økonomisk uavhengige. I dagens samfunn blir det stadig viktigere. Det er dyrt å plutselig bli stående på egne bein, og da uten arbeidserfaring. Det er tøft å finne ut at ektefellen ikke var noen god forsørger, eller at vedkommende ikke er særlig snill etter noen glass for mye. Hva gjør man da, uten så mye som en krone i egen lommebok?

Fremstillingen av kvinner i forkle og skaut ble en gang for noen år siden erstattet med fremstillingen av kvinner som et allsidig menneske, på lik linje med mannen. Vi kunne visst ikke bare vaske, lage mat og passe barna – men mye, mye mer. Det er et hån mot dagens kvinner å bli sammenlignet med hjemmeværende i media og gjennom andre kanaler – og alltid komme ut som noe dårligere enn den glorifiserte hjemmeværende kvinnen som alltid har hus og familie på stell.

Forskjellen fra nå til da er jo at både mor og far gjør hjemmets og familiens oppgaver sammen, i samarbeid. I tillegg til å gå på jobb. Allikevel klarer de aller fleste å lage en god familiedynamikk – og jammen tror jeg ikke de klarer å servere noe annet enn Grandiosa også, de fleste av dem. Har til og med hørt om arbeidende mødre som lager cupcakes innimellom… Ja, jeg vet til og med om en mann som prøver seg på dette med jevne mellomrom!

Husmødrene undervurderer sine ektemenn. Det er i alle fall den følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest litt, og sett NRKs dokumentar. Mennene fremstilles som en som bare kan jobbe og tjene nok til hele familien, men ikke som en deltakende pappa. Men omsorg er best når den går begge veier. Menn kan og kvinner kan – men vi er uten tvil best når vi samarbeider med like kår, lik økonomisk uavhengighet og lik samfunnsdeltakelse.

Et lite stykke fargegate. Foto: Ingvill Bjorland

Jeg vil ha et levende sentrum, bevare og utvikle de skattene vi allerede har. Stavanger kan være selve kronjuvelen i matfylket Rogaland. Vår egen lille hovedstad fylt  av syrende folkeliv og miljø.

Vi har et  sentrum proppfullt av gode opplevelser og synsinntrykk. Hele Stavanger er fullt av kunst, fantastiske festivaler, den tradisjonsrike «Torjå», en vaskeekte safarilysløype og selve rosinen i pølsa: Den fargerike gata. Mye vil ha mer, og nå vil vi ha mathall. Men som min Laust og Fast-kollega Ingebjørg Storeide Folgerø skriver i sitt blogginnlegg: Trenger vi nødvendigvis en mathall? Og hva slags konsekvenser vil den ha for det allerede eksisterende næringslivet i sentrumskjernen? En sentrumskjerne vi absolutt bør være stolte av, ta vare på og videreutvikle.

Geoparken ved Oljemuseet. Foto: Ingvill Bjorland.

Vil mathallen egentlig være positiv for byen vår, for oss? Trenger vi å pushe det lenger, fylle opp en fire mål stor hall med mat? Hva gjør oss til matfylket, hva opprettholder sjarmen i vårt sentrum? Hva kan man oppleve i sentrum som man ikke får i kjøpesenteret. Jeg vet i alle fall at om det var meg som kom til en ny by med cruiseskip, så var det neppe kjøpesenterets jag og mas med sine kjedelige kjedebutikker jeg var ute etter.

Hva gjør oss attraktive for turister, og hvordan skiller vi oss ut kontra mange andre byer cruiseskipene legger til kai hos? Jo: blant annet ved at vi har et sentrum ulikt noe annet, med en levende atmosfære og spennende mennesker. At A. Idsøe fortsatt selger gode pølser i Verksgata 3, og at Bøker og Børst med sine rosa vegger og oransje vindussprosser og orientalskinspirerte lamper ligger midt i en bakke og inviterer til utepils om sommeren. Det er miljø det!

Hvis jeg skal handle, velger jeg som regel alltid Stavanger. Jeg vil ha den friske lufta, de gode opplevelsene. Jeg vil snuble i eldgammel brostein, kjenne sola varme i nakken og legge penger oppi hatten til han som spiller trekkspill. Jeg vil gå inn i små butikker med stor serviceytelse, og høre fagfolk fortelle om produktene sine med lidenskap i blikket. Jeg vil møte venner for en god kopp kaffe på en av byens mange uteserveringer. Og dette kan jeg umulig være alene om, for Stavanger sentrum har Rogalands høyeste omsetning.

En mathall vil dessuten tvinge mange av våre nisjebutikker inn i et senter hvor øvrige makter styrer dem – og ikke de selv.Hva vil skje med

Et lite stykke fargegate. Foto: Ingvill Bjorland.

produktene, hvordan vil prisene bli? Og hva med de butikkene som ikke klarer å holde følge eller vil beholde sine gamle lokaler av ideologiske grunner? Vi liker å vite mye om produktene vi kjøper, men hva når mathallen kommer og markedskreftene tar over også for de små bedriftene? Kan vi fortsatt kjenne fjøslukta av pakken med smør, kan vi vite at maten er kortreist?

Vi har et levende sentrum med variert innhold, hvor man kan møte alle slags mennesker og hvor kulturlivet blomstrer i takt med turismen.  Kvadrat skal utvides, og det er godt – for behovet er der for samlende krefter og kjedebutikker også. På Kvadrat kan vi få senterdosen vår og kjøpe Justin Bieber-genser til niesene våre fordi «alle andre har den». Men i Stavanger sentrum, dere, der kan vi roe oss ned med kvalitetssjokolade og en god kopp kaffe med solbriller på. Der kan vi kjenne sjølukta mens vi inntar fredagspilsen om sommeren, og la stresset gå sin gang en stakket stund. Kvadrat representerer markedskreftene, der vi blir konsumenter. Stavanger sentrum er produsentenes og kunstnernes lekeplass. Vi trenger begge, og enn så lenge utfyller de hverandre.

Foto: Stock.xchng

Av en eller annen grunn vil Rogaland Høyre, med Tina Bru i spissen, overkjøre erfarne fagfolk i sin jakt på suksessoppskriften på norsk skole og barnehage.

«Vi vil ha anonym retting av prøver i norsk skole», sier Høyre. At flere fagfolk protesterer med alle midler de har, alt fra velskrevne og faktabaserte kronikker til å si opp jobbene sine, ser ut til å gå dem hus forbi. Tina Bru er ikke utdannet lærer, men hevder likevel å ha mer kunnskap om skolens samfunnsmessige oppgave enn lærerne selv. Hun ser faktisk ut til å mene at hun på bakgrunn av å være politiker kan dette bedre. Lektor Sofie Braut spør godt i dagens Aftenblad: Når skal flertallet anerkjenne pedagogikk som et fag? Og når skal lærerne bli hørt og tatt på alvor i beslutninger som rammer deres virke? Dette er en skremmende del av den borgerlige politikken.

Ikke lenge etter utspillet om anonym retting var Høyre ute med nytt hodebry - også denne gangen med selverklært skoleviter Tina Bru på fremste rad: «Har man fagbrev som elektriker, kan man søke opptak til ingeniørstudier. Det er veldig bra. Men jeg vil ha mer av dette. Ikke minst vil jeg ha det innenfor helsefag. Tenk så flott det hadde vært om utdannede helse- og omsorgsarbeidere kunne fått muligheten til å søke på sykepleien? Vi har et stort behov for flere helsearbeidere i fremtiden og jeg tror dette kunne vært en måte å gjøre denne yrkesveien mer attraktiv på, sier Bru.» Brus mål synes å være å gjøre dette innenfor alle sektorer.

Hvor passer dette inn i statusløft for barnehagelærere og sykepleiere? Vi ser allerede konsekvensene av at det er lett å komme inn på disse studiene – dårlig miljø, frafall og eksamensresultater under pari er bare noen av dem. Og ærlig talt – å jobbe med mennesker krever spesiell kompetanse. Den jobben folk over hele landet gjør for barn, syke og eldre, hver eneste dag, må aldri undervurderes. Ei heller har vi lov til å undervurdere ingeniørers brede kompetanse. Alle er viktige, hver på sitt fagfelt. Det burde Bru forstått.

Fortsatt jobber vi mot noen holdninger som man skulle tro hørte hjemme på 50-tallet; flere studenter slutter underveis fordi de fant ut at det ikke var så lett som de trodde likevel. At det å jobbe i barnehage ikke dreier seg utelukkende om å trøste barn som gråter, synge en sang i ny og ne eller bytte bleier.

Hva er det som gjør at Høyre tror at arbeid med barn, eldre og syke skal kunne gjøres av alle? For å hive ballen tilbake: Skal jeg, etter endt toåring yrkesrettet videregående, kunne søke meg rett inn på revisorutdanning? Skal BI gjøres lett tilgjengelig for alle som vil og tror at de kan? Det er en grunn til at vi har allmennfaglig påbygg i videregående skole. Den øker allmennkunnskapen til de som ønsker høyere utdannelse.

Men Høyre tror ikke alt arbeid med barn skal kunne gjøres av alle. Lærere i skolen vil de ha statusløft, og lønnsøkning, for. Det er barnehagelærerne som er B-lærerne, de som bare leker hele dagen. Hva, eller hvem, har bekreftet for Høyre at dette synet er riktig? Det skal gjøres lettere å komme inn på utdanning innenfor helse- og omsorgssektoren mens lærerutdanningen skal gjøres til en femårig master. Likevel vil de overprøve lærernes yrkeskompetanse på flere felt, gå på tvers av deres fagkompetanse, og innføre vedtak mot deres vilje. Respektløst.

Et annet element Høyre har oversett eller valgt å se vekk fra, er at fremtiden bringer mange med bachelorgrad og mastergrad – men få «på gulvet». Alle som jobber i barnehage og på sykehjem er viktige, uavhengig av hvor mange år de har tilbrakt på universitetet. Behovet for helse- og omsorgsarbeidere og pedagogiske medarbeidere er økende. Høyre påberoper seg å satse tungt på barnehageyrket, men har aldri forstått hva det faktisk innebærer. Hvorfor det er så komplisert. Nok en gang vil jeg minne dem om å lytte til fagfolk.

Å satse på barnehageyrket, kjære Høyre, er å bruke penger på å bygge barnehager for full barnehagedekning heller enn å tilby kontantstøtte «for foreldrenes valgfrihet». Det er å øke lønna til de som jobber i barnehagen, og å omtale dem som like viktige som andre lærere for økt statusløft. Det er å styrke den offentlige barnehagen heller enn å gi opp og sette barns læring ut på anbud. Det er å sørge for at det er nok voksne på hver avdeling, og ikke å presse flere barn inn på en allerede fullstappet avdeling for å spare penger. Det er å ha respekt for de ansatte og lytte til deres kompetanse og ønsker, og ikke la deres egne meninger overskygge barnehagelærernes kompetanse. Det er å innse at arbeid med mennesker, og i dette fall arbeid med barn, verken kan eller bør utføres av alle.

]]> http://blogg.aftenbladet.no/marenostbo/2013/04/08/vi-ma-stole-pa-laererne/feed/ 0 http://blogg.aftenbladet.no/marenostbo/2013/04/03/barndom-pa-vent/ http://blogg.aftenbladet.no/marenostbo/2013/04/03/barndom-pa-vent/#comments Wed, 03 Apr 2013 11:45:12 +0000 http://blogg.aftenbladet.no/marenostbo/files/2013/04/gjerde-70x45.jpg Maren Østbø http://blogg.aftenbladet.no/marenostbo/?p=4684

Illustrasjonsfoto: Stock.xchng

12 år gamle Neda, som bor på Dale mottakssenter, trenger et hjem og en identitet. Hun trenger stabilitet, trygghet, å føle seg ønsket. Hun er bare barnet, men har allerede rukket å møte en virkelighet ikke engang alle voksne tåler. Neda har bodd i mottak nesten hele sitt liv.

Norsk barnevern jobber ut fra lover og regler som skal beskytte barn, som skal gi dem en fullverdig barndom. Regjeringen gjør det samme – og stadig utarbeides det rapporter og nye retningslinjer som skal sikre alle barn nogenlunde like forutsetninger og muligheter. Hvorfor gjelder ikke dette for alle barn på norsk jord? Snakker vi her om en A-og B-mentalitet?

Har vi, i Norge i dag, første- og annenklasses barn?

Hvilke signaler sender dette? I et samfunn som lenge har kjempet for full integrering og inkludering, hvilke signaler sender dette ut til barn og unge rundt oss? Hvordan kan vi lære barna våre om integrering og inkludering, og likevel utelate noen fra vårt lykkelige fellesskap, som i aller høyeste grad hadde trengt det? Neda spør med rette om Norge ikke liker henne. Hun og hennes likebarn er vår moderne versjon av «Piken med svovelstikkene».

Som kommende førskolelærer tar jeg meg selv i å lure på hvilke konsekvenser dette får for disse barna. På studiet lærer vi om sammenhengen mellom et barns kognitive og psykososiale utvikling. Faller en av disse grunnpilarene vekk, påvirkes den andre. Og når vi setter livet deres på vent på denne måten, og tvinger dem inn i bekymringer som skulle vært forbeholdt voksne, hva gjør dette for deres psykososiale utvikling? Hva slags sosialliv har barna på disse mottakene, år etter år? Hva vil dette ha å si for deres kognitive utvikling, og hvordan påvirker det deres evne til å ta til seg læring nå og senere?

Vi snakker om barn som går og legger seg om kvelden og ikke vet hva som skjer neste morgen. Vi snakker om barn som plasseres i ventebåser hvor alt er uforutsigbart. Og der ligger litt av problemet: Vi snakker bare om, og aldri med. Rammeplanen barnehagene skal jobbe ut fra, handler i stor grad om barns rett til medvirkning. Men heller ikke den beskytter disse barna. Det er det ingen og ingenting som gjør.

Når skal vi la menneskene i mottakene få fortsette på livene sine? Når skal disse barna bli hørt, og tatt på alvor – slik vi gjør med «våre egne»?

Norge er kommet langt på mange måter. Vi har solide skoler og barnehager, og barna i dette landet har et av verdens sterkeste rettsvern. Det må føles som et hån for disse familiene å stå utenfor vinduet vårt, og se oss sitte samlet rundt et dekket bord, med god mat og fyr i peisen. Det må føles vondt å være forelder for disse barna, og se hele barndommen deres forsvinne i venting og redsel i et av verdens rikeste land.

Dette landets journalister, politikere, fagfolk og medmennesker har lenge engasjert seg for folk som bor i mottak. Når skal vi våkne? Når skal vi virkelig begynne å gjøre noe for alle de som bor i mottak? Når skal folket og deres engasjement tas på alvor? Hvor mange flere såkalte «uheldige hendelser» skal vi ha på disse mottakene før vi forstår alvoret i situasjonen, disse menneskenes desperasjon etter et ordentlig liv? De kan ikke vente lenger nå, det er på tide at de får svar. Jeg gremmes.

Jeg tør knapt å tenke på hva som kommer i kommentarfeltet under her nå, men jeg tør å påstå at vi er mange flere som vil det beste for disse barna og deres familier. Og mens vi venter på at de som skal og må ta ansvar i denne saken, gjør det, får vi slå ring rundt dem så godt vi kan. Eller var kanskje alle sangene min generasjon lærte i barnehagen, om at vi alle lever under samme sol og alle er barn av regnbuen, bare svada?

Frps stortingsrepresentant, Robert Eriksson. Bildet er hentet fra frp.no.

Frps egen Robert Eriksson vil frata Ubaydullah Hussain dagpengene han mottar fra NAV. Hvorfor? Fordi Hussain »trør på norske verdier». Om det var slik vi skulle beregne dagpenger, ligger den gjengse Frp-politiker dårlig an hvis han eller hun skulle havne i den situasjonen selv en dag. De trør jo på norske verdier rett som det er, med sine fanesaker «la oss fjerne biblioteket», «la oss legge ned Lånekassen» og den nesten aller beste: «nynorsk må bort». 

Det spørsmålet jeg stiller meg selv mest i forhold til denne saken, er dette: Hvem tror vi at vi er? Hvorfor tror vi at vi har rett til å stille oss til doms over enkeltsaker, når vi ikke får se hele sammenhengen grunnet personvern? Jeg ser det i kommentarfeltet under saken om Hussain, jeg ser det på Facebook og Twitter, jeg ser det i samfunnet for øvrig. Folk provoseres av slike saker enda vi ikke vet nok om dem. Kan vi egentlig det? Eller bør vi, ydmykt og forsiktig, innrømme at vi ikke på langt nær vet nok til å uttale oss? For å snu litt på flisa: Hvis vi føler oss kompetente nok til å uttale oss om enkeltsaker som denne, burde vi ikke alle jobbet på NAV da – og redusert ventetiden mens vi mente vårt?

Det er heller ikke snakk om at Hussain mottar trygd, slik mange sier. Han mottar det som i NAV-systemet kalles for dagpenger. En midlertidig ordning som er til for å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet nå eller i morgen. Tett oppfølging, tilrettelagt arbeid og mye forarbeid skal til for at man skal kunne motta dagpenger i Norge i dag. Det fremstår til de grader merkelig at Robert Eriksson, som jobber med politikk, ikke vet dette. Hvorfor er det så lett for oss å trekke slutningen om at Hussain ikke oppfyller disse kravene? Og hvordan kan vi unnskylde en slik konklusjon med at han er ekstremist?

Hussain omtales i denne diskusjonen som en mann som ikke har gitt til norsk samfunn før. Han har vitterlig jobbet og betalt skatt i ni år. Teller ikke det?

At han tidligere har kommet med drapstrusler er politietatens sak, at han trenger penger for å overleve mens han søker på jobb er en sak NAV behandler. Å sette disse to i sammenheng for å argumentere mot at han skal motta stønad til å leve blir å blande kortene.

I skrivende stund diskuterer jeg denne saken med en Frp-politiker fra Østlandet, gjennom Facebook. Hans argumenter baserer seg stort sett på at han «ikke tror at Hussain har tid til å søke på jobber når han er så høyt oppe i en organisasjon». Samtidig tar han seg tid til å presisere at argumentasjonen hans hadde vært den samme om det var en nordmann vi snakket om. Men hvorfor er det ikke en nordmann vi snakker om, egentlig? Hvorfor løftes ikke saken om Ola på 43 år opp på lik linje med Hussain sin – han gikk tross alt ikke i fakkeltoget mot prostitusjon her forrige helg og han har blitt sett gående forbi en NDL-demonstrasjon en varm sommerdag, iført svart frakk.

Frp etterlyser også svar fra rødgrønne statsråder om hvorvidt de kan frata Hussain stønaden med umiddelbar virkning eller ikke. Men de rødgrønne statsrådene har forstått at de har like lite belegg som mannen i gata til å uttale seg om enkeltsaker som denne. Ingen av oss vet nok, og det skal vi ikke heller.

Jeg er spent på å høre Frp fortelle mer om hvordan en slik ordning skulle foregå i praksis. Dersom et kriterie for å motta penger fra NAV skulle vært at man hadde høy respekt for norske verdier, hvem skulle avgjort hva som var de rette verdiene? Hvem hadde fått stønad? Alle som stemmer rødgrønt til neste valg? Har Frp gitt oss tidenes gullpakke til valgkampen? 

NAV har forholdt seg til et helhetlig bilde av Hussain, som ligger nedlåst i egne mapper på kontoret. Dem får vi ikke se, fordi Hussain på lik linje med alle oss andre er beskyttet av personvernet. Hans saksbehandler har funnet dagpenger som en plausibel løsning. Hans saksbehandler har utdannelse som tilsier at han eller hun har kompetanse til å bedømme enkeltsaker som denne, og hans saksbehandler vet alt han eller hun trenger å vite. Det holder for meg.

Hvem tror vi at vi er? Over hele verden ser vi at et slitent, sultent folk uten utsikter for verken jobb, penger eller et sted å bo ofte er synonymt med et folk i protest. Hva godt kan det da føre til å fjerne stønad folk mottar fra NAV fordi vi ikke liker meningene deres? Og hva hadde en sånn ordning gjort for ytringsfriheten til folk som Tybring-Gjedde? 

]]> http://blogg.aftenbladet.no/marenostbo/2013/02/20/hvem-tror-vi-at-vi-er/feed/ 0