Category

Dette handler ikke om at barn tar skade av å gå hjemme med mor eller far, og ikke handler det om at Arbeiderpartiet ønsker mindre valgfrihet i Norske hjem. Ei heller handler det om at de mødrene eller fedrene som har gjort dette gjennom årene har gjort en dårlig jobb. Vi må se dette i et større perspektiv. Et samfunn består av mine, dine og våre barn.

Norskfaget er viktigere enn noensinne før. Spesielt nå, når avisene i dette ganske land har trykket tabloidformen til sitt bryst og Dagbladet presenterer av/på-knapp for virkeligheten. Vi ser behovet for stadig flere språklig kompetente voksne også i årene som kommer. Bare slik kan vi sikre ytringsfriheten.

  Debatten går varm – og takk for det. Dette engasjementet trenges sårt. Jeg har lest litt rundt på nettet, og det finnes ikke grenser for hvilke personkarakteristikker jeg har mottatt. Jeg har ryggrad som en glassmanet, kan verken lese eller skrive og burde aldri vært i politikken. Men sånn er det vel å være politiker og medmenneske. I det minste er jeg ikke populistisk.

I denne avgrunnen kom det mest dyrebare til syne: folks verdighet og mot. – Lars Saabye Christensen Lars Saabye Christensen skrev denne setningen etter Utøya. Og det er en setning som har blitt ved meg. Den er så fin – og likevel også et bevis på enkeltmenneskets styrke når det er i krise. På at enkeltmennesket, når det står i avgrunnen, viser en enorm verdighet og et stort mot.

Nyere tall viser nedgang for Arbeiderpartiet. Høyrepolitikerne (og velgerne deres) hoverer, og gleder seg over dette. Flere ser ut til å velge blått akkurat nå.

Faremo brukte store deler av kveldens Debatten på NRK1 til å snakke om rettferdighet. Hvor rettferdig er det at Lysbakken gikk ut av regjering for feilbehandling av økonomi – mens Grethe Faremo fortsatt sitter stødig på tross av feilbehandling av barn? Barneombudet satt i publikumspanelet. Han sa det så fint: «Det er mennesker vi snakker om her, ikke maskiner.

Den Norske staten har begått urett mot 450 barn. De er verken papirløse, flyktninger eller innvandrere. De er barn, mange av dem har bodd her hele sitt liv – og alle barn har krav på å vernes. Faremo tar skremmende lett på disse barnas rettigheter.

Den største diskusjonen i gårsdagens bystyremøte i Stavanger var tilsynelatende verken eldreomsorg, idrett, kultur eller søndagsåpne butikker. Nei, da. Det var Twitter. Og hvorvidt folkevalgte (med trykk på «folkevalgte») politikere får lov til å tvitre litt fra salen. Det er visst distraherende med all denne tvitringen. Det forhindrer visst at representantene følger godt med.

Mye har skjedd i løpet av de siste ukene. Lysbakken går av som barne-og-likestillingsminister, og tar samtidig over som leder i SV for avtroppende Kristin Halvorsen. Erna er travelt opptatt med å berømme Warloes mot til å snakke ærlig, og det er landsmøtesesong. I alle disse hendelsene finnes fire hovedpersoner: Syndebukken, politiske motstandere, folket og mediene.

«Du er vårt, du er vårt, gamle Norge! Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått!» er den avsluttende strofen i vår nasjonale sang. Denne sangen starter hver sending i Sian-radioen her i Rogaland. Jeg kan ikke for mitt bare liv skjønne hvorfor. Ikke står det nevnt noen religion i teksten, ikke står det nevnt noe sted at den ikke gjelder muslimer. Det står heller ingenting om hudfarge i den.

Frps kulturelle alibi (haha), Ib Thomsen, vil sulte kunstnerne for å hente ut mer kunst fra dem. Spenstig. Vi vet at kreativitet inspirerer oss til å finne nye løsninger på ting. Kreativiteten er selve drivkraften i innovative løsninger. Det vet vi også. Rettelse: Det vet noen av oss.