Diskusjonen rundt frokostbordet gikk høyt i dag. Det store temaet var tiggerne. Det var bred uenighet, gullkorn og sarkastiske utbrudd.  Vi har det godt. Så godt har vi det, at vi ikke vil se noe vondt. Fortvilelsen er stor når de grå skyene igjen melder sin ankomst i juli måned. Vi akker oss over regningene som kommer på løpende bånd. Servicen på restauranten vi spiste på, var elendig.

  Her på vestlandet er vi dårlige på likestilling. Kvinner jobber ofte deltid, menn får mest lederstillinger, og på lang sikt taper vi alle på det. Det står ikke så bra til med likestillingen på landsbasis, heller. Vi er rett og slett lite bevisst på likestilling i det små såvel som det store.

Feriemoduset har slått inn for fullt. Morgenen er nå lang nok til at jeg rekker å lese alle de morsomste, dummeste, mest innholdsrike kronikkene og nyhetene med kaffekoppen stabilt stående ved siden av meg. Selv om det er sommerferie og Facebook og Twitter får kjørt seg med bilder av glade tær, brygger, strender og unger som leker i vannsprederen, er nyhetsbildet i aller høyeste grad variert.

Javel. Kjøttkakene er fortært og her sitter jeg med kaffekoppen mens jeg funderer over de siste ukenes medieutbrudd. Alle later til å bry seg om at Jone Andersen gikk imot sitt eget parti, men ingen ser ut til å bry seg nevneverdig om utfallet av den fadesen. Andersens malplasserte røde kort var illojalt mot partiet og et hån mot de som har sett alkohol på sitt verste i Stavanger en lørdagskveld.

Martin Luther King Jr. sa en gang: «I have a dream». Jeg beundrer ham. Han turte å håpe. Å drømme. Jeg tror vi må drømme om vi noensinne skal fortsette å utvikle oss. Jeg tror at om hat skal bli til kjærlighet, er første steg en tro på at det går an. På lørdag var jeg på markeringen mot rasisme på Torget i Stavanger.

Lørdag holdes en festmarkering av oss som ser, men som ikke kan forstå. Av oss som tar avstand fra den urett som begås mot folk med innvandrerbakgrunn. Det er ikke bare dem det gjør vondt for når noen diskrimineres. Det gjør også vondt for meg som medmenneske, det er uintelligent, stagger samfunnets utvikling, undergraver fakta, og er totalt historieløst. Jeg gleder meg til lørdag.

Når barn er vant med å se mor og far springe på trening, spise lavkarbomat og snakke mye om utseendet både angående seg selv og folk rundt seg, er det ikke rart de får komplekser i tenårene. De har jammen noe å leve opp til i en alder hvor mange av oss er usikre på egen kropp og leter etter feil ved den.

Det jeg leser i Aftenbladet i dag, gjør meg sint. Det gjør meg oppgitt. Over at jeg utdanner meg til et yrke som fremdeles ses på som et typisk lavstatusyrke. Det burde ikke være sånn. I skrivende stund leser jeg til eksamen i pedagogikk. Pensum er på rundt fem bøker, og vi skal ikke kunne sitere forfatter, men virkelig gå i dybden på hvert tema. Reflektere. Jeg utdanner meg til førskolelærer.

Demonstrasjoner og aksjoner er noe vi mennesker har benyttet for å markere våre behov og synspunkt helt siden tidenes morgen. Det å demonstrere er et positivt og svært demokratisk virkemiddel for folket. Derfor må vi vise denne formen for kommunikasjon, respekt. Først da får den innflytelseskraft. Det pågår aksjoner over hele landet.

Ja, Sven Egil Omdal, til ungdommen! Jeg leser vanligvis alt du skriver og setter stor pris på din fripenn. Denne gangen traff du ikke helt hos meg. Jeg føler meg virkelig som en av Arbeiderpartiets juveler. Det kan ingen ta fra meg. Vi i AUF er Arbeiderpartiets juveler. Jeg tror jeg kan si at vi aldri tviler på akkurat det.  Omdal setter det å være en juvel i dette tilfellet i assosiasjon med det å være til pynt.

Høyre har hatt landsmøte i helgen. En slags Robin Hood i revers har preget mediene. Og jeg kjenner det langt inn i ryggmargen, dette kalde blågufset fra Oslos beste vestkant, mens jeg sitter med hodet nedi refleksjonsoppgaver og eksamenspensum. Er det dette vi vil ha? Et iskaldt samfunn fra 2013 – hvor de rike får mer og de fattige får mindre, samtidig som klasseskillene blir større. Det nytter ikke å nekte.