Fifty Shades-promoteringsbilde.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg var rask til å hive meg på Fifty Shades-bølgen. Alle de tre bøkene med grått slips, håndjern og masker på omslaget ble slukt på null komma niks, og jeg var sikker på at drømmemannen Grey var akkurat det: Drømmemannen.

I 1879 applauderte kvinner i store deler av Europa at den makronspisende, shoppinggale Nora Helmer («Et Dukkehjem») gikk fra Torvald etter mange år i et ekteskap hvor han forsørget henne økonomisk og følelsesmessig, og hadde full kontroll på hva hun foretok seg og med hvem. I 2015 dåner jenter i hopetall over at en styrtrik, psykopatisk litteraturskikkelse ved navn Christian Grey forsøker å få kjæresten til å være hjemme heller enn å jobbe, overtaler henne til å bli med på voldelig sex, henter henne uten varsel når hun er på bytur med venner og setter privatdetektiven sin til å finne ut mest mulig om hennes fortid. Åh, så romantisk da, dere! Så langt har Fifty Shades-suksessen gått, at den nå vises på kinoer over hele verden, til utsolgte saler. Er kvinner anno 2015 helt historieløse, eller har likestillingen bare tatt oss litt på senga (so to speak)?

Torvald Helmer og Christian Grey har en del til felles: Begge tar jobben sin veldig høytidelig, og blir litt småsure når dama ikke evner å forstå hvor viktig jobben deres er. De har en delt oppfatning om at kvinnens plass er i hjemmet – helst i løpestreng mellom soverom og kjøkken. Begge vil bestemme hva hun har på seg, hvordan hun oppfører seg og hva hun spiser. Begge liker tanken på at hun vet sin plass og har flere nedverdigende kallenavn på henne enn et gjennomsnitts kommentarfelttroll har på en politiker.

På sett og vis skulle jeg ønske at vi kunne slutte å snakke om dette nå. Jo mindre oppmerksomhet Fifty Shades-serien får, jo fortere går bølgen over og vi jenter begynner å forholde oss til realiteten igjen. Samtidig er det en del av meg som blir så inderlig frustrert over at vi i det hele tatt synes Grey er en mann å sikle for. Før bok nummer to er kommet i gang, har han allerede rukket å piske, forfølge, kjefte på, forlate henne og forsøke å overtale henne til å underskrive en kontrakt som gir han all makt. Joda, mannen kompromisser: Han har ikke særlig lyst til å hilse på familien eller vennene hennes, han vil ikke på date og han vil i alle fall (gud forby) ikke sove sammen. Alt dette gjør han likevel, idet han innser at han trenger henne, og det er sikkert fint. Men hva med hennes usunne avhengighetsforhold til en mann hun knapt kjenner, som hun flere ganger tenker at hun ikke klarer å puste (!) uten? Hvis ikke godeste Grey har problemer, har i alle fall hun det. Men i stedet for å gå, forsvarer hun ham og handlingene hans på alle mulige måter ovenfor de som står rundt henne og uttrykker bekymring.

Det hjelper heller ikke at forfatteren har valgt å ramme inn romansen i ufattelig dårlig skriving: jeg har aldri, før eller senere, lest så flat og lite variert, nærmest initiativløs, litteratur. La oss håpe at kvinner flest har et litt mer variert og oppegående vokabular – både innenfor og utenfor soverommets fire vegger, enn det der …

Kanskje har likestillingen kommet så langt at kvinner av 2015 er utsultet på menn som tar initiativ og kontroll i forholdet. Vi er rett og slett blitt for uavhengige, selvstendige og sterke for vårt eget beste, og når det endelig kommer en bokserie som gir oss en sjanse til å rømme inn i en romanse som passer bedre inn i det glade femtitall, så går vi mann av huse for å lese den og se den på kino. Eller?

I siste akt av «Et Dukkehjem», høres porten som slår i lås. Nora har forlatt Torvald, for å være uavhengig og for å bli kjent med seg selv igjen. Hun vil ikke bli i en tosomhet som defineres av hans økonomiske makt og følelsesmessige overtak, og tar tilbake kontrollen over seg selv. Ryktene vil ha det til at Ibsen skrev om slutten som et resultat av langvarig press fra kona, Suzannah Ibsen, som sa at om han ikke gjorde så Nora gikk fra Torvald i stykket, gikk hun fra ham. I Tyskland skrev de stykket om, der blir Nora for barnas skyld. Fifty Shades ender ikke sånn: Anastacia Steele blir i forholdet, og de får barn sammen. Mens barna leker på den grønne enga, sitter Ana og funderer over hvor heldig hun er, som har alt. «Alt» er visst ganske relativt her …

Nora hadde vett på å gå. Anastacia hadde det ikke. I 1879 ble vi langt fra imponert over Torvald Helmer, men nå elsker vi Christian Grey – som egentlig bare er en sykere og mer komplisert og voldelig versjon av førstnevnte. Hvor er logikken? Er Christian Grey og Torvald Helmer blitt vår tids drømmemenn? Vil kvinner av 2015 ha kontrollerende, sjalu menn med mye penger – eller liker vi bare tanken på det? Er Fifty Shades eventyr for voksne? Skulle vi ønske vi levde sånn? Er vi en Nora eller en Anastacia, og hadde vi funnet oss i å bli behandlet som en av dem?

Jeg har diskutert dette en del med venninner, og kjære menn av 2015: Slapp av, vi har enda ikke gitt oss hen til tanken om verken Christian Grey eller Torvald Helmer. Fremdeles vil vi ha snille karer. Fortsatt vil vi være likeverdige i forhold. Vi elsker når dere gir oss blomster og viser oss lidenskap, men vi klarer faktisk å puste uten dere også – og flesteparten av oss vil også ha evnen til å forsørge oss selv økonomisk, så dere trenger ikke bli millionærer. Greyfeberen er nok (heldigvis) bare et blaff som går fort over, og dere trenger ikke å bruke tusenvis av kroner på Kondomeriet for å gjøre oss fornøyde. Dere kan fortsatt kjøpe det grå slipset på en hvilken som helst klesbutikk, eller til og med skeie ut og velge en annen farge. Vi blir ikke skuffa for det, tvert imot.