Foto: Scanpix.

Siden tidenes morgen har mennesker hjulpet mennesker. Rakt ut en hånd til en slektning i nød, gitt penger til den narkomane på gata, fått fadderbarn i Afrika. Aldri har den hjelpen kommet med krav, eller et behov for en garanti. Vi ber sjelden eller aldri om noe tilbake. Motivet? Genuin interesse av andres ve og vel. «Kanskje vedkommende får en litt bedre dag nå.». Kanskje et lite håp tennes. Vi vet bedre enn å mistenkeliggjøre, generalisere, stille spørsmål. Hjelp skal være sånn: Fra en hånd til en annen, uforbeholden solidaritet. Hvorfor gjelder ikke dette romfolk?

Idet jeg ser han norske narkomane på gata i regntunge Stavanger, og bestemmer meg for å gi ham mynten eller lappen jeg tilfeldigvis hadde i lommen, vet jeg at det sannsynligvis går til dop. Aldri i min villeste fantasi hadde jeg kommet på å spørre. Eller å kreve at han skulle kjøpe brød for de pengene. Jeg gir ham lappen likevel. For meg er det ikke relevant hva han kjøper for dem – jeg ser et menneske i nød, og underbevisstheten min forteller meg hvor heldig jeg er som ikke sitter der selv.  Kanskje får han en fredelig natt uten abstinenser og anfall og gudvethva. Jeg vet at jeg nok hjelper ham å utsette det uunngåelige. Det er ikke opp til meg å dømme ham eller gi ham en slengbemerkning, det er opp til meg å ta et valg om jeg har mulighet til å hjelpe eller ikke.

Det er ikke tanken om «å hjelpe våre egne først» som er dum, det er tanken om at «våre egne» akkurat nå ser ut til å gjelde kun de mest vellykkede av oss. «Våre egne» er blitt et ekskluderende begrep. Hvem er vi til å bestemme at romfolk ikke er medmennesker? Vi påberoper oss definisjonsmakt på solidaritet, medmenneskelighet og varme – bør vi ikke starte med å vise at vi vet betydningen av dem? Sette dem ut i praksis?

I senere tid har det florert av oppslag i media som bygger opp under våre fordommer: «Romfolk tatt for stjeling», «romfolk nå også tatt for narkotikahandel», «romfolk tatt for (sett inn det som passer alle dine verste mistanker)». Kommentarfeltene er til å grine av. Om en nordmann, amerikaner eller svenske blir tatt for stjeling, tar folk det med knusende ro. Ingen snakker om at de må nektes adgang, «komme seg vekk», «slås med balltre til de har lært». Ei heller har jeg noensinne sett at noen spytter på, slår, sparker eller kommenterer den norske uteliggeren på gata. Men mange ganger har jeg vært vitne til at romfolk trakasseres på de verste måter. Dette havner sjelden i avisene, da, men «nordmenn føler seg trakassert av pågående romfolk» får store overskrifter. Dobbeltmoralen er til å ta og føle på.

Jeg er sikker på at noen romfolk stjeler, selger narkotika, er narkomane, drikker for mye, slåss og skaper uro, og forsøpler. Noen romfolk lurer oss nok også, helt sikkert. Akkurat som det fins nordmenn, svensker, amerikanere og øst-europeere som bevisst lurer andre mennesker, som selger og kjøper stoff, som drikker og slår kona, som ikke sorterer søpla si og som til og med (hold dere fast) stjeler. De finnes i alle folkeslag. FOLK gjør kriminelle handlinger, det er irrelevant hvor de kommer fra.

Det bør være andre grunner til å la være å hjelpe folk i nød: 1. Om du faktisk ikke har økonomisk mulighet, 2. Om den ene vedkommende som ber deg om hjelp bryter norsk lov eller trakasserer deg på noe vis, eller 3. Om du med god samvittighet og hånda på hjertet kan si at du har plassert midlene dine et annet sted for å hjelpe. Generalisering og argumenter som sist ble brukt under andre verdenskrig, teller altså ikke. De verken forklarer eller unnskylder vår smålige tankegang. Også en helt egen beskjed til deg som har for vane å starte setninger med «Eg e’ ikkje rasist, men …»: Jo, det er du faktisk. For du tror det er greit å basere hatet ditt på noe så enkelt som folkeslag. Du tror du har rett til å dømme en hel gruppe basert på det noen individer i den gruppa foretar seg. Du setter noen folkeslag høyere enn andre.  Du er selve definisjonen av rasist, om vi skal lytte til ordboka (og det skal vi jo faktisk): «Rasist = En person som mener at noen raser er bedre enn andre, rasehater».

Vi er så forferdelig priviligerte. Vi kan sitte på VIP’en og drikke champagne mens vi ser idrettsstjerner knuse hverandre på isen, vi kan spise femretters på restaurant og vi har et enormt hjelpeapparat som settes igang med en gang vi gjør feil. Det minste vi kan gjøre er å unne andre litt verdighet i en ellers tung hverdag som vi ikke under noen forutsetninger kan forsøke å sette oss inn i. Det minste vi kan gjøre er å sjekke lommeboka for kontanter når vi ser noen som selger «=Asfalt» eller «Folk er folk». Det minste vi kan gjøre er å gi en slant til uteliggeren eller tiggeren, uten å stoppe for å se om vedkommende er rumener eller nordmann først. Vi er for priviligert til å la være. Vi har det for godt til å bruke skylapper på daglig basis og fatte vedtak som gjør skylappene permanente. Denslags strutsepolitikk bør bekymre oss langt mer enn synet av tiggende romfolk.

Det sier noe om siddisens behov for å finne unnskyldninger for å slippe å gi, når medieoppslagene om romfolk som langer har halvert innholdet i koppen deres. Det er flaut, faktisk. Som om «romfolk» er synonymt med «langer» eller «narkoman» noe mer enn «nordmann» er det.