Denne logoen var nok heller ikke helt gratis.
Myten om at nordmenn er født med ski på beina er vel for lengst avkreftet. Men dyrkingen av de som kan gå fort på ski, renne i racerfart ned en farlig bakke eller løpe sabla fort, den rokker vi ikke ved. Den er hellig.
«Det er typisk norsk å være god», sa Gro Harlem Brundtland en gang. God i hva? Vi legger alt vi har i å være flinke i det vi foretar oss – men det som får den største oppmerksomheten og nå også muligens den største potten i kommunekassen, er de legendariske idrettsfolka. Først og fremst: Jeg er fan av Marit Bjørgen, Tora Berger, Therese Johaug med flere (og ja, jeg bevisst utelater Northug – han sluttet å være et positivt forbilde den kvelden han valgte å fyllekjøre). Og jeg syns det er gøy å se dem suse nedover eller framover med varierende fart og sånn. De fortjener sin status som forbilder og de gjør en solid jobb som nettopp det. Og ja, kanskje er det å kaste stein i glasshus å skrive dette innlegget når jeg er supporter av United, som for tiden kaster om seg med penger for å skaffe det beste laget. Jeg gjør det likevel.
Marit Bjørgen mener vi ikke har råd til å si nei til OL. Hun sier at vi har en moralsk forpliktelse for å holde OL slik at det ikke blir en massiv kjøpefest slik det ville bli om andre land slapp til. Kanskje blir det aldri mer OL om vi sier nei, sier hun. Og så, da?
Ah, nostalgien. OL er flott, dere. Jeg glemmer aldri da vi samlet oss, helst flere familier på en gang hjemme i stua, for å se på det store åpningsshowet med dansere og flamme og alt det der. Jeg var bergtatt. Mor og far også. Det var noe vakkert og fascinerende med dette kombinerte showet og prestasjonsjaget. For alt jeg vet, kan det hende at også da, midt under denne enorme festen, jobbet ildsjeler iherdig for å samle sammen penger til breddeidretten. Vaske toaletter selv fordi det ikke ble prioritert med sanitære forhold, kontakte politikerne for å fortelle dem at «nei, vi kan ikke la barna bruke dusjanlegg med legionella», steke vafler og pølser og bake muffins for å samle inn nok penger til å dra til Lyngdal på cup. Det fantes nok motstandskrefter da også, om enn bare en liten samvittighet på skulderen til politikerne som vedtok å sende søknaden, som sa at det kunne være greit å ordne opp i lokale forhold først. Så hvorfor lytter de ikke?
Det dette landet ikke har råd til akkurat nå er flere dårlige forhold i breddeidretten, flere dårlige prioriteringer, flere nedsig for de små lagene som utgjør den store forskjellen. Det dette landet ikke har råd til akkurat nå er et massivt pengesluk som OL, når helse-og omsorgssektoren må spinke og spare for å kunne variere pålegg på brødskiva til eldre og småbarn. Vår moralske forpliktelse, som Bjørgen sier det så fint, må vel først og fremst være ovenfor barn og unge som drømmer om å bli den neste Rooney, Johaug eller Ndure? Ovenfor de eldre som var med på å bygge det landet vi bor i i dag?
Så blir det kanskje aldri OL mer, og det er selvfølgelig trist. Eller ville det bare være et symbol om at vi er et land, en verden, som setter tæring etter næring? Som setter de som trenger det mest, først? Som ser at det er flere som skal dyrkes enn de som er best i sport? Det må da unektelig være et vakkert land og en vakker verden å bo i. Eller er jeg på jordet nå?
Jeg vil også ha folkefest, men ikke for en hvilken som helst pris. Hvis folkeavstemningen noensinne skulle komme til å nå folk som bor utenfor Oslo, slik det ville vært mest rettferdig, hadde jeg stemt nei. Vi har ikke råd. Vi har andre moralske forpliktelser.
