Det er sommer, det er sol og det er uteliv. Men når siddisen skal lufte vettet, er det viktig med tilrettelegging.
Jeg ser i feriebrosjyrer. Lengter til et nytt land for ferie, en ny kultur å oppleve, ny mat å smake på. Berlin, kanskje? Eller Warszawa – igjen? Leser hva de ulike landene har å by på, setter meg nøye inn i historie og kultur. Attraktive reisemål som Roma, Paris eller Tyrkia, har mange bilder fra gatebildet liggende ute. Samtlige bilder viser sjarmerende gater med stolte bygg som illustrerer historie, folk og kunst. Foruten gående turister og lokale i midtgangen, kan man se tiggere, gatemusikanter og små boder som selger hjemmelagde såper og smykker, fotball-t-skjorter og mildt sagt interessante hodeplagg. Og det er etter å ha sett på disse bildene en stund, og studert dem, at jeg skjønner hva jeg synes Stavanger mangler.
Vi har en fantastisk flott by. Fisketorget, fargegaten og Ajaxparken – alle er klenodier. Men litt etter litt dras vi bort fra det som gjør byen vår levende, og inn i en organisert og detaljstyrt by hvor bare husveggene står igjen som symboler for det vi engang var. En av våre mest erværdige statuer har kommunen solgt, og snart er Gamlingen historie. Naboer til kulturinstitusjoner klager på støy, og det er fortsatt kult å hate romfolk. Hva er vi blitt?
Hvorfor frykter vi det som gir byen vår sjel? Hvorfor har vi nordmenn en så til de grader sterk trang til å få alt inn i ordnede former? Ikke misforstå: Jeg elsker Stavanger. Virkelig. Og det er nettopp av kjærlighet at jeg stiller spørsmål ved om denne utviklingen er til vårt beste.
Hva oppnår vi med å kontrollere gatemusikanter, forby tigging og detaljstyre plassering av boder? Hva står vi igjen med?
Sjelden er det så mye folk i sentrum på en gang som når det foregår noe spesielt. Gladmaten og andre festivaler trekker folk som aldri før, cruiseturistene fryder seg. I en by som Stavanger bør det kanskje vurderes å gjøre hver dag til en fest? Det hadde den fortjent, den fine, fine byen vår.
Det er litt selvmotsigende at vi som by i et land som er blant verdens mest solide hva ytringsfrihet og demokrati angår, sensurerer det som ikke behager våre sarte øyne. I en levende by er alle involverte representert, slik jeg ser det – rik og fattig, lege og skomaker, kjede og nisje, hjemmelagd og masseprodusert.
“For those who are lost, there will always be cities that feel like home.”, skriver Simon van Booy. Jeg sier ikke at jeg synes vi skal slippe alt løs og se hvordan det går. Jeg sier bare at det kanskje er på tide at vi spør oss hvilket sentrum vi vil ha ti, tjue, tretti år fra nå. Kanskje vi skal stoppe trenden før den går for langt, og gi også det som utfordrer oss, en sjanse til å etablere seg i bybildet. Kanskje vi skal slippe til nye krefter, la gatemusikantene spille hvor de vil, la små boder stille seg andre steder enn på torjå og nøre opp under nisjebutikker. Kanskje vi skal ta sjansen, som den rike og flotte byen vi er, på å gi rom for de som tilfører variasjon. Kanskje vi må stoppe å se på det vi ikke kjenner eller liker som noe negativt, og begynne å se på det som en start på en by som blir et hjem også for de som føler seg litt alene, hjemmefra, som har mistet mye og fortsatt er her. De er jo medmennesker.
En levende by skal stimulere sansene våre. Åpne sinnet. Gi oss inntrykk gjennom musikk, latter, byoriginaler, farger. Den skal utfordre oss, minne oss på det vi har og få oss til å glemme det vi mistet. Gjør Stavanger det lenger? Er vi på vei mot en by like steril, minimalistisk og livløs som en gjennomsnitts interiørbloggstue?
