Dette kunne jeg tenke meg å se mer av i barnehagen.
Det var en gang, i Oljeberget Stavanger, at politikerne sendte ut bud til alle barnehage- og skoleansatte. Budet het «Sunn mat i Stavanger«, og skulle sette sunne matvaner på dagsorden mer enn før.
Pedagogen i meg jubler. Jeg har satt stor pris på Aftenbladjournalisten Margunn Uelands arbeid med å bringe barnehage frem i lyset, sette oss på kartet også nyhetsmessig. Det arbeidet som gjøres i barnehage landet over hver eneste dag, legger et grunnlag for fremtiden vår. Klart vi skal sette sunnhet høyt. Klart vi skal spise grønnsakene våre og bruke spennende krydder og oppdage at leverpostei ikke er det eneste man kan ha på brødskiva. Og nå er politikerne involvert. Jeg gleder meg til fremtiden.
I en arbeidshverdag hvor tiden går så fort som den gjør i barnehagen, er det vanskelig å se for seg at man har tid til å lage sunn mat fra bunnen av på daglig basis. Egentlig kan vi kalle det umulig. Jeg har ikke lyst til å forsvinne fra avdelingen mer enn det jeg allerede må. Kjernetiden, derunder tre måltider, er ikke ment til å brukes foran grytene. Jeg har lyst til å gi barna i barnehagen den maten de fortjener: sunn, god mat med spennende smaker som vi kan diskutere og undre oss over etterpå. Og det er mulig, men det krever innsats fra politikerne. Og penger, da, selvfølgelig.
Jeg tror jeg snakker for mange når jeg sier at det er flott at det stilles krav til maten vi gir barna i barnehagen, men vi trenger konkrete tiltak som gjør at tid og kapasitet strekker til. Den ideelle situasjonen hadde vært om hver barnehage hadde en kokk, slik at ingen pedagoger forsvant fra avdelingen for kjøkkentjeneste. Og like fint hadde det vært om hver barnehage hadde en egen grønnsaks- og krydderhage, hvor barna kunne bli med på hele prosessen, fra frø til mat. For om dette skal gjøres slik at barna har lyst til å smake, må vi involvere dem. Jeg kan alltids holde en samling og fortelle hva økologisk mat er og hvorfor det er så bra, men om ordene mine skal ha betydning for barna, må de ha et forhold til dem. De må ha erfart, luktet, smakt, sådd og lekt med maten! Da betyr mat noe for dem. Da utvikler de individuelle smakspreferanser og lyst til å smake. Da får vi barn som helt selv velger det sunneste alternativet. Det handler om å gi dem et eierforhold til det de spiser.
Matbudsjettene barnehagene har nå, holder til leverpostei og agurk. En sjelden gang skeier vi ut og tar oss en pølsefest. Neida – det er ikke så gali, men det hadde ikke vært dumt med en økning. Om matbudsjettet ble økt, hadde vi hatt råd til mer og variert kost på bordet. Jeg tror jeg snakker for de fleste barna i norsk barnehage når jeg sier at det er mye festligere med varmmat enn den evinnelige brødskiva. Hva om vi hadde økonomisk frihet og en kokk, slik at fruktmåltidet ikke ble epler, men fruktsalat – eller et bugnende fat med frukt og bær som barna aldri hadde smakt før?
Tid, økonomi og kapasitet er nøkkelordene, tror jeg, for sunnere barnehager og skoler. En kokk kunne sikre oss variert og spennende mat hver eneste dag, lagd fra bunnen av, uten at det gikk på bekostning av voksentettheten. Og en grønnsakshage kunne gi oss interessante opplevelser, inspirerende samtaler og refleksjoner. Det ønsker jeg meg. Og da vet jeg at vi kunne innfridd det siste målpunktet i «Sunn mat i barnehagen»:
«Vi vil … at barnehagene bidrar til å skape gode rammer for matglede og matkultur.»
For er det ikke nettopp matgleden vi vil spre? Er det ikke matkultur vi vil videreføre, utvikle og engasjere barna i?
