Foto: Kent Skibstad
VG skriver i sin leder i dag at Jens Stoltenberg må gå av. Tenk at journalister i lederposisjoner kan klare å lire av seg noe sånt. Kanskje er det denne journalisten som bør gå av…
Jeg har stor tro på journalister generelt – og respekterer dem som en fjerde statsmakt. De må aldri glemme sin oppgave. De har ikke bare en samfunnsrett, men også et samfunnsansvar. Men det å presentere så enkle løsninger er under enhver kritikk. Har denne journalisten prostituert seg? For jeg kan ikke skjønne annet enn at han i dag har degradert seg fra redaktør til bitter gutt på gutterommet – og vi vet jo alle hva sånt kan føre til…
Den 22. juli var den mørkeste dagen i mitt, og mange andres, liv. Jeg tror at vi alle hadde problemer med å finne fotfeste ganske lenge etterpå. Vi vil for alltid være preget av den dagen. For meg, og veldig mange mennesker i dette landet, ble livbøyen på stormfullt hav personifisert ved Jens Stoltenberg og Eskil Pedersen. De var klippen vår. De stod der, trygge i sin rolle, og loste oss igjennom stormen. De gråt med oss, og viste sin styrke. De talte til folket om kjærlighet og samhold. Jeg tror faktisk at de reddet oss fra å gå til grunne som samfunn. Kanskje enkeltindivider også. For når noe blir så mørkt som det var på den tiden, trenger vi et lyspunkt. Vi trenger noen som har kontrollen, og viser det tydelig.
Jeg glemmer aldri den som skrev på Twitter etter hendelsene: «Hvis dette er en prøve fra universet, har vi bestått med glans.».
I etterkant bestilte Stoltenberg den omtalte rapporten. Fordi han ville ha svar, og mente at vi også burde få det. Fordi han ville vite veien videre. Han ville lære av denne dagen. For min del beviser dette nok en gang hvorfor jeg føler meg så trygg på ham som landets leder. Han gir ikke opp, han uttrykker ikke maktesløshet – han oppsøker profesjonelles råd og analyser for å komme videre. Og så agerer han. Det er slik mange av oss kjenner Jens Stoltenberg. Og den lille, bitre gutten på VGs gutteværelse må kanskje revurdere sine harde ord.
Det var jo Anders Behring Breiviks drøm å velte den sittende regjeringen og vår statsminister. Det var også blant hans drømmer å være synlig i alle landets aviser, med bilder av et skjevt og forkludret smil og øyne som rommer så mye hat vi ikke forstår. VG oppfylte hans drøm om å være synlig, og bør kanskje være forsiktige med å fortsette jobben som hans talerør. Journalisters jobb er å være samfunnskritiske, men på en konstruktiv måte. Jens Stoltenbergs eventuelle avgang ville ikke gagnet folket.
Ja, vi burde vært bedre forberedt. Men jeg vet ikke om jeg ville bodd i et samfunn som var helt forberedt på noe sånt. Jeg er glad for at vi bor i et åpent og demokratisk samfunn, og fortsatt er litt naive. Vi skal ikke la sånt sette dagsorden for oss.
Nå er rapporten lagt fram. Og jeg har stor tro på at regjering og statsminister vil gjøre alt de kan for å styrke beredskapen. Jeg tror også at de vil få dette til og samtidig bevare vårt åpne samfunn og demokrati. Hvem står vel bedre rustet til å klare det enn nettopp Jens? Tror vi virkelig at en annen leder ville taklet dette årets utfordringer på en bedre måte enn det Jens har gjort? Jeg tror ikke det.
Folket kalte Stoltenberg for «Den nye landsfaderen» etter tragedien. Utad har vi blitt kjent som kjærlighetens, omsorgens og rosenes land. Vi må ikke la våre egne rive dette ned uten motstand. En ting er jeg i alle fall sikker på: Om VGs bitre gutt skulle styrt, hadde det ikke blitt fred i verden. Konfliktskaping sprer seg mye fortere enn framsnakking, og verden der ute ser til oss. Vi må aldri glemme hvilket syn resten av verden har på fredelige, lille Norge. Dèt må vi bygge videre på.
Kommentarer