Foto: stock.xchng
Det plasker og yrer om hverandre mens vi venter på sommerværet. Det er agurktid i avisene, og flått og Frp konkurrerer om oppmerksomheten vår. Litt plass gjør mediene også til alt som spiller på samvittigheten og usikkerheten vår. I dag fikk småbarnsforeldrene gjennomgå.
Det nærmer seg nytt barnehageår, og for ettåringene: Den aller første erfaringen med barnehage. Jeg tror de aller fleste foreldre gruer seg. Det legger nok en demper på gleden ved å komme tilbake til arbeidsplassen eller studiene for mange. Vil barnet mitt trives i barnehagen? Burde jeg vært hjemme ett år til? Kanskje to år til? Kommer de voksne til å virkelig se mitt barn?
Nyere forskning viser at barn under to år lett blir stresset i barnehage. Grunnen til at dette er skadelig, er den store mengden stresshormoner som skilles ut i den lille kroppen – og at denne produksjonen dermed øker mer i senere alder.
I VG i dag sier psykologspesialist Joachim Haarklou at barn under to år har det best hjemme. At de ikke er emosjonelt trygge nok til å entre barnehagen med alt den har å tilby. At de trenger tilknytningserfaring for å kunne mestre barnehagehverdagen. Det er her jeg kjenner meg delt: Vi lærer blant annet om tilknytningsteoretikeren Winnicott på førskolelærerstudiet, som peker på at det finnes mange måter å gjøre overgangen fra hjem til barnehage lettere på. Blant annet snakker han om «overgangsobjekt»: For eksempel en smokk eller en koseklut, eller andre tingsom barnet kjenner godt fra før. Han peker på at et barn som har med seg overgangsobjektet i barnehagen fra første stund, i tillegg til foreldrene, lettere vil kunne tilpasse seg sine nye omgivelser. Det gjøres veldig mye i barnehagen for å lette denne overgangen for ettåringene. Haarklou må ikke tro at noe blir overlatt til tilfeldigheter.
Professor Berit Bae ved Høgskolen i Oslo og Akershus sier derimot at barn kan gå i barnehage fra ett år, dersom den er kvalitetsrik. Jeg kjenner meg igjen i Berit Baes tanker om ettåringen i barnehage. Samtidig som jeg skjønner Haarklous tanker om at det er et risikoprosjekt, for det er et risikoprosjekt dersom barnehagen ikke fungerer. Så her tenker jeg at alle må være våkne.
Haarklou sier også at det i barnehagen tenkes for mye på areal og luftkvalitet – og for lite på utdannelsen blant personalet. Han spør seg hva vi som jobber med barn kan av tilknytningsteori og utviklingspsykologi. Dette er noe vi får mye av via førskolelærerutdannelsen, og vårt ansvar når vi kommer ut i barnehagene består blant annet i å videreføre denne kunnskapen til våre medarbeidere. Et barn kan godt være trygt emosjonelt sett i ettårsalderen. Jeg mener at forskning ikke tar høyde nok for barnets individuelle utvikling. Ettåringen er kompetent – både følelsesmessig, kunnskapsmessig, fysisk og psykisk!
Norsk barnehage har tatt en annen retning enn man kanskje hadde forventet for noen år siden. Borgerlige partier dytter flere og flere barn inn på avdelingene og håper det går greit. Samtidig skriver avisene om stressa ettåringer og hvordan det er usunt for så små barn å gå i barnehage. Dette resulterer kanskje i at mange foreldre ikke tør å la barna sine gå i barnehage. De borgerlige innfører så lokal kontantstøtte til dem, og kaller det valgfrihet. Det første vi må ordne opp i i dette landet, mener jeg, er antall barn og voksne på èn avdeling. Da spesielt på småbarnsavdelingene. Klart at det øker stress for ettåringen om den befinner seg i samme rom som tretten andre små, og fire voksne, med et høyt lydnivå i tillegg til alle de utfordringene de møter i hverdagen. Jeg tror heller ikke at dette er et godt arbeidsmiljø for voksne. Vi må ha et godt arbeidsmiljø for å ha et stabilt personale – og når det gjelder ettåringen er stabilt personale alfa og omega.
Samtidig tenker jeg at dette med ettåringer i barnehage har mange innfallsvinkler. Kvaliteten i barnehagen er bare èn ting. Likedan betyr det mye hvordan resten av døgnet er for den lille. Dersom ettermiddagen hjemme er kos og ro sammen med mamma og pappa og eventuelle søsken, vil nok barnet takle bedre det som skjer i barnehagen – og i noen tilfeller heller ikke oppfatte det som en belastning. En annen faktor for mer ro i ettåringens liv, er faste rutiner. Spesielt i tilvenningsfasen i barnehagen. Et barn som vet hva det kan forvente, er ofte et trygt barn.
80 % av ettåringene i Norge går i barnehage. Jeg tror de aller fleste av foreldrene til disse barna kan ta det helt med ro, og for de av dere som skal igang til høsten, gled dere til oppstart. Les nøye alt dere får tilgang på av informasjon i forkant. Sett dere inn i årsplan. Still mange spørsmål til personalet: Vi har hørt det før, og det er bare kjekt at dere viser interesse. Vær positive til barnehagen og de ansatte, et barn fanger opp disse signalene fra dere. Ikke minst: Vær bevisst deres rettigheter, og etterspør det dere savner. Samarbeid med foreldrene er vårt aller beste verktøy i arbeid med deres barn.
Det er urealistisk i Norge i dag å tenke at alle foreldre til ettåringer skal være hjemme. Ettåringen er kommet for å bli i barnehagen, og vi trenger arbeidskraften. Mange kan faktisk ikke velge å være hjemme til barnet er to år. Da må vi jobbe for mer utdannet personale i barnehagen, legge til rette for førskolelærerutdanning, og minske antall barn per avdeling.
Kommentarer